Islam

Biskop: «Skjending mot mine muslimske trossøsken»

Biskopene har for lengst bestemt seg: Islam er inne i varmen på linje med kristendommen i hele Skandinavia. Sist ut er biskop i Sverige som fordømmer Rasmus Paludans koranbrenning. Samme biskop er taus når politi som forsvarer ytringsfriheten blir utsatt for livsfarlig vold av de samme "trossøsknene", som biskopen kaller muslimer generelt. Samme taushet ser man når kristne utsettes for vold, drap, tvangskonvertering og terror. Man ser aldri en biskop her på berget kalle de utsatte kristne for "trossøsken".

Det er i en fatwa på Twitter i helgen at biskop Fredrik Modéus fordømmer den danske politikeren Rasmus Paludans planlagte koranbrenning i Växjö.

«Jeg fordømmer denne skjendingen av det som er hellig skrift for mine muslimske trossøsken. Jeg vil uttrykke min medfølelse med muslimer i Växjö og andre plasser i landet vårt.»

Modéus får så hatten passer i kommentarfeltet under twittermeldingen. Han kalles for «hykler», og folk peker på Modús sin taushet da steinene haglet mot politiet sist påske da politiet forsvarte ytringsfriheten under en annen koranbrenning. «Med prester med denne innstillingen er det ikke underlig at det tillates å bygge moskeer eller at folk forlater kirken», skriver en annen. Det pekes også på kirkens svik overfor kristne i verden som  «forfølges, trakasseres, kidnappes og tvangskonverteres (kvinner) eller drepes»: «Dere burde se deres brødre og søstre, de er viktigere enn en brent koran. Du er en hykler og forræder…»

«Ser du positivt på islams inntog i Sverige og alt det medfører», spør en som kaller seg Jan Karlsson.

Akkurat sistnevnte er uhyre interessant, for når så vi biskoper forklare konkret hva som er så berikende med islams fremvekst? Jeg har fulgt rimelig godt med de siste 20 årene og kan ikke erindre en eneste biskop i Norge forklare hva positivt de mener islam har bidratt med i Norge.

I kommentarfeltet har man også dem som sidestiller Allah og Gud som den samme, og i god svensk unnfallende ånd tilkjennegir sin underkastelse.

Savnet etter en Per Lønning som forstod den islamske faren

Den samme politisering ser man i tema som migrasjon og klima. Biskopene våre er blodrøde, som ser ut til å være et krav for å kunne settes inn i stillingen. Vi har ingen Per Lønning lengre, han som blant annet avkledde Minhajbevegelsen til Tahir ul-Qadri som en «enøyd erobrerideologi» allerede i 1998 i en kronikk i Aftensposten (ikke på nettet), her sakset fra Islam. Den 11. landeplage:

Tidligere biskop Per Lønning reagerte allerede på 90-tallet på Qadris budskap. I 1995 fikk Lønning nemlig to bøker i gave av Qadris norske tilhengere på et seminar i Oslo, begge bøkene forfattet av Qadri. Den ene oversatt til norsk, den andre på engelsk, Islam og kristendommen. I boken sin Fundamentalisme. Ord til fordømmelse – ord til fordummelse? (1997), viet Lønning et kapittel til islamsk fundamentalisme, der han pekte på Qadris bok i engelsk språkdrakt. I en kronikk i Aftenposten året etter fortalte han om sitt noe skrekkpregede møte med Qadri og hans tilhengeres tankeunivers:

«Boken (til Qadri) åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden og for gjenopprettelse av religionen Islams overlegenhet over andre ideologier, og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’ (s. 19). Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere.»

Lønning sa videre at «Professor Qadris bok og hans fotfeste i Norge bekymrer meg dermed ikke så lite. Ikke minst fordi et møte med refererte bok avslører hvor lite det norsk-kulturelle Norge – jeg selv inklusive – har vært, og er, klar over hva som verserer av ideologiske impulser blant landsmenn i vårt eget land, og hvor intenst denne påvirkning stritter imot ikke bare kulturell integrasjon, men selv de mest elementære tilløp
til toleranse».

Lønning stilte seg derfor svært kritisk til vestens/kirkens dialogprosjekt med figurer som Qadri, som står for «en svært så enøyet erobrerideologi». Lønning etterlyste i avrundingen et ærlig blikk på realiteter:

«Minst av alt vokser det forståelse av å lukke øynene og feie mulige problemer under teppet i en eller annen uforpliktende godviljens navn. Jo åpnere kortene ligger på bordet, desto større er mulighetene på sikt til stede for en gryende forståelse.»

En annen som så lyset

Mye av den samme logringen for islam fra kirkelig hold kom frem i Terje Tvedts omdiskuterte bok, Det internasjonale gjennombruddet. Den norske kirken valgte tidlig å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner, skriver Tvedt i boken (mine uthevelser):

Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.

Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.

Måten Kirken skulle drive sin dialogpolitikk på ble tydelig fra starten. Den norske kirke begynte sin dialog i kjølvannet av Rushdie-saken uten at dødsdommen på noe tidspunkt ble fordømt eller kritisert. Som jeg har vist ovenfor, uttrykte kristne ledere da snarere en forståelse for hva de kalte «muslimenes» reaksjon. Og omtrent akkurat samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke norske muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd Norge i 1993.

Markering mot «islamofobi»

Terje Tvedt lot seg heller ikke vippe av pinnen i frykt for å bli stemplet som «islamofob» og stigmatisering av muslimer.

Jeg har ovenfor diskutert Kirkens linje i 1989 og overfor karikaturstriden, og for å vise kontinuiteten i denne politiske linjen er det et poeng at ledere fra alle deler av norsk kirkeliv – fra det konservative Misjonssambandet til Norges Kristelige Studentforbund – gikk sammen om hva de kalte et hyrdebrev i 1997, «Om muslimfrykt og vår holdning til innflytterne», der de understreket at Kirken hadde et stort ansvar for å ta et oppgjør med gamle fordommer mot muslimene. I flokk og følge gikk kirkelederne etterpå til den største pakistanske moskeen i Norge for å uttrykke solidaritet med muslimene. Og i 2004 kom kirkelederne med et nytt samlet og organisert utspill; hele spekteret av trossamfunn fra Aril Edvardsen og Åge Åleskjær til de store misjonsorganisasjonene og Kirken sto bak en felles markering mot «islamofobi og muslimhets».

Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd Norge en viktig, men stort sett ukjent rolle når det gjaldt Kirkens dialogarbeid. Dette var en gruppe som med full kirkelig og statlig støtte produserte studier om religionsdialog og forholdet mellom islam og kristendommen på løpende bånd. Selv om kristenheten hadde ligget i så å si konstant teologisk, ideologisk og noen ganger militær strid med islam i 1400 år, var Den norske kirke fra første stund helt innstilt på imøtekommende dialog og samarbeid med islam da muslimer begynte å komme til Norge. Fremfor teologisk kamp eller diskusjoner om styrker og svakheter ved islam og kristendommen, la kirkelederne seg på en helt annen linje enn hva som hadde vært vanlig opp gjennom historien. De advarte mot slik kritikk og debatt, og brukte hele tiden stort sett samme begrunnelse: Det var viktig å forhindre at nordmenn utviklet enkle stereotyper og fiendebilder av islam og muslimer. Det ble også etter hvert tydelig at ledende representanter for det kristne Norge så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn hvor det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet. Oslo-biskopen Ole Christian Kvarme pekte på det rasjonelle i en slik politikk sett fra Kirkens side, og etter rekken med islamistiske terrorangrep i Europa: «Mitt inntrykk når jeg møter ungdom både på skoler og i menigheter, er at mange i dag har en tydeligere gudstro og kristen identitet enn da jeg var ung…Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet». Et tydeligere islam ville kunne gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet, og det i et samfunn som inntil islam kom til Norge hadde utviklet seg i en stadig mer sekulær retning. I hvor stor grad var Den norske kirkes forhold til islam i Norge et uttrykk for at de søkte en alliert i kamp mot sekularismen og den gradvise svekkelsen av egen makt i samfunnet? Og i hvilken grad var det uttrykk for nye oppfatninger om hva det innebar å vitne om Jesus og kristendommen i et moderne, multikulturelt samfunn? Dette er noen av de mange spørsmålene som bør undersøkes i årene som kommer.

Kirken har med andre ord ikke vært behjelpelig med å utvikle et mer demokratisk islam, et mer menneskelig islam. Slik sviktet Kirken den frihetsorienterte muslimen og valgte «mullahene». De velger steinkasterne som ikke tåler ytringsfriheten vår.

Foto: Svenska kyrkan