Rafiq har tidligere vært administrerende direktør i Quilliam International, en britisk organisasjon som arbeidet mot islamistisk ekstremisme. I dag er Rafiq forskningspartner i ISGAP, Institutt for studier av global antisemittisme og politikk.
I intervjuet med Visegrad24 skiller han tydelig mellom islam som religion og islamisme som politisk ideologi. Han sier at han selv er muslim, men mener troen ikke bør avgjøre hvordan staten styres. Islamisme beskriver han som et politisk prosjekt der en bestemt tolkning av islam skal forme stat og samfunn.
Dette skillet er sentralt for Rafiqs argument. Han advarer mot å behandle muslimske miljøer som én politisk blokk eller anta at organisasjoner som tilbyr seg å representere «muslimene», faktisk taler på vegne av alle. Han mener myndigheter ofte søker én tydelig samtalepartner for å forenkle dialogen, og at valget faller på nettopp islamistene. Organisasjoner som får tilgang til politikere og offentlige institusjoner, kan dermed oppnå en autoritet de ikke nødvendigvis har blant befolkningen, hevder han.
Tålmodighet og institusjonell innflytelse
Ifølge Rafiq er det ikke først og fremst en umiddelbar islamistisk maktovertakelse han frykter. Han sier i intervjuet at han ikke forventer at islamister skal ta over Vesten i sin levetid eller i overskuelig framtid. Bekymringen hans gjelder snarere gradvis innflytelse, at organisasjoner og aktivister kan påvirke politikk, lovgivning og offentlig debatt uten å ha støtte fra et flertall.
Han mener dette kan skje gjennom langsiktig organisasjonsbygging, nettverksarbeid og politisk samarbeid. Regjeringer skifter, ministre byttes ut og prioriteringer endres. Organisasjoner som arbeider kontinuerlig, kan derimot bevare relasjoner og opparbeide seg erfaring. Rafiq hevder at myndighetene i Storbritannia har vekslet mellom å distansere seg fra enkelte muslimske organisasjoner og å invitere dem tilbake til dialog, uten å løse spørsmålet om hvem som faktisk representerer ulike muslimske miljøer.
Et annet poeng i intervjuet er at politisk påvirkning ikke bare foregår gjennom moskeer eller religiøse predikanter. Rafiq trekker fram innholdsskapere, influensere og digitale plattformer som viktige kanaler. Personer med en stor følgerskare kan formidle politiske budskap til unge og andre som kanskje aldri ville oppsøkt et ideologisk møte eller lest en politisk tekst. Han mener derfor at myndigheter og sivilsamfunn som bare følger med på tradisjonelle religiøse arenaer, risikerer å overse mye av den politiske kommunikasjonen.
«Sivilisasjonsjihad»
Rafiq viser til dokumenter han mener illustrerer en langsiktig strategi. Blant dem er et notat fra 1991 skrevet av Mohamed Akram Adlouni, som ble kjent gjennom en FBI-ransaking og senere lagt fram under rettssaken mot Holy Land Foundation. Notatet bruker uttrykket «sivilisasjonsjihad» og inneholder svært konfronterende formuleringer om å undergrave vestlig sivilisasjon innenfra.
Intervjuet vier også plass til Qatar. Rafiq mener landet har brukt økonomiske ressurser og internasjonale forbindelser til å oppnå innflytelse som står i misforhold til størrelsen. Han peker særlig på universitetsfinansiering, forskningsavtaler og medievirksomhet. Hans påstand er at finansiering kan gi mer enn synlighet, den kan også skape tilgang, påvirke hvilke temaer som får oppmerksomhet og gi giveren innflytelse over forskning eller institusjonelle prioriteringer.
Ikke minst peker Rafiq på den rødgrønne alliansen og hvordan denne er finansiert av Qatar.
– Dette er en gjennomtenkt strategi som først kom fra Hassan al Banna, Sayyid Qutb og deretter Yusuf al Qaradawi, og nå en fyr ingen snakker om. Qaradawi døde, og hvem tar hans plass? Salabi. Han sitter i dag som generalsekretær i International Union of Muslim Scholars og bor i Doha. Han er den farligste av dem alle, sier Rafiq.
– Det er disse personene som kom opp med konseptet infiltrering, men det er Salabi som kom opp med konseptet «gradvis entryism«, der første steg er å gå for venstresiden. Hvorfor? Jeg nevnte Qutb og hans flørt med marxismen. Når den regressive venstresiden hører dette, finner de gjenklang.
Fra advarsel til konkret politikk
Rafiq avviser at en ideologi kan «drepes« ved å forby den. I stedet argumenterer han for at myndighetene bør undersøke konkrete organisasjoner, finansieringsstrømmer og aktiviteter, og gripe inn der lovverket gir grunnlag for det. Han nevner også mulig kontroll av veldedige organisasjoners status og av hvem som får tilgang til offentlige institusjoner.
Passivitet overfor dokumentert ulovlig virksomhet kan gi nettverk spillerom. Rafiqs løsning er derfor å rette oppmerksomheten mot konkrete politiske organisasjoner og handlinger. De organisasjonene som uttalt taler på vegne av muslimer, er ofte islamistiske og/eller Det muslimske brorskapets representanter, sier han.
Intervjuets hovedbudskap er at demokratier må kunne møte langsiktig organisering med langsiktig demokratisk motstandskraft. Det innebærer åpenhet om utenlandsk finansiering, kritisk vurdering av hvem som får representere ulike grupper, og større forståelse for hvordan politiske budskap spres på nettet. Rafiqs «hundreårsplan» fungerer først og fremst som en advarsel om tidshorisont. Mens politikere gjerne tenker fram til neste valg, mener han at islamistiske politiske bevegelser bygger innflytelse over flere tiår.
Hele intervjuet med Rafiq ser du her: