Ifølge omtale fra iranske nyhetsbyråer har Irans utenriksdepartement de siste dagene kritisert fransk politivold og krevd respekt for demonstrantenes grunnleggende friheter.
Omsorgen for demonstrantenes rettigheter begynner tydeligvis først utenfor regimets egne grenser.
To land, ett grunnleggende prinsipp
Frankrike har de siste dagene vært preget av store demonstrasjoner og alvorlige voldshendelser. Ifølge Reuters anklager franske myndigheter grupper på ytre venstre for å ha organisert volden. Samtidig har svært mange demonstrert fredelig mot høye levekostnader og for bedre offentlige tjenester. De skal ikke gjøres ansvarlige for andres plyndring og ødeleggelser.
Franske demonstranter har rett til å protestere. Plyndring, hærverk og angrep på politiet er likevel fullstendig uakseptabelt og kan ikke forsvares som politiske ytringer. Samtidig skal påstander om politiovergrep undersøkes, og overgrep skal få konsekvenser. Det gjelder også i et demokrati.
Nettopp derfor er Teherans opptreden så grotesk. Regimet påberoper seg rettigheter i Frankrike som det nekter sin egen befolkning.
Når franske ungdommer protesterer, etterlyser Teheran respekt for deres frihet. Når iranere protesterer, møter de et brutalt maktapparat som kun arbeider for egen overlevelse.
Menneskerettighetene blir brukt som et våpen mot andre, mens egne borgere fratas dem.
Snikskyttere over studentenes hoder
En fersk undersøkelse fra Iran International beskriver hvordan iranske sikkerhetsstyrker skal ha plassert snikskyttere på taket til et kvinnelig studentinternat og kontoret til den lokale fredagsbønnelederen i Semnan under undertrykkelsen i januar.
Ifølge undersøkelsen ble også Kowsar-sykehuset og andre helseinstitusjoner brukt til å identifisere og arrestere demonstranter.
Tenk på hva det innebærer.
Et sted unge kvinner skal bo og studere, skal ha blitt brukt som posisjon for å skyte mot demonstranter. Et sykehus, dit skadde mennesker søker hjelp, skal ha blitt en del av jakten på dem. Sikkerhetsstyrker stormet sykehus og angrep pasienter og helsepersonell. FNs spesialrapportør omtaler også rapporter om helsepersonell som ble drept mens de hjalp sårede. Selv det å redde liv kunne gjøre deg til et mål for regimet.
Amnesty International har dokumentert hvordan iranske myndigheter etter massedrapene i januar fortsatte med omfattende vilkårlige arrestasjoner, tvungne forsvinninger og press mot ofrenes familier. Ifølge Amnesty skulle undertrykkelsen både kvele ny motstand og skjule forbrytelsene.
Dette er bakgrunnen når Teheran nå opptrer som menneskerettighetenes forsvarer.
Solidariteten må vare lenger enn en uttalelse
Her har også den radikale venstresiden et ansvar.
Det har kommet enkelte solidaritetsuttalelser og fordømmelser av regimets overgrep. Men en solidaritetsuttalelse er bare begynnelsen på et engasjement. Den kan ikke være avslutningen.
Det er avholdt markering etter markering for Irans folk. Navn på drepte er blitt lest opp. Mennesker har båret bilder av dem som aldri kom hjem. Iranere har fortvilet forsøkt å få nordmenn til å forstå hva som skjer.
Derfra stiller jeg spørsmålet: Hvor er den brede, vedvarende mobiliseringen?
Et regime blir ikke mindre undertrykkende fordi det er fiendtlig til USA og Israel. Iranernes krav om frihet burde være en selvsagt kampsak for alle som kaller seg solidariske.
Et brev som fortsatt venter på svar
Ansvaret stopper heller ikke hos venstresiden. Regjeringen fører norsk utenrikspolitikk, og Stortinget skal utfordre og kontrollere den.
Den 24. september sendte jeg et åpent brev til Utenriksdepartementet og flere politikere i utenrikskomiteen. Jeg spurte hvilke konsekvenser FNs granskningskommisjons alvorlige konklusjoner ville få for Norges Iran-politikk, og hvilke konkrete tiltak regjeringen vurderte. Jeg spurte også om Norge ville åpne for dialog med Reza Pahlavi og Iran Prosperity Project om deres planer for Irans fremtid.
Snart en måned senere har ingen av dem svart.
De trenger ikke dele mine vurderinger eller støtte dem jeg mener norske myndigheter bør snakke med. Men de bør kunne svare på hva Norge vil gjøre når det iranske regimet undertrykker sin egen befolkning. Særlig med tanke på at FNs granskningskommisjon har dokumentert forbrytelser mot menneskeheten.
Et ubesvart brev beviser ikke at ingenting blir gjort. Det betyr likevel at de jeg har kontaktet, fortsatt ikke har forklart hvilke tiltak de vil arbeide for, eller hvilke konsekvenser overgrepene skal få.
For oss som står på markeringene og forsøker å løfte frem ofrene, er det vanskelig å forstå at selv disse spørsmålene blir møtt med stillhet.
Teheran bruker hendelsene i Frankrike til å belære andre om menneskerettigheter. Norske politikere bør svare med å stille regimet til ansvar for behandlingen av sine egne borgere.
Til Utenriksdepartementet og politikerne som mottok brevet mitt: Hvilke tiltak vil dere arbeide for? Hvordan vil dere øke presset på regimet og støtte iranernes rett til å bestemme sin egen fremtid?
Brevet ble sendt 24. september. Jeg venter fortsatt på svar.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde New York Post / YouTube