Den 3. november startet en ankesak i Borgarting lagmannsrett som i utgangspunktet kan fremstå som lettere kuriøs, men som likevel reiser mange prinsipielle spørsmål. Saken dreier seg om hva som skal falle inn under definisjonen av tros- og livssynssamfunn etter trossamfunnslovens § 4 første ledd, og derfor ha krav på støtte fra stat og kommune.
Det er i alt ca. 700 tros- og livssynssamfunn som skal dekke den totale potten staten bevilger hvert år. For 2026 er det bevilget ca. 1,3 milliarder kroner som skal fordeles likt mellom alle tros- og livssynssamfunn, basert på antall medlemmer. Pr. medlem blir dette ca. 1.600 kroner. I tillegg kommer et rammetilskudd til Den norske kirke, og dekning av de utgifter kommunene har til vedlikehold av kirker osv.
Tvistespørsmålet
Den saken lagmannsretten skal behandle er en anke over Oslo tingretts dom av 3. juli 2025 der Norsk Vegansamfunn (NVS) ikke fikk medhold i søksmålet mot Staten v/Barne- og familiedepartementet i sitt krav om å bli registrert som et livssynssamfunn. Dette ville utløst ca. 1,6 millioner i statsstøtte for de rundt 1.000 medlemmene.
Det er verdt å merke seg at det ikke hadde utløst noen ekstra utbetaling for Staten – den eneste konsekvensen hadde vært at det kom inn enda en organisasjon som skulle dele på totalbeløpet som bevilges for hvert år, dvs. at overføringene til de øvrige tros- og livssynsamfunn hadde blitt marginalt lavere.
NVS ble stiftet i 2009 som en interesseforening for veganere, men fant i 2020 ut at det var ganske lurt å endre organisasjonsformen til et livssynsamfunn, slik at de kunne søke om statsstøtte. Dette var de helt åpne om.
Hvorfor tapte NVS saken i tingretten?
Det var to grunner til det. NVS anførte prinsipalt at de kvalifiserte til å bli registrert som livssynsamfunn på grunn av det de har inntatt i sine vedtekter, og som de praktiserer. I dommen gjengis NVS livssyn slik:
Veganismen angår ikke bare forholdet mellom mennesker og ikke menneskelige dyr, slik staten legger til grunn, men også forholdet mellom mennesker om dyr, og forholdet mennesker imellom. Norsk vegansamfunns livssyn har et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og svarer på sentrale etiske spørsmål. Norsk vegansamfunn driver «felles utøvelse» av dette, gjennom sine seremonier, med tilbud om vigsel, konfirmasjon og begravelser, og gjennom vegantreff, hvor det veganske måltidet står sentralt.
Staten mente at dette ikke holdt til å bli registrert som livssynsamfunn. Det som ble anført på vegne av Staten var følgende:
Norsk vegansamfunns overbevisninger utgjør ikke et «sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål», og tar heller ikke opp sentrale etiske spørsmål som sees i sammenheng. Norsk vegansamfunns veganisme gjelder en begrenset del av tilværelsen, i hovedsak forholdet mellom mennesker og dyr, med særlig vekt på dyrs rettigheter. Åpenhet for medlemmer med en annen religion og for revisjon svekker den livssynsmessige karakteren av deres overbevisninger.
Dette sa Oslo tingrett seg enig i.
Subsidiært anførte NVS at nektelse vil innebære et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 9 der det i 1. ledd heter:
Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.»
Legg merke til at det ikke står noe her om at man også skal få betalt for det, noe selvsagt Staten pekte på. Det er ikke mange land som har så rause overføringer til trossamfunn som Norge – tvert imot. NVS sine anførsler om brudd på menneskerettighetene falt derfor ikke uventet på steingrunn i Oslo tingrett.
Saken har prinsipiell betydning
Denne saken er ganske prinsipiell, fordi her må domstolene bestemme hva som skal til for å få rett til statsstøtte som tros- og livssynsamfunn. Trossamfunnsloven er uklar, det står ikke noe om det i lovteksten og man må lete i forarbeider og tidligere rettsavgjørelse for å få en å pekepinn på hva som skal til. Det blir derfor en skjønnsmessig vurdering hva som kvalifiserer og hva som ikke gjør det. Og det er ikke alltid like enkelt.
Vi har – her som ellers – et naivt system for å fordele skattepenger. Det vi vet helt sikkert er at fordi medlemstallet i Den norske kirke (DNK) synker, så må Staten bevilge stadig mer pr. medlem av DNK for å kompensere for medlemsreduksjonen. Men samtidig vet vi at antall medlemmer i muslimske menigheter stiger, og det er dessuten lovfestet at de enkelte trossamfunn skal likebehandles. Konsekvensen er at jo færre medlemmer det blir i DNK, jo høyere blir utbetalingene til de muslimske menighetene. Det er kanskje noe å tenke på når man vurderer sitt medlemskap i DNK.
Et forsøk på løsning
Etter vårt syn er det absolutt ingen grunn til å subsidiere medlemskap i tros- og livssynsamfunn slik vi praktiserer det i dag. Systemet er overmodent for revisjon. Hvis vi skal våge oss på en anbefaling vil det være å starte med å redusere statsstøtten med 20% hvert år slik at all subsidiering er avviklet etter 5 år. Samtidig kan DNK innføre en medlemsavgift som økes gradvis etterhvert som statsstøtten reduseres. De øvrige som mottar statsstøtte får selv avgjøre hva de velger å gjøre – innføre en medlemsavgift eller (for muslimske menigheters vedkommende) sette seg på første fly til Qatar og tale for sin syke mor.
Hva NVS gjør dersom de vinner frem med anken, men senere opplever en gradvis reduksjon av innbetalingene fra staten, finner de sikkert lett ut av. Det er mye bra og billig i grønnsakdiskene hos Rema og Kiwi.
Vi kommer tilbake til saken når vi vet hva Borgarting lagmannsrett måtte mene om kravet om statsstøtte fra veganerne.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons