Islamistiske organisasjoner har forstått demokratiet i vår vestlige sivilisasjon. Denne lærdommen bruker de nå aktivt for å øke sin innflytelse, mener Norell.
I Frankrike brukes begrepet islamo-gauchisme, som refererer til forbindelser mellom deler av venstresiden og islamistiske miljøer. De samme forbindelsene ser man over hele det vestlige Europa.
Stemmekveg
Som vel kjent snakker venstresiden om likestilling, LHBT-rettigheter og individuell frigjøring. Hvordan kan dette omfavnes av islam? Det gjør det ikke, like lite som olje og vann blander seg.
Den felles plattformen er antisemittismen, sier Norell. «Det er der man møtes.»
Å, her har vi en gruppe muslimer. Og så blir de sett på som et kollektiv. Som stemmeberettiget kveg, rett og slett. Så blir de tatt inn.
Antisemittismen har dype røtter i Vesten, Norge inkludert, som vi har sett hos Norges statsminister Jens Hunseid fra Bondepartiet. I mellomkrigstiden klarte han å si dette fra Stortingets talerstol, myntet på jødene: ”En god del av disse utlendingene som kommer inn i landet, er rasemessig av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har en stor vitalitet i retning av å formere sig. Vår rase lider under denne innvandring.”
Norell minner således på at fiendtlighet mot Israel og jøder eksisterte innenfor deler av venstresiden lenge før dagens samarbeid med islamistiske bevegelser tok form. Norell mener at identitetspolitikken som har vokst frem de siste tiårene kan forklare utviklingen vi nå ser. Man ser mennesker som én gruppe, ikke som enkeltindivid.
– Og så ser du dem (muslimer, red.) som et kollektiv. Rett og slett som vokale kveg. Så tar du dem inn.
Samtidig ligger det dypt i den venstreorienterte sjelen å være motstander av vestlige demokrati, det vestlige kapitalistiske systemet, sier Norell.
I Sverige er det Vänsterpartiet som peker seg ut som den politiske høyborgen for antisemittisme, noe vi har sett de siste månedene med alle avsløringer av medlemmer med et sterkt hat mot Israel parallelt med sympati for terrorgruppen Hamas.
– Det krever en innsats å være så naiv. Og hvor lenge kan man være naiv? Dette er så grove eksempler, og så mange, kommenterer Norell.
Islamo-venstre
Men hvem innen de ulike venstreorienterte partiene er klar over de ideologiske koblingene til islamo-gauchisme? Det vil ikke Norell uttale seg om, men han er tydelig på at man ikke kan akseptere naivitet som en fullgod forklaring, til det er det for mange tydelige eksemplet på hva som faktisk foregår og hvem som slippes frem i politikken.
Norell utelukker ikke at den nåværende politiske tilstanden kan være en kombinasjon av uvitenhet, politisk opportunisme og ideologisk konsensus.
Men han kommer tilbake til at partienes interesse for velgergrupper kan være en viktig forklaring.
– Jeg tror de er ganske enige om dette. De kjøper dette. For å få disse stemmene.
Tradisjonelt melder man seg inn i et parti grunnet personlig ideologisk overbevisning. I dag er det dog slik at etniske og religiøse grupper blitt sett på som kollektive velgerbaser, mener Norell.
Brorskapets makt
Hvem representerer muslimene? I Norge har vi talspersoner og moskeer som prøver å fylle denne rollen, som Rabitamoskeens ledelse. De ynder å sause alle muslimer sammen i en gryte når de uttaler seg «på vegne av» muslimene.
Det samme ser man i resten av det vestlige Europa. Men Norell mener at moskeer i seg selv ikke utgjør et problem. Moskeer, som kristne menigheter, driver religiøse og sosiale aktiviteter, sier han. Problemer, fortsetter han, oppstår når «visse organisasjoner klarer å gjøre seg til politiske talspersoner for en betydelig større gruppe mennesker enn de faktisk representerer».
– For Brorskapet rundt om i Europa handler det om å se seg selv som den beste og mest autentiske representanten for alle muslimer i hvilket som helst land de er i.
Myndigheter og politikere organiserer typisk kontakt med innvandrergrupper gjennom organisasjonsliv.
Når den tilsvarende modellen anvendes på muslimer, oppstår det et grunnleggende problem, ifølge Norell. Islam er en religion med mange forskjellige tradisjoner og tolkninger, ikke en samlet folkegruppe.
Likevel har politikere akseptert at noen religiøse organisasjoner snakker for muslimer som et kollektiv.
– De har fått en rolle de egentlig ikke har i det hele tatt.
Og den rollen er det politisk ledelse i de ulike partiene – på venstresiden – som gir muslimske organisasjoner.
Mediene bet på propagandaen
I boken sin, Tunnelsynet: Israel, Hamas, Iran og krigen om virkeligheten, undersøker Norell Hamas-angrepet 7. oktober 2023, den påfølgende krigen og hvordan konflikten har blitt beskrevet i den vestlige opinionen. Den påfølgende krigen etter 7. oktober er en ren informasjonskrig om virkeligheten, mener han.
Han beskriver hvordan anklager mot Israel begynte å spre seg på sosiale medier i løpet av de første minuttene av angrepet. Ifølge ham fantes det veletablerte nettverk og oppfatninger som gjorde at budskapene spredte seg svært raskt.
Svenske, som norske, medier bet på propagandaen. De klarte ikke å forklare grunnleggende spørsmål om krigens lover, folkerettsprinsipper og forskjellen mellom sivile og stridende, mener Norell. – De klarte ikke å forklare hele bildet, det er det viktigste, legger han til.
Han mener at medierapportering ofte utelater kontekst som er nødvendig for å forstå konflikten.
– Det du sier trenger ikke alltid å være feil. Men hvis du fjerner mange viktige ting, ingredienser, som er nødvendige for å forstå en kontekst, så blir det feil.
Mediene levde med andre ord ikke opp til sine egne prinsipper. Slik har de undergravd sin egen troverdighet.
Norell sammenligner sin måte å lese Sveriges Radios og SVTs rapportering på med hvordan han leste den gamle sovjetiske propagandaavisen Pravda – som noe han må forholde seg kritisk til i stedet for å akseptere som en fullstendig beskrivelse av virkeligheten.
Pal-aktivister og iran-sympati
Hizbollah er sjiamuslimsk, Hamas er sunnimuslimsk, og i et land som eksempelvis Pakistan ynder jihadistiske sunnimuslimer å ta seg inn i sjiamoskeer med bombebelter. Så hvordan kan disse to bevegelsene stå sammen i konflikten mellom «Palestina» og Israel?
Ifølge Norell har Iran utnyttet Hamas som en del av konflikten med Israel, men det betyr ikke at Teheran kontrollerer hele den internasjonale Palestinabevegelsen, sier Norell. Han reagerer på pal-aktivisters manglende kritikk av det brutale ayatollastyret i Iran. På den andre siden ser vi at opposisjonelle iranere står sammen med Israel og jøder. De ser det iranske regimet og dets islamistiske ideologi som en felles motstander, noe som sjeldent kommer frem i norske medier.
Så hva tenker Norell om fremtiden, la oss si om 20 år? Hvor er Norge, Sverige og Vest-Europa da, gitt de demografiske endringene, segregeringen vi ser i dag og religiøs organisering? Det vil ikke Norell ha noen mening om.
– Ingen religiøs ideologi er forutbestemt til å ende i noen retning. Ikke engang om man har denne forbindelsen mellom religion og politikk, sier han.
Han viser til kristne bevegelser som ettersom årene har gått har glidd inn i sekulære demokratiske system.
Ifølge ham er den samme utviklingen mulig innenfor islam, men det krever at religion ikke gis spesielle fullmakter over samfunnets politiske institusjoner.
Her halter det for Norell, for kristendommen og islam er to motsatser. Islam er mer politikk enn religion, mens kristendommen er preget av den personlige spiritualiteten og i stor grad løsrevet fra det juridiske.
– Individet har alle rettigheter
For Norell er det avgjørende at samfunnets lover og demokratiske institusjoner står over religiøse ideer, uavhengig av hvilken religion det er snakk om. – Du kan tro på akkurat hva du vil. Men det skal ikke styre hvordan landet styres, sier han.
Norell oppsummerer sitt syn med en formulering som knytter seg til den franske republikanske tradisjonen og laïcité-prinsippet, der staten skal være religiøst nøytral og individets rettigheter står i sentrum:
– Kollektivet har ingen rettigheter. Individet har alle rettigheter.
Når Samnytt konfronterer Norell med Danmarks «koranlov», reagerer han kraftig og resolutt. Fordi han mener denne loven beviser at kollektivet har begynt å få forrang for prinsippet om individuelle rettigheter, noe han mener er «vanvittig» og det er «livstruende» for et pluralistisk demokrati.
Forsidefoto: Forlaget