NRK skal ha for at de er forutsigbare. Når Sylvi Listhaug ber om å undersøke og kartlegge kriminelle klaner nærmere, er det tryggest å undersøke motivene hennes i stedet. For det med klaner, det finnes nok nærmest bare i Listhaugs egne fantasier, skal vi tro NRK, som for anledningen hadde funnet en forsker som kunne fortelle at Listhaug tar feil.
Professor og kriminolog Sveinung Sandberg fra Universitetet i Oslo fikk svare på NRKs spørsmål om det finnes klankultur i Norge.
– Fra forskningen har vi veldig få tegn på at det er et dominerende trekk i Norge, og jeg kjenner det ikke fra min egen forskning, og jeg kjenner heller ikke til annen forskning som på en måte framhever det som et grunnleggende trekk.
Nei, men da så. Som oppfølgingsspørsmål kunne NRK spurt om Sandberg i det hele tatt har interesse for den delen av kriminaliteten som er klanbasert. Man må kunne anta at svaret ville vært et tydelig nei, men han fikk altså ikke noe spørsmål.
Klankulturen
Listhaug bruker innholdet i talen sin på Frps landsmøte fra Anders Magnus nylig utgitte boken Innvandringens skyggesider, forklarer NRKs reporter, og Magnus selv forklarer at det har vært lite interesse for å forske på klankultur i Norge. Det betyr ikke at klankultur ikke finnes, fastholder han, og viser til at kriminelle klaner er «veldig godt etablert i Tyskland, Danmark og Sverige, men lite undersøkt i Norge, dessverre».
– Forskere, akademikere har vist veldig liten interesse for dette feltet, men politiet, de vet at de er her, sier Magnus.
I boken hans er et eget kapittel viet klankulturen, og i den har Magnus intervjuet Ole Jørgen Arvesen i Kripos, som leder Avdeling etterforskning og etterretning ved den nasjonale politienheten – om nettopp klankultur:
«Der hvor vi har aktører som tradisjonelt sett kommer fra regioner i verden hvor klanstruktur er fremtredende, så er det et helt avgjørende moment for oss å forstå denne klanstrukturen. For nettopp å kunne ha evne til å identifisere hierarki, relasjon, forstå selve butikken de driver.»
Arvesen sier at politiet studerer hvem som hører hjemme hvor, hvem som beslutter, og hvem som er involvert i de ulike typene faser i det kriminelle. Han beskriver et eksempel på hvordan de kriminelles æreskodeks har endret seg med klankulturen: «I gamle dager var det sånn at de kriminelle stort sett gjorde opp seg imellom. Det er helt borte. Nå går de kriminelle løs på nærstående familiemedlemmer for å øve press. Du kan for eksempel ha en kriminell sønn der noen mener at han skylder dem penger. Tidligere ville de jaktet på ham. Nå er onkel, tante, mor, far, bror, søster omfattet av trusselen.»
Det gjør politiets jobb mye vanskeligere når vi blir kjent med en trusselsituasjon, sier Arvesen: «Før kunne vi nappe ut vedkommende selv og ta vare på ham. Men nå er hele familiestrukturen legitimt mål. Det sier jo litt om kynismen som rår i disse kriminelle nettverkene.»
Samme dag som jeg legger siste hånd på dette bokmanuskriptet, kommer NRK med nyheten om at store familienettverk fra Pakistan, Afghanistan og Somalia har jukset seg til opphold i Norge. Nettverkene har opptil 50 medlemmer, og flere av dem har vært i Norge i over 20 år.
– Jeg tar det Anders Magnus skriver og avdekker i den boken på største alvor, og mener at vi er nødt til også her i Norge å ta dette seriøst og gjøre en kartlegging av om dette er utbredt her, sa Listhaug til NRK.
Bit deg så merke i oppfølgingsspørsmålet fra NRKs reporter:
– Men hva slags annen dokumentasjon har du enn en bok på at dette skjer i Norge?
Det finnes ingen tanke om at Magnus’ bok er godt kildebelagt, ingen tanke om å stille nærmere spørsmål om selve problemstillingen. Når «klankultur» omtales som «det Sylvi Listhaug hevder er klankultur» og det poengteres at hun henter informasjon fra bare «en bok», flyttes oppmerksomheten fra spørsmålet om fenomenet finnes og hvordan det virker, til spørsmålet om Listhaugs troverdighet.
Tre grunner til info-svikt
En som har latt seg irritere av NRKs reportasje, er tidligere Høyre-mann, nå Frp-er Simen Sandelien. På Facebook beskriver han tre årsaker til at det er så lite informasjon å hente om klankulturen som har innvandret til Norge.
For det første er den kriminologiske samfunnsforskningen hovedsakelig drevet av forskere som Sveinung Sandberg, som har en svært tydelig sosialpolitisk tilhørighet et godt stykke ut på norsk venstreside. Sandberg liker å snakke om fattigdom, rasisme og sosioøkonomiske forklaringer på kriminalitet i sine bidrag til samfunnsdebatten.
Sandelien skriver at Sandbergs henvisning til kilder er like preget av vilje til å overse svært mye internasjonal forskning og litteratur.
Den andre årsaken til at vi ikke får nødvendig forskning på dette området, er at det mangler politisk vilje. Dette illustrerte dessverre justisminister Astri Aas-Hansen i samme reportasje. Hun anklager Sylvi Listhaug for å «svartmale» situasjonen, selv om det vi etterlyser, kun er mer kunnskap. Hun snakker om egne satsinger på bekjempelse av kriminelle nettverk, men tror tydeligvis at en slik satsing vil lykkes bedre med minst mulig kunnskap om hvordan denne kriminaliteten kan være bygget opp. Det er fullstendig selvmotsigende og demonstrerer tydelig Arbeiderpartiets ideologiske skylapper på dette området.
Men den viktigste grunnen til at det skjer så lite forskning og granskning på dette området, handler om at de toneangivende mediene og norsk offentlighet har så lite lyst til å ta i det.
Kriminalitet er et alvorlig samfunnsproblem. Derfor bør undersøkende journalistikk ta på alvor ulike teorier om hvordan kriminalitet oppstår og organiseres. Journalister bør også granske om politikere, politi og forskere gjør nok for å forstå utviklingen. I stedet fremsto Dagsrevyens innslag som et forsvar for at kunnskapen mangler. Samtidig fikk de som hevder at myndighetene har kontroll, stå nokså uimotsagt, poengterer Sandelien korrekt.
Her skal man heie frem aktørene som hevder at de har full kontroll, samtidig som de sitter med lukkede øyne og hendene foran ørene.
Det verste er kanskje at man ikke forventer bedre.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK Dagsrevyen