Den omfattende reportasjen i WSJ tar leseren med på en ulykke i sanntid, det går ikke engang i sakte film. Over sju millioner briter, mer enn ti prosent av befolkningen, mottar i dag minst én ytelse for sykdom eller funksjonsnedsettelse. Utgiftene til slike ytelser, vel å merke utenom helsetjenester, passerer i år 100 milliarder pund. Det er omtrent en tredjedel mer enn forsvarsbudsjettet. Ifølge britiske finansprognoser kan summen nærme seg 130 milliarder pund i løpet av fire år.
Mest slående er utviklingen blant folk i arbeidsfør alder. Antallet som mottar helse- og funksjonsrelaterte ytelser har steget med over 60 prosent siden 2019, fra 2,9 til 4,7 millioner. Veksten drives av psykiske lidelser som depresjon, angst og ADHD. Mellom 2017 og 2025 doblet kreftrelaterte krav seg, mens krav knyttet til alle typer psykiske diagnoser ble firedoblet.
Avisen peker på at utviklingen ikke har noen parallell i andre vestlige land. I USA har antallet som mottar føderale uføreytelser gått ned de siste femten årene.
Samtidig har det britiske rentenivået steget og statsgjelden vokst. Skattetrykket er det høyeste siden andre verdenskrig, og rike briter flytter til steder som Dubai. En analytiker i kapitalforvaltning kaller veksten i trygdeutgiftene uholdbar.
PIP og incentiver
Etterkrigstidens ordninger skulle kompensere for tapt arbeidsinntekt, for eksempel for en arbeider som mistet en hånd i en ulykke. I dag finnes en rekke ordninger, og en av de viktigste er «personal independence payment» (PIP). Den er en skattefri kontantytelse til alle med sykdom eller funksjonsnedsettelse, uavhengig av inntekt og om de er i jobb. Den ble opprettet på 1990-tallet i forventning om noen hundre tusen mottakere. Nå får omtrent hver tolvte innbygger slik støtte.
Retten til PIP avgjøres ikke av legeattest, men av en vurdering av hvor godt personen klarer hverdagslige gjøremål, forklarer WSJ. Skjemaer vurderes av myndighetene og følges av et intervju. Under pandemien flyttet de fleste intervjuene fra fysiske møter til telefon eller nett, noe som gjør det vanskeligere å skille ekte fra uberettigede krav. Det har parallelt vokst frem en bransje av rådgivere og nettjenester, blant dem en AI-assistent som hjelper til med skjemaene, og videoer på sosiale medier om hvordan man får innvilget en søknad.
Nær tusen personer legges til i ordningen hver dag, ifølge offentlige tall. Siden pandemien er langt færre blitt revurdert og friskmeldt.
Reportasjen peker på økonomiske insentiver. En ung person utenfor London kan ifølge tallene få rundt 900 pund i måneden i arbeidsledighets- og boligstøtte. Blir vedkommende vurdert som for syk til å jobbe og også får PIP, stiger summen til omtrent 2000 pund, skattefritt. Den som jobber heltid på minstelønn, sitter igjen med rundt 1880 pund etter skatt.
Det totale velferdsbudsjettet er allerede i ferd med å vokse inn i himmelen, og det skal fortsette, gitt prognosene:
De unge, de utsatte og mobilitetsordningen
En million unge briter står utenfor både skole, jobb og opplæring. Ungdomsledigheten, som lenge lå midt på treet i Europa, var i fjor høyere bare i Romania. Regjeringsopplysninger viser at 40 prosent av nye PIP-mottakere er i arbeid, men at andelen faller til 25 prosent etter to år. Det vekker frykt for at en ny generasjon blir varige trygde- og tilskuddsmottakere.
Rapporter bestilt av regjeringen viser at staten bruker 25 pund på ytelser til unge for hvert pund den bruker på tiltak for å få dem i jobb. Lederen for Sosial mobilitet-kommisjonen mener landet ville tjent på å investere mer i ferdigheter til de mest utsatte.
Geografisk er problemet skjevt fordelt. I Walton, en forstad til Liverpool og blant landets mest utsatte områder, mottar omtrent hver andre husstand støtte, og hver femte voksne i arbeidsfør alder har PIP. Liverpool er en havneby som ble hardt rammet av nedleggelser og nedbygging av industri på 1980- og 90-tallet. Trygd ble den gangen brukt på dem som mistet jobben, men få forsøkte å finne ut hva de kunne gjøre i stedet for å jobbe. Tre generasjoner senere ligger arven fremdeles igjen, skriver WSJ.
Blant ytelsene finner man også den såkalte mobilitetsordningen. Trygdemottakere kan gi fra seg en del av stønaden mot å få bil uten egenandel, og staten dekker forsikring, vedlikehold og skatt.
En støtteordning, innført for å gi personer med nedsatt funksjonsevne større mobilitet, lar mottakere av trygd gi avkall på en del av kontantstønaden mot å få en ny bil hvert tredje år. Ordningen står nå for rundt ett av sju nybilsalg i Storbritannia. Blant dem som fikk ny bil i fjor, var det – ifølge offisielle tall – 40 personer med tennisalbue som hoveddiagnose, 50 med hveteintoleranse og 320 med dysleksi, skriver WSJ.
Politikere som ikke vil, eller ikke kan
Forsøk på reform har strandet. Keir Starmers regjering la i 2025 frem planer om strengere vilkår for sykdoms- og uføreytelser, med et mål om å spare fem milliarder pund i året innen 2030. Motstanden var så sterk at han ga opp.
Obligasjonsmarkedet reagerte, pundet falt, og finansministeren felte tårer i Underhuset.
Starmer ble senere avløst av Andy Burnham, som sier han vil ta tak i velferden, men ikke gjennom det han kaller «rå kutt». Burnham legger frem sitt første budsjett senere denne måneden, og avisen skriver at det ventes å inneholde skatteskjerpelser.
WSJ påpeker at problemet ikke er særbritisk. I Frankrike har forsøk på å kutte i rettighetene felt to statsministre. Spania snudde en pensjonsreform, og i Tyskland ble regjeringspartiet straffet av velgerne etter beskjedne endringer. Utgiftene til velferd i EU har steget fra rundt ti prosent av økonomien på begynnelsen av 1960-tallet til gjennomsnittlig 27 prosent i dag, mot 21 prosent i USA.
Den kraftige økningen i velferdsutgiftene er «åpenbart ikke bærekraftig på noe nivå», sier David Coombs, leder for investeringer i ulike aktivaklasser hos det britiske forvaltningsselskapet Rathbones. «Dette er virkelig den store saken akkurat nå, og obligasjonsmarkedene gjenspeiler dette.»
Lånekostnadene for britiske tiårige statsobligasjoner har steget fra 4,5 % ved årets begynnelse til 5,5 %, noe som øker landets løpende utgifter med flere milliarder pund. Storbritannia betaler mer for gjelden sin enn det sløsende Frankrike eller land som historisk sett har slitt med enorme økonomiske problemer, slik som Hellas.
Men over hele Europa viser forsøk på å endre det sosiale sikkerhetsnettet – som nå anses som en medfødt rettighet, samtidig som det har blitt en tung økonomisk byrde – seg å være politisk svært betent, skriver WSJ.
Det britiske tilfellet synliggjør et dilemma mange rike land står overfor. Hvordan avgrenser man en ordning som skal hjelpe de som trenger det mest, uten å la den vokse til noe som er for dyrt og som stikk i strid med hensikten holder folk utenfor arbeidslivet? Hvordan skiller man mellom reell sykdom og ytelser som fungerer som inntekt eller ekstrainntekt? Og er det mulig å gjøre endringer som er politisk gjennomførbare?
Endringer er helt nødvendig, men ingen andre enn opposisjonspartier er villige til å ta hardt tak i problematikken. Mellom linjene kan man lese at masseinnvandringen til Storbritannia skaper en mottaker-klasse, selv om artikkelen ikke nevner migrasjon nærmere enn å beskrive «sårbare områder». Spørsmålet som tvinger seg fram er hvorfor den jevne brite i det hele tatt gidder å stå i jobb. Velferdsstaten er, slik WSJ konkluderer, i ferd med å knuses, og den knuses fra innsiden.
(Hovedillustrasjon: YouTube)