For «Lukas» er på Sølager av en grunn. Han er mistenkt for en svært alvorlig forbrytelse. Så alvorlig at myndighetene har fastslått at han ikke kan være fri i samfunnet.
I hvert fall ikke nå.
Det samme gjelder de tre andre unge guttene som bor på den sikrede ungdomsinstitusjonen, og som har sagt ja til å snakke med Berlingske. Guttene plasseres på Sølager av to grunner: enten som en sanksjon ilagt av myndighetene, eller fordi de må holdes i varetekt mens de alvorlige mistankene mot dem etterforskes.
Startet tidlig
Når Berlingske ankommer den lukkede ungdomsinstitusjonen er det første de får utdelt en panikk/voldsalarm. «For selv om Lukas sier det motsatte, utgjør de seks guttene i avdelingen hans, Buen, en sikkerhetsrisiko for Berlingskes korrespondenter», påpeker avisen.
De tre andre guttene, «Omar», «Mohammed» og «Hassan», har alle en bedrøvelig forhistorie.
Omar (16) begynte å bære kniv da han var ni år gammel. Den tok han også med på skolen.
Mohammed (16) begynte å selge narkotika i en alder av 12 år, og før han ble tenåring solgte han også kokain.
Det samme gjorde Hassan (17), men han var ett år tidligere ute.
Derfra har det gått galt for dem alle. De har dommer for vold, grov legemsbeskadigelse og brudd på knivloven. Her er guttene under konstant oppsyn og dørene låses hver kveld når klokken slår 22:30. Og klokken 08:00 må de opp.
Berlingske påpeker at Lukas, Omar, Hassan og Mohammed ikke er deres virkelige navn, men av hensyn til de unge guttenes egen sikkerhet og fremtid opptrer de under fiktive navn.
Journalistene skulle egentlig snakke med guttene individuelt, men de «vil se oss an først». Samtidig har guttene vanskelig for å ta intervjusituasjonen seriøst. Hassan imiterer gråt mens han spøker med at pedagogene på Sølager slår ham. De andre guttene prøver å holde latteren tilbake.
Når Mohammed er ferdig med «morsomhetene», spør han journalistene om politiet hører hva han sier før han forklarer:
– Jeg stjal fra en godteributikk, og nå sitter jeg i fengsel. Jeg er uskyldig, jeg har ikke gjort noe. Det kan dere godt si til politiet.
Berlingske avviser at politiet hører noe, og da sier Mohammed han skal være ærlig.
«Jeg sitter her for grov vold og salg av piller», sier han, og forklarer at han begynte å selge kokain da han var 12 år gammel. Han ble raskt tatt, og var, med egne ord, ikke en særlig god selger. Derfor har det så langt blitt ni måneder på Sølager.
Hassan begynte å selge narkotika i en alder av 11 år og er frihetsberøvet for salg av narkotika, brannstiftelse og grov vold.
Ifølge Berlingske fremstår Omar som en leder i gruppen. «Han snakker med en viss ro, stemmen hans er mer mandig enn gutteaktig, og når han tilbyr oss en kopp av kaffen vi har laget selv, tør vi knapt si nei.»
«Ære»
Omar var ni år gammel da han første gang tok med seg en kniv til skolen. Den brukte han til å true noen av de andre barna. Selv som 9-åring handlet det om å sørge for at andre ikke «pisset på» ham. Han ville vise at han «fortjente respekt». For å beskytte sin ære.
Å beskytte sin ære «er veldig viktig», sier Omar før han forteller at en såkalt æreskodeks går omtrent slik:
Hvis noen krenker ens ære ved for eksempel å snakke stygt om familien, har man rett til å gjengjelde. Hvis en ikke gjengjelder, har en akseptert ærekrenkelsen og fremstår derfor svak.
Hassan nikker bekreftende mens han fikler med et oransje stressleketøy, og Mohammed har sovnet i sofaen. Guttenes konsentrasjon er begynt å tømmes, sier avisen.
Ved middagstid klager guttene på menyen, igjen ris og kylling, og krangler om en Thousand Island-dressing. Etter middag får journalistene snakke med noen av guttene én til én, og se rommene deres. Omar er den første som ønsker dem velkommen. På rommet har han et palestinsk flagg som han viser frem, og boken «Guldfuglen» ligger i vinduskarmen. Boken handler om den tidligere AK81-rockeren (MC-gjeng) Martin Fryd Petersen, som hoppet av fra det kriminelle miljøet og ble et av politiets viktigste vitner. En gullfugl. I dag lever Fryd Petersen et liv under politibeskyttelse og med en ny identitet. Omar har nesten lest boken ferdig.
Omar forteller at han er inspirert av veien ut av kriminalitet. Men selv om Omar beundrer andres vei ut av kriminalitet, han han vanskelig for å se sin egen utgang. Omar er flere ganger dømt for personfarlig kriminalitet, og tror ikke at folk glemmer hva han har gjort.
Omar er på sin åttende måned på Sølager for væpnet ran, men ellers er det knivangrep og «brutal vold», slik han selv beskriver det. Når Berlingske spør om han tenker på at det er noen ofre i andre enden, sier han:
– Det høres sprøtt ut, men jeg har aldri begått vold mot noen som ikke fortjente det. Det har aldri bare vært for spenningen eller adrenalinet.
Når han skal forklare hvordan noen gjør seg fortjent til vold, er det i hans optikk fordi vedkommende kan ha begått vold eller stjålet fra han – og da skal det hevnes. Igjen denne «æren».
Hos Hassan er det en oppslagstavle på rommet hvor en kan skrive ned planene sine for uken. «Trening» og «rydding» er det eneste som står på Hassans tavle. Han har vært her på institusjonen i over seks måneder, men han prøver å bruke tiden. Han praktiserer islam og ber flere ganger daglig. Han har fullført 10. klasse og fått gode karakterer. Favorittfaget hans er matematikk, og han drømmer om å begynne på videregående skole når han kommer ut.
Men ikke alle har like høye forventninger til Hassan og fremtiden hans, foreldrene hans tror han åker i fengsel igjen. Han forklarer at han begynte å selge narkotika for å ha råd til tingene vennene hans hadde, men at han ville ikke be foreldrene sine om penger.
Heller ikke Omar tror at han selv kommer til å forandre seg så mye når han slipper ut. For «når du har gjort noe dritt, er det også noen som venter på deg», sier Omar.
Det virker med andre ord nokså håpløst.
Ingen glemmer
Det er heller ingen grunn til å tro at det er noe annerledes i Norge. I går kunne for eksempel Drammens Tidende fortelle om en 11-åring som ble sendt på legevakta etter vold på skoleveien sist fredag. Den 11 år gamle gutten skal ha blitt slått av en jevnaldrende.
Avisen er ikke kjent med hvor skadet gutten er, men han skal ikke ha vært på skolen mandag.
Skolen bekrefter at de følger opp hendelsen med de involverte barna og vitner.
Politiet bekrefter at de ble varslet etter voldshendelsen. Operasjonsleder Vegar Dale Møane forteller at partene er blitt bedt om å snakke med skolen. Men at «politiet ikke har vært involvert per nå».
Som typisk er i Norge er det minimalt med opplysninger. så hva som egentlig skjedde og hvem de involverte var/er, svever i det blå.
Vi er nødt å ha en mer resolutt tilnærming til denne barne- og ungdomsvolden, ikke minst i et forebyggingsperspektiv. For det er som Omar i Danmark sier, folk glemmer ikke, og det gjør heller ikke ofrene.