I Zarathustras lære var mennesket en aktør. Ikke et offer. Det fantes ingen arvesynd, ingen evig forbrytelse bare fordi du ble født. Mennesket kunne tenke, tale og handle – og gjennom det bli bedre, ikke bare for seg selv, men for verden.
Og kvinnen? Hun var ingen fotnote. Hun var der, i ordenes første puls. I språkets pust. Hun var likestilt – og hun var verdsatt.
Vi sier fortsatt kvinne og mann, søster og bror, jente og gutt. Ikke som et høflig eksperiment, men fordi det en gang var slik: Kvinnen ble nevnt først.
Ikke fordi hun var viktigere – men fordi hun var likeverdig. Og fordi kjærligheten, livet og verden ikke kunne tenkes uten henne.
Det høres kanskje lite ut. En rekkefølge. En rytme. Men ordene våre forteller hva vi en gang trodde på. Og hva vi ble fratatt.
For dette handler ikke om å være islamofob. Det handler ikke om hat. Det handler om kjærlighet – til det som gikk tapt. Om lengsel – etter det som ble revet fra oss.
Det handler om stemmen til kvinner som ble brent, skjult, tie-tvunget i århundrer. Om menn som ble fratatt retten til å elske dem som likeverdige. Om språk som ble renset for sin poesi, sitt mangfold, sin balanse.
Vi kalte Gud for Pervardegâr – den som fostrer, oppdrar, vokter. I dag hører vi bare Allâh-u Akbar. Men hvor ble det av Khoda? Han som ikke krevde underkastelse, men samvittighet? Han som sto i nærheten av mennesket, ikke høyt over det?
Det var ikke en synd å være kvinne. Det var ikke skam å elske. Vi tente ild – ikke for å brenne, men for å lyse. Vi sa: gode tanker, gode ord, gode handlinger.
Ikke: gode menn. Ikke: gode sønner. Gode mennesker.
Denne troen, denne filosofien, denne sivilisasjonen – ble forsøkt visket ut. Men ikke helt. Den lever fortsatt i rytmen av språket, i restene av våre høytider, i rekkefølgen vi fortsatt bruker når vi sier søster og bror.
Og nå, etter tiår med påtvunget stillhet, skjer noe nytt: Flere og flere iranere, både i Iran og i eksil, snur seg mot det som kom før. Mot lyset, før mørket. Mot Zarathustra. Mot ilden som ennå brenner i hjertet.
Ikke som et nostalgisk ritual, men som en gjenfødsel. Som en stille revolusjon i tankene. Et språk vi trodde vi hadde mistet, begynner å snakke igjen.
Jeg skriver ikke for å slette det ene. Men det ene har tatt så mye plass. Så mye lys. Så mye språk. Så mye av oss.
Jeg skriver for å redde det andre. Det som ble skjøvet til side. Gjemt. Det som en gang var vårt – før det ble gjort fremmed.
Jeg skriver for at vi skal huske hvor vi kom fra. Ikke for å bli der. Ikke for å dyrke fortiden. Men for å forstå hva vi mistet – og kanskje finne tilbake til noe vi kan stå oppreist i igjen.