Ilan Pappé tilhører øverste sjikt i akademia. Han ignorerer ikke nødvendigvis disse forholdene, men når han legger så stor vekt på sionistisk ansvar og i så liten grad kommer inn på de klart uttrykte målene til Hamas og Det muslimske brorskapet, er det grunn til å stanse opp og se hva det gjør med menneskeheten.
Ut fra Ken Wilber sin teori om bevissthetsutvikling, blir barna på Gaza opplært i et magisk-mytisk syn på livet. De blir fortalt at det aller viktigste er å vinne alle for islam. Å dø for Allah gir evig liv i paradis. Derfor jubla de over drepte jøder 7. oktober, og noen takka for at 70.000 palestinere har falt i kamper etter den terroren. Altså var 7. oktober vel verd innsatsen ifølge noen palestinere.
Ny undersøkelse viser at det fremdeles foregår undervisning i jødehat i skolene på Gaza.
Tankevirus
Hva kan vi som menneskehet gjøre med et slikt tankevirus? Hvorfor ser ikke våre medier og politikere dette? Er det ideologi, og det Gad Saad kaller sjølmordsempati, som har fått slå rot? Hvor skal det ende dersom vi ikke tar tak i disse alvorlige realitetene?
Når jeg ser hva partiet FOR i Norge uttrykker, ser jeg kopi av Pappé sine påstander. Det gjelder også palestinakomiteene i Europa og USA. De har en aggressiv og dels voldelig framferd. Når majoriteten på Stortinget går innfor å heise det palestinske flagget 29. november, er det flere enn jeg som blir djupt bekymra. Skal vi flagge for en kultur som har folkemord som ideal?
Joseph Cohen er britisk-jødisk aktivist som voks opp i et venstreorientert miljø. Han grunnla Israel Advocacy Movement, som arbeider for å forsvare Israel mot det organisasjonen mener er feilinformasjon, antisionisme og antisemittisme. Her er det han har kommet fram til:
1. Israel er det historiske hjemlandet til jødene. Sionismen er en legitim nasjonal frigjøringsbevegelse, ikke et europeisk koloniprosjekt. Han viser til den lange jødiske historien i området og mener at jødene har rett til nasjonalt sjølstyre der.
2. Arabisk og palestinsk vold er en sentral del av forklaringa. Han mener at konflikten ikke kan forstås uten å undersøke arabiske angrep på jøder lenge før Israel ble oppretta i 1948. Han trekker mellom anna fram volden i 1921 og Hebron-massakren i 1929.
3. Han mener Hamas representerer en alvorlig ideologisk trussel. Cohen legg stor vekt på Hamas sine antijødiske mål og mener at Israel har rett til å forsvara befolkningen sin. Han avviser likevel at alle militære middel automatisk er rettferdige.
4. Han er kritisk til deler av den palestinske historieskrivninga. Han utfordrer påstander om at Israel er en apartheidstat, at sionismen bare er kolonialisme og at jødene mangler historisk tilknyting til området.
5. Han ønsker fred, men legger trygghet først. Cohen har omtalt seg sjøl som en alternativ fredsaktivist. Han ønsker et sterkt og trygt Israel, samtidig som han framhever like rettigheter for alle innbyggerne.
Du kan høre Cohen her i en fra 2025: Israelis Debate Israel & Palestine – Joseph Cohen og Adar Weinreb.
Religiøs, ideologisk konflikt
Chico Muya er kongolesiskfødt musiker og samfunnsdebattant. Nå bor han i Finland. Han har engasjert seg i forsvar av Israel og er kritisk til islamisme, identitetspolitikk og deler av den vestlige venstresida. Her er seks hovedpunkt i hans forklaring:
1. Konflikten handler ikke bare om land, men om religion og ideologi. Muya mener at mange vestlige kommentatorer undervurderer den religiøse dimensjonen. Han viser til jødene sin historiske stilling som dhimmier (underkua) under islamsk styre, og mener at motstanden mot en sjølstendig jødisk stat delvis springer ut av manglende vilje til å akseptere jødisk sjølstyre.
2. Vestlig identitetspolitikk gir et feilaktig bilde av konflikten. Muya er særlig kritisk til framstillinga av israelere som kvite kolonister og palestinere som ikke-kvite offer. Han peker på at mange israelske jøder har røter i Midtøsten og Nord-Afrika, og at hundretusenvis av jøder forlot arabiske og muslimske land etter 1948. Som svart afrikaner reagerer han sterkt på forventninga om at hudfargen hans skal avgjøre hvilken side han støtter.
3. Palestinske ledere har et stort ansvar for at konflikten holder fram. Han viser til avvisninga av FN sin delingsplan i 1947, arabiske kriger mot Israel og seinere mislykka fredsforhandlinger. Muya mener at palestinske ledere gjentatte gonger har prioritert kampen mot Israel framfor kompromiss.
4. Deler av Palestina-bevegelsen er mer antiisraelsk enn humanitær, og at ekte medfølelse med palestinske sivile noen ganger blir brukt til å fremme andre ideologiske mål, men ikke at alle som demonstrerer for palestinerne, deler disse målene.
I artikkelen The Ideology Hiding Behind the Palestinian Flag fra 26. oktober 2026 argumenterer han for at deler av bevegelsen samler islamister, marxister og andre antikapitalistiske eller antivestlige aktivister.
5. Han er kritisk til FN og måten informasjon blir spredt på. Muya mener at påstander kan få autoritet når FN-organ, menneskerettsorganisasjoner, journalister og politikere viser til hverandre uten å kontrollere de opprinnelige kildene godt nok. Han brukar særlig folkemord-beskyldningene mot Israel som eksempel.
6. Han ser Israel som en del av forsvaret for vestlige frihetsverdier, og mener at Israel representerer demokrati, religionsfrihet og individuelle rettigheter i en region med mye autoritært styre. Han knytter derfor Israel-konflikten til et større spørsmål: Om vestlige samfunn har mist trua på sine egne verdier. Han uttrykker samtidig medfølelse med sivile palestinere og ønsker at krigen skal ta slutt.
Volden fortsetter i vår tid
Natt til 10. november 1938 ble jøder og jødiske eiendommer utsatt for omfattende vold og ødeleggelser i Tyskland og Østerrike, nesten ett år før utbruddet av andre verdenskrig.
Mer enn 1400 synagoger og jødiske forsamlingshus ble satt i brann eller ødelagt. Omkring 7000 jødiske butikker ble vandalisert, minst 91 mennesker mistet livet, og mellom 20.000 og 30.000 jødiske menn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer.
De siste årene har tusenvis av kirker og synagoger blitt satt fyr på av islamister. Nesten ingen jøder og kristne er igjen i flere islamske land. I våre land må jødiske barnehager og synagoger voktes av politi.
I høst har vi sett opprør i europeiske byer. Jødiske foretak har blitt utsatt for vold. Palestinaflagg har vist seg i gatene. Nylig fortalte Cllaes Theilgaard på Facebook om åpen hyllest av terror i København under den siste Palestina-demonstrasjonen. Noen gikk i trøyer med bilde av Hamas-ledere på og bar pro-hamas-bannere. En mann ropte: «7. oktober. Fest, fest, det forble en fest.»
Er dette et mentalt virus som får spre seg uten særlig politisk motstand – et tankevirus forkledd som legitim sosial uro?
7. oktober 2026 ble 250 par via I Gaza. Jentene sine ansikt var tildekka. Trolig var flere av dem mindreårige. Festen ble finansiert av United Arab Emirates. NRK viste glimt fra et bryllup med ei 14 år gammel jente. De antyda at det var Israel sitt ansvar på grunn av krigen.
Er Israel veiviser for noe dypere?
Muya spør om dette er en moralsk test ikke bare for Israel, men for heile menneskeheten. Den avslører hva vi instinktivt dømer, unnskylder eller belønner når vi blir konfrontert med vondskap.
Her vil jeg visa til det Mette Johanne Follestad viste i sitt foredrag på MIFF-konferansen i Kristiansand 31.10.26. Link til talen under. Hun viser flere eksempler på grusom indoktrinering på Gaza. En skole under Den palestinske autoriteten (PA) feira terroren 7. oktober. Ei ung jente på jenteskolen i Kharas leste følgende tekst, og den ble vist på Facebook 12. oktober 2023:
«Den dagen har gått inn i historien. Vi våkna til lyden av latter. Noen av oss trodde vi drømte, men det er en nydelig drøm en aldri vil våkne fra. Lørdag vendte de som kjemper, tilbake til sitt land. Det var umulig å sette ord på følelsene i våre hjerter, og vi hadde aldri sett for oss å se slik stolthet over vårt folk i våre ansikt. Den æresfølelsen vi opplevde er ubeskrivelig.»
Et annet eksempel: Follestad viser er ei mor som løfter sønnen opp og sier: «Sønnen min. Vi er ikke skapt for å være lykkelige. I mine øyne er du ment for martyrdøden. Jerusalem er vår. Vårt våpen er islam.»
Muslimene ser på Jerusalem som deres fordi Muhammed hadde ei natt-reise dit. Derfra steig han opp til himmelen og møtte engler som fortalte han hvor mange ganger for dagen de skulle be. Slik kan myter leve videre i hundrevis av år og skape slike konflikter som vi nå ser. Historiene om Muhammeds liv er for det meste oppdikta.
På Gaza forteller de barna at de ammunisjon for islam! Jeg spør: Hva kan føre et helt folk inn i slik ekstrem vondskap? Jeg vil kalla dette for den verste av all vondskap. Og hva hindrer folk i vestlige, humanistiske land å se det?
Mine spekulasjoner
Jeg har seks år med pedagogiske og psykologiske studier. I tillegg har jeg studert ikkevoldskommunikasjon, kunstterapi og bevissthetsutvikling. Jeg fant meining i Ken Wilber sin teori om hvordan vi fra barn utvikler vår bevissthet. De fleste av oss i Norge ser på livet fra moderne, rasjonalistisk nivå, slik barn har mulighet til å utvikle seg fra ca. 11 år og oppover. Myndighetene på Gaza og Vestbredden gir klart uttrykk for sine holdninger fra magisk-mytisk nivå. Det er typisk for tidlig barndom. Skolene på Gaza legger stor vekt på betydningen av å være martyr og å sloss mot vantro for å komme til paradis.
Vi lærer om oss sjøl gjennom andre. I boka Objektrelasjoner og psykoterapi blir det på side 76 vist til at barn tenderer til å identifisere seg med vonde objekt. Teorien hevder at; «det er verre for barn å oppleve seg som uskyldig og god i en vond og farlig voksenverden. Barnet tar derfor på seg de voksne sine «synder» for å kunne bevare dem som gode objekter i den ytre virkeligheten. Problemet er bare at relasjonen til et vondt objekt lever videre i barnets indre verden.» Min tolkning av dette er at barna ser det som godt å hate de som de har lært er fienden – ut fra mytisk forståelse.
For meg gir dette meining når vi ser hvordan barn og unge kan fryde seg over død og drap. Det er mer komplisert å se hvorfor så mange i Vesten ikke ser at dette er vondskap som utfolder seg på høglys dag. Og her har jeg en subtil teori:
Gjennom mine dypdykk i egen historie har jeg oppdaga at jeg til langt oppi voksenlivet led av ubevisst mindreverd. Nå lurer jeg på om det kan være ubevisst mindreverd som får folk til å gå med palestinakomiteen og rope ut sitt hat mot Israel. Opplever de seg verdsatt når de får være med å kjempe mot de «onde» israelerne? Finner de fellesskap, mening og et sted å bidra?
Innenfor idealistiske kulturer blir gjerne essensielle fakta sortert ut. Når mennesker, som egentlig har nådd et moderne bevissthetsnivå med empati for andre enn egen klan, når de ser bort fra fakta, faller de ned på det magisk-mytiske nivået, antyder Ken Wilber. Da er de igjen mer åpne for voldsbruk. Her ser jeg et stort problem i vår tid. Det skaper splid mellom mennesker og truende opptøyer i vestlige byer.
Et annet aspekt i dette slo ned i meg nylig. Jeg tror vi mennesker har ei guddommelig kraft i oss. Den vil vi gjerne realisere til det gode. Bibelen forteller at jødene er Guds utvalgte folk. Jeg tror ikke at noen gudskraft prioriterer ei gruppe framfor andre, men kan den påstanden trigge opplevelsen av mindreverd i noen? Jødene har vist ei utrolig kraft til å klare seg gjennom all motgang. Demonstrerer de ei guddommelig kraft noen lengter etter kontakt med i seg sjøl? Ei kraft som vi alle har, men som vi har lært for lite om å ivareta? Blir vi så identifisert med «vonde objekt» at vi tar det med oss inn i «idealistisk» kamp for de vi projiserer vårt eget underbevisste mindreverd på?
Mitt ønske med denne artikkelen er at vi som fellesskap vil komme dit at vi kan se hva som er fakta og ikke, at vi blir oppmerksomme på at grupper er ulikt programmerte, men at vi alle innerst inne har ønske om et trygt liv med muligheter til utfoldelse av våre potensialer. På Gaza ser vi konsekvensene av negativ programmering. Son of Hamas, Mosab Hassan Yousef, sier at dette ikke handler om land, men om trossystem. Kan den norske regjeringa ta det på alvor?