Rapporten argumenterer overbevisende for at en rekke politiske valg over et halvt århundre har gjort landet mindre styringsdyktig, mindre økonomisk robust og mindre trygt på sin egen framtid. Den retter kritikk mot skiftende regjeringer, ikke bare én politisk leir. Blant eksemplene rapporten trekker fram er familiegjenforening, endringer i strafferettslige regler og overføring av myndighet til EU.
Institut Thomas More trekker fram tre overordnede feilvurderinger. Den første er troen på at globaliseringen var en ubønnhørlig utvikling som ville gjøre nasjonalstaten mindre viktig. Ifølge rapporten har andre stormakter snarere styrket industriell og strategisk kontroll. Den andre er at europeisk integrasjon har flyttet viktige suverenitetsområder til EU uten å gi de resultatene som ble lovet. Den tredje er at franske beslutningstakere ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til særtrekk ved islam og til utfordringer knyttet til innvandring fra muslimske land.
Et sentralt poeng er at høyresiden ifølge rapporten ikke har reversert strukturreformene den tidligere har kritisert. En regjering endrer kursen, neste regjering justerer, men ingen går tilbake til utgangspunktet. Resultatet blir at den langsiktige retningen formes av mange beslutninger, mens ansvaret for helheten blir umulig å plassere.
Staten eser ut
Rapporten retter også søkelyset mot en paradoksal stat. Den offentlige sektoren vokser, men evnen til å løse problemer blir etter forfatternes syn ikke tilsvarende større. De kritiserer det de kaller en kontinuerlig utvidelse av statens oppgaver, samtidig som stadig nye lover og reformer skaper mer kompleksitet. Mange lovendringer kan gi inntrykk av handlekraft uten nødvendigvis å rette opp de grunnleggende problemene.
Denne kritikken bør finne gjenklang også i Norge. Staten lover mye, bruker store ressurser og vedtar stadig nye tiltak, men innbyggerne opplever likevel at skole, helsevesen, sikkerhet og økonomi ikke fungerer godt nok. Rapporten stiller et relevant spørsmål om hvorvidt politiske myndigheter har blitt mer opptatt av å produsere nye regler enn av å få eksisterende ordninger til å virke.
Rapporten hevder at Frankrike gradvis har gitt fra seg viktig nasjonal kontroll, særlig gjennom europeisk integrasjon. Den kritiserer blant annet Den europeiske fellesakten, Maastricht-traktaten og Lisboa-traktaten, og mener franskmennenes nei til EU-grunnloven i 2005 i praksis ble omgått da Lisboa-traktaten senere ble vedtatt. En parallell til dette finner vi i det norske folks nei til EU, mens EØS-avtalen likevel ble inngått.
Skolens grunnproblem
Rapporten kritiserer flere endringer i skolen, blant annet det den omtaler som utjevning «nedover», pedagogisk ideologi og svekket autoritet. En skole som ikke sørger for at elevene lærer grunnleggende ferdigheter, forsterker sosiale forskjeller i stedet for å redusere dem. OECDs PISA-resultater viser at Frankrike, som Norge, har opplevd et betydelig fall i matematikkresultater.
Fransk skolepolitikk har vært for opptatt av formell likhet og for lite opptatt av faktiske læringsresultater, fastslår rapporten. En elev som ikke mestrer lesing, skriving og matematikk, får ikke større frihet av at skolen later som nivåforskjellene ikke finnes. Han eller hun får færre reelle muligheter.
Det er derfor rimelig å støtte rapportens krav om tydeligere forventninger, større vekt på faglig mestring og vilje til å korrigere undervisning som ikke virker. Skolen kan ikke løse alle samfunnets problemer, men den bør heller ikke gjøre dem større ved å la kunnskapstap gå i arv.
Innvandring krever styring og integrering – ikke ønsketenkning
Rapportens kritikk av familiegjenforening, Schengen, regularisering av papirløse og medisinsk hjelp til personer uten lovlig opphold, er også relevant for norske forhold. Et land må kunne føre en innvandringspolitikk som både er human, lovlig og demokratisk forankret. Hvis reglene på papiret lover kontroll, mens praksis over tid signaliserer at ulovlig opphold kan ende med varig opphold, mister regelverket troverdighet.
Rapporten omtaler islam som mer enn en religion, den beskriver islam også som «en juridisk kodeks og en politisk instans». Forfatterne mener at franske ledere har gjort en feil ved ikke å erkjenne dette, og at innvandring fra muslimske land derfor har blitt behandlet som om den var lik annen innvandring.
Rapporten peker også på striden om hijab ved skolen i Creil i 1989 som «den første kapitulasjonen» overfor politisk islam.
Symbolpolitikk styrer energien
Rapporten omtaler stengingen av kjernekraftverket i Fessenheim som en beslutning som ødela Frankrikes viktigste industrielle fortrinn. På dette punktet er kritikken særlig overbevisende fordi energipolitikken illustrerer hvor kostbart det kan være å la symboltung, kortsiktig politisk taktikk dominere langsiktig planlegging.
Kjernekraft har i flere tiår gitt Frankrike store mengder stabil strøm. Å stenge produksjonskapasitet før erstatningen er på plass, kan gjøre energisystemet mer sårbart og svekke landets industrielle konkurranseevne.
Fessenheim-saken viser derfor et grunnleggende styringsproblem; det er lettere å vedta en nedstenging enn å bygge ny kapasitet. Når politiske mål ikke samordnes med teknologisk og industriell virkelighet, blir resultatet dyrere energi, større importbehov og økt usikkerhet. Omstillingen må bygge på realistiske planer og forsyningssikkerhet.
Skritt for skritt
Når folk opplever at ingen tar ansvar, svekkes tilliten til demokratiet. En stat kan være stor på papiret, men svak i praksis. Den har mange regler og institusjoner, men vansker med å få til det den lover. Rapportens formulering om at statens virkemidler har vokst samtidig som dens handlekraft er blitt mindre, beskriver en gjenkjennelig politisk erfaring.
Vi gjengir de 50 beslutningene som svekket Frankrike i sin helhet:
- juli 1975 – Felles ungdomsskole: Det første steget mot et likhetsideal som senket nivået
- april 1976 – Innføringen av familiegjenforening: Migrasjonsporten åpnes uten mulighet for å stenge den igjen
- januar 1979 – Numerus clausus: Da budsjettlogikk begrenset tilgangen til helsehjelp
- august 1981 – Regelmessiggjøring av papirløse: Ulovlig opphold blir institusjonalisert
- desember 1981 – Formuesskatten: Når skatt på suksess driver investeringer ut av landet
- mars 1982 – Defferre-lovene: Opphavet til en uklar, kostbar og ustabil desentralisering
- mars 1982 – Pensjonsalder på 60 år: Den første årsaken til økonomisk og sosial tilbakegang
- mai 1982 – Lang-dekretet: Når staten oppløser kulturen i «alt er kultur»
- juni 1983 – Opphevelsen av Peyrefitte-loven: Et grunnleggende steg mot en unnskyldningskultur i rettsvesenet
- desember 1984 – Landbruk: Melkekvoter og byråkrati på bekostning av konkurranseevnen
- august 1986 – Privatiseringer: Den tapte muligheten til å opprette pensjonsfond
- desember 1986 – Ratifikasjonen av Den europeiske fellesakten, som befestet «markeds-Europa»
- desember 1988 – RMI: Symbol på velferdsstatens grenseløse vekst
- juli 1989 – Jospin-loven: Eleven blir skolesystemets konge
- september 1989 – Inflasjon i regelverket: Stadig flere regler
- november 1989 – Hijabstriden i Creil: Første franske kapitulasjon overfor politisk islam
- september 1992 – Maastricht-traktaten: Europa går i oppløsning i forsøket på å bygge seg større sammen
- juli 1993 – Avgiftslettelser på lave lønninger: En politikk som favoriserer fattigdom
- mars 1994 – Den nye straffeloven: Grunnlaget legges for et altfor mildt rettsvesen
- mars 1995 – Schengen: Fri bevegelighet med ukontrollerte følger for migrasjonen
- april 1996 – ONDAM: Starten på en regnskapsstyrt og ineffektiv kontroll med helseutgiftene
- juni 1998 – 35-timersuken: Den andre årsaken til økonomisk og sosial tilbakegang
- juli 1999 – Styrkingen av SAFER: Et feilgrep for fransk landbruk
- juli 1999 – Statlig medisinsk hjelp: Frankrike behandler papirløse innvandrere uten å ha kontroll på innvandringen
- oktober 2000 – Femårige presidentperioder og endret valgkalender: Republikkens maktbalanse snus på hodet
- desember 2000 – Bolig: SRU-loven blir opphavet til vedvarende fiasko
- januar 2002 – Euroen: Et skalkeskjul for franske politikeres budsjettmessige slapphet
- desember 2003 – Aktivitetsbasert finansiering: Sykehusene rammes av et rigid system som driver kostnadene opp
- mars 2005 – Føre-var-prinsippet: Frykten for framskritt grunnlovfestes
- desember 2007 – Undertegningen av Lisboa-traktaten: Et demokratisk brudd, to år etter franskmennenes nei til ny grunnlov i folkeavstemningen
- desember 2008 – Returdirektivet: Når Europa sikrer papirløse innvandrere retten til å bli
- juli 2009 – Opprettelsen av regionale helsemyndigheter: En kvelende regional styring av sykehusene
- juli 2009 – Forsvarsprogrammet 2009–2014: Den store nedbyggingen av forsvaret
- november 2009 – Fengselsloven: Da høyresiden tok til seg venstresidens syn på fengselsstraff
- mai 2010 – Tilbakeføring av kunstverk og kulturgjenstander: Når historisk anger får lovs kraft
- september 2011 – Budsjettregelen: En tapt mulighet på grunn av venstresiden
- juli 2012 – Antallet offentlig ansatte: Høydepunktet i en ukontrollert vekst
- mai 2013 – Ekteskap for likekjønnede par: Et antropologisk brudd
- juli 2013 – Peillon-loven: Pedagogisk ideologi på bekostning av skolen
- februar 2014 – Begrensninger på å kombinere politiske verv: Flere folkevalgte, stadig større avstand til innbyggerne
- august 2014 – Taubira-loven river ned de siste bolverkene for franskmennenes trygghet
- november 2014 – Salget av Alstoms energivirksomhet: Et symbol på industriell kapitulasjon
- januar 2015 – Slutt på universelle barnetrygdsatser: Demografiske hensyn tråkkes opp
- august 2015 – NOTRe-loven: Et hardt slag mot kommunene, demokratiets kjerne
- desember 2017 – Avskaffelsen av boligskatten: Mindre selvstendige kommuner og mindre ansvarlige innbyggere
- juli 2018 – Forfatningsrådets avgjørelse om «brorskapsprinsippet»: Når dommeren lager loven
- desember 2018 – Loven mot «falske nyheter»: Demokratisk debatt settes under oppsyn
- juni 2020 – Nedstengningen av Fessenheim: Et valg mot kjernekraft, Frankrikes viktigste industrielle fortrinn
- august 2021 – Klima- og resiliensloven: Straffende miljøpolitikk lovfestes
- februar 2025 – EVARS-programmet om seksualitet: Skolen tar feil – og villeder barna
Med andre ord: lang som et vondt halvt århundre.