Sveriges Radio sender intervjuet med «Amira». Hun beskriver hvordan hun som tiåring ble kjønnslemlestet øst i Afrika. Hun gir en nøktern beskrivelse av det grusomme som skjedde, og tillegger at hun er glad hun overlevde. Hun er derimot ikke glad for at problematikken tilsynelatende ikke tas på alvor i Sverige.
Innslaget er kort, og kanalen lister opp tre kulepunkter.
- Siden 2015, da forbudet mot kjønnslemlestelse ble innført, har Stockholm politiregion mottatt varsler om 50 mistenkte tilfeller av kjønnslemlestelse.
- Men ikke en eneste har ført til domfellelse.
- «Takk gud for at jeg overlevde. Man må si stopp. De som gjør det må straffes», sier Amira, som var 10 år da hun ble kjønnslemlestet.
Erkjennelsesproblematikken
I det korte radioinnslaget nevnes ikke religion med et ord, ei heller Amiras opprinnelsesland. Det nevnes heller ikke i svenske myndigheters redegjørelse «Så sker det statliga arbetet mot mäns våld mot kvinnor». Arbeidet mot menns vold mot kvinner handler i svært stor grad om arbeidet med innvandrermenns vold mot innvandrerkvinner, men det kan kun leses mellom linjene.
Det er likestillingsmyndighetene i Sverige som har overordnet samhandlingsansvar for antivoldsarbeidet, da menns vold mot kvinner anses å være et likestillingsproblem. I redegjørelsen heter det følgende:
Tiltakene kan deles inn i fire områder som samsvarer med målene i den nasjonale strategien for forebygging og bekjempelse av menns vold mot kvinner:
- Mer effektiv rettshåndhevelse
- Voldsforebygging
- Oppdag volden og styrk støtte og beskyttelse
- Kunnskaps- og metodeutvikling
Svenskene blir likevel stående igjen med det samme problemet vi har her til lands: Når man ikke vil/orker/tør/ønsker å erkjenne hva som er problemet, er det fryktelig vanskelig å få til fungerende tiltak. Den samme likestillingsmyndigheten som framholder at kjønnslemlestelse er ulovlig i kraft av blant annet «likestilt rett til kroppslig integritet», framholder nemlig også at helkroppsundersøkelse også er brudd på retten til kroppslig integritet.
Bakom all integriteten hviler rasisme- og stigmatiseringsspøkelset som gjør at ingen tør å nevne islam, somaliske innvandrere, selvvalgt segregering eller imamer som taler med to tunger – en til mediene og en til eget publikum. Spøkelset er tilsynelatende fortsatt viktigere å gjemme seg for enn det er å erkjenne at «Amira» har rett når hun påpeker at kjønnslemlestelse ikke tas på alvor.
Expressen hadde for kort tid siden en reportasje om at det er to typer drapstall som stadig stiger i Sverige. Det ene er tall over mennesker som er skutt til døde, og det andre er tall på kvinner som er drept i nære relasjoner. Til tross for at alle vil volden til livs, klarer ikke en eneste «ekspert» nå i 2022 å peke på det demografiske, importerte kulturelle problemet som er årsaken til tallene. Ingen vil si islam. Ingen.
Tegneblyanter og fargeterapi
I sommermånedene i år var en rekke kommentatorer på plass i norske medier etter det islamistiske terrorangrepet som krevde to menneskeliv. De var alle ivrige i å påpeke at det finnes et holdningsproblem i mange av de konservative muslimske miljøene. Unisont var det nå helt legitimt å si at «vi må stille krav». Men hvilke krav? Har noen foreslått noe som helst som ikke har vært forsøkt i tiår allerede? Hvor «tøft» er det å «stille krav» uten å peke på konkrete tiltak – og da tiltak som ikke allerede har vært utprøvd og beviselig har feilet?
Det finnes en dobbeltsidighet i både svensk og norsk politikk. Når rettighetskravene som omhandler individuelle følelser blir tillagt enorm vekt, forsvinner samtidig den politiske ansvarligheten overfor de menneskene som lever med islamske mørkemenns langt mer fysisk og psykisk skadelige påbud som en reell fare for eget liv og helse.
Selv med over 400 spesialiserte stillinger for å håndtere innvandringsrelatert vold, evner ikke svenskene å få bukt med volden mot kvinner, langt mindre si at volden mot kvinner i stor grad handler om importert vold fra den islamske verden.
Under förra året utsågs 66 särskilda hedersåklagare och en särskild ämnesspecialist. Syftet är att klara upp fler hedersrelaterade brott, inklusive könsstympning av flickor och kvinnor samt tvångsäktenskap.
Samtidigt har Polismyndigheten anställt 350 personer för att arbeta med särskilt utsatta brottsoffer. Den har också genomfört informationskampanjer om brott i nära relation och internetrelaterade sexualbrott mot barn, heter det i redegjørelsen.
Lenger ned i rapporten finner man den nær groteske beskrivelsen av politisk villet utvisking av skillet mellom grove overgrep og såre følelser.
Även andra myndigheter arbetar på olika sätt för att stödja kvinnor i skyddat boende. Moderna muséet har exempelvis aktiviteter såsom dramaövningar, färgövningar samt samtal om färg och minne. Muséet genomförde också aktivitet för att uppmärksamma att tre år gått sedan #metoo.
Kan du tenke deg noen større hån enn å få kvinner som er så voldsutsatt, så undertrykket av æreskultur, at de med risiko for å bli drept av sine egne er nødt til å leve på sperret adresse, blir satt til å fargelegge og dramatisere at det har gått tre år siden #metoo?
– Jeg er heldig som overlevde. De som gjør sånt må straffes, kjønnslemlestelse blir ikke tatt på alvor, sier Amira. Det har hun fanden så rett i.