Den kulturelle revolusjonen

Norske forskere hetser kolleger som publiserer negative funn fra innvandringsfeltet

En ny rapport avslører at forskere på innvandringsfeltet i stor grad lar være å publisere negative funn. Under en tredel av forskerne vil formidle funn som kan oppleves som krenkende. Innvandringsforskere skiller seg ut ved at de oftere svarer at ubehagelige kommentarer eller trusler kommer fra andre forskere og fra samfunnsdebattanter.

Forskeres syn på ytringsfrihet og offentlig formidling blitt kartlagt for første gang i Norge. Dette er gjort av Institutt for samfunnsforskning (ISF) med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, og rapporten Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia tegner et bilde av et forskningsmiljø preget av trusler og hets mot forskere som gjør funn på innvandringsfeltet som ikke er i tråd med venstresidens ønsker.

Ytringsfriheten truet

Prosjektleder for rapporten, Kjersti Thorbjørnsrud, sier til Aftenposten at det er en potensiell trussel mot ytringsfriheten at forskere kvier seg for å formidle forskningsresultatene sine.

– Det er interessant å se at forskere mener at de bør ha et veldig fritt ytringsrom. Men når vi spør dem om de er villige til å formidle forskning som kan vekke reaksjoner, viser det seg at de er mye mer forsiktige, sier Thorbjørnsrud til avisen.

Dersom bare positive funn eller funn som ikke vekker følelser av krenkelse kan publiseres, er det ingen overdrivelse å si at ytringsfriheten er truet. Og det er ikke det eneste problemet med forskere som velger å la være å publisere funn som er kontroversielle eller potensielt krenkende. Like ille er det at den offentlige samtalen som følge av dette baseres på et selektivt utvalg forskningsfunn og dermed ikke er basert på fakta.

– Forskere skal bidra til en opplyst debatt. Hvis det av ulike grunner er viktig informasjon om samfunnet som ikke når ut til en bred offentlighet, gjør det noe med kunnskapsgrunnlaget i den offentlige debatten, sier Thorbjørnsrud til Aftenposten.

Akademisk taushet

Funnene viser at 9 av 10 av forskere mener at de bør «stå helt fritt til å uttale seg om faglige spørsmål», og at 7 av 10 av forskerne mener at forskere skal kunne uttale seg fritt om politiske spørsmål.

Samtidig viser funnene at mange av forskerne er redde for offentlig debatt om forskningen de utfører. Forskerne viser spesielt stor frykt for å bli oppfattet som politiske aktører i stedet for å oppfattes som nettopp forskere.

• Om lag 4 av 10 mener at forskningskvaliteten heves når de deltar i offentlige debatter.
• Rundt 1 av 3 er redd for å bli oppfattet som politisk aktør når de deltar i offentligheten som forsker/fagperson.
• Halvparten mener at forskere bør unngå å delta i debatter i nyhetsmediene om temaer de ikke forsker på – men større aksept for å delta i slike debatter på sosiale medier.
• Rundt halvparten av de som forsker på innvandring og kjønn er redd for å bli oppfattet som politiske aktører når de deltar i offentligheten som forsker/fagperson.
• Samfunnsvitenskapelige forskere, og forskere som svarer at de er skeptiske til innvandring eller stemmer på FrP, svarer oftere at de er redd for å bli oppfattet som politiske aktører enn andre.

Tallene er urovekkende høye, og den akademiske bevisstheten om at forskningsresultater er nettopp forskningsresultater, ikke politiske meningsytringer, synes å være langt lavere enn man skulle forvente. Men uviljen mot offentlig debatt om egen forskning og frykten for å oppfattes som politisk aktør ser ut til å ha direkte sammenheng med risiko for å utsettes for hets og risikoen for å støte noen.

Krenkelsesfrykten

Rapporten bør bli gjenstand for debatt om hvorvidt norsk akademia er for styrt av konsensus til å kunne bidra til økt kunnskap i offentlig debatt, for det som utmerker seg mest i rapporten er forskernes frykt for å krenke noen. Forskerne som var respondenter i rapporten ble bedt om å ta stilling til hvor villige de er til å formidle ulike funn i henholdsvis vitenskapelige publikasjoner, på vitenskapelige konferanser og via foredrag, i nyhetsmediene eller i sosiale medier. De ulike funnene ble oppgitt å kunne innebære at de:

a) kunne oppfattes som krenkende for personer eller grupper
b) kunne føre til at overordnede på arbeidsplassen reagerer negativt
c) kunne føre til konflikt med kolleger
d) at de brøt med etablerte forskningsfunn.

Her viste det seg at viljen til å formidle egen forskning sank betraktelig dersom funnene kunne føre til konflikt med kolleger, men at viljen til formidling sank aller mest dersom forskerne mente funnene kunne krenke noen. Bare 3 prosent av forskerne oppga å være «svært villige» til å dele potensielt krenkende forskningsfunn i sosiale medier.

Forskere er aller minst villige til å formidle forskningsresultater hvis de kan oppfattes som krenkende for personer eller grupper. I en vitenskapelig publikasjon er et flertall villige til å formidle funnene, men lysten til å formidle via mediene faller: I dette tilfellet er 24 % ganske villige til å formidle et slikt funn i nyhetsmediene – men bare 4 % er svært villige. For sosiale medier er det tilsvarende funnet at 11 % er ganske villige og kun 3 % er i kategorien svært villige.

Innvandringsfeltet

Kontroversielle resultater og frykt for ubehagelige reaksjoner er særlig utslagsgivende på innvandringsfeltet. Forskere som svarer at de har latt være formidle forskningsfunn til offentligheten oppgir flere grunner. Blant disse finner vi at:

• 14 % svarer at de har latt være å formidle fordi det kan framstille oppdrags- eller arbeidsgivere i et dårlig lys eller skape konflikt med kolleger.
• 12 % svarer at de har unngått å formidle resultater av frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk. Andelene som nevner henholdsvis hets/trusler og offentlig kritikk er like store.
• 12 % oppgir at de har unngått offentlig formidling av hensyn til status og karrieremuligheter fordi det ikke er meritterende, de mister anseelse eller svekker muligheter for fast stilling.
• 11 % sier at de lar være å formidle funn fordi de er politisk kontroversielle: De kan krenke minorietsgrupper, de er ikke politisk korrekte, eller de kan misbrukes politisk.

Funnene innebærer at det foreligger en velbegrunnet risiko for at norsk offentlighet ikke blir gjort kjent med forskningsfunn om innvandring og migrasjon når forskningsresultatet ikke er til fordel for de innvandringsliberale.

Det akademiske trollet er mangehodet; Negative funn knyttet til innvandring gir forskerne selv dårligere personlige karrieremuligheter, øker risikoen for å utsettes for hets og gir fare for å krenke minoriteter.

Videre ser det ut til at forskere som selv er innvandringsliberale ikke ønsker å formidle negative funn fra innvandringsfeltet fordi det strider mot deres egen overbevisning, samtidig som innvandringskritiske forskere unngår å formidle tilsvarende negative resultater av frykt for kollegial hets.

Det en viss tendens til at forskernes politiske holdninger spiller inn. De som er helt uenige i at det bør være lettere for innvandrere å komme inn i Norge har i noe større grad begrenset seg i sin formidling (61 % mot 47 % av alle, n = 67).

Innvandrings- og kjønnsforskere skiller seg klart ut – mer enn hver tredje forsker på disse områdene har opplevd ubehagelige kommentarer og nesten 10 % har opplevd konkrete trusler.

Akademiske trusler og hets

Rapporten avslører at det ikke er kommentarfeltene som er innvandringsforskernes største frykt. Det er tvert imot egne kolleger som står bak brorparten av hetsen når forskningsresultater som er «lite politisk korrekte» framlegges.

• Overraskende nok står andre forskere og kolleger oftest bak ubehagelige kommentarer.
• Trusler kommer også i mange tilfeller fra kolleger, men her er det en større andel som kommer fra fremmede og anonyme personer.
• Forskere innen medisin eller landbruks-, fiske- og veterinærfag svarer oftere at ubehagelige kommentarer eller trusler kommer fra andre forskere/kolleger, mens samfunnsvitenskapelige forskere oftere svarer samfunnsdebattanter og anonyme personer.
• Innvandringsforskere skiller seg ut ved at de oftere svarer at ubehagelige kommentarer eller trusler kommer fra andre forskere/kolleger og fra samfunnsdebattanter.

Venstresidens vilje til å skyte budbringeren er åpenbart et problem i akademia i Norge i dag. Når landets høyest utdannede i fullt alvor mener og agerer som om tall i seg selv er krenkende, stigmatiserende og farlige, hemmes ikke bare den offentlige debatten, men kunnskapen uteblir fra debattarenaene.