I 2025 ble 4.102 barn registrert med etternavnet Smith, mot 3.772 med Khan. Hvis utviklingen fortsetter, kan Khan gå forbi Smith i 2027, skriver The Telegraph.
Utviklingen har pågått lenge. I 1996 var de ti vanligste etternavnene blant nyfødte alle av etablert britisk opprinnelse. Smith, Jones og Williams lå øverst. I 2025 var bare tre navn på topp ti-listen av slik opprinnelse. Khan, Ahmed, Singh og Hussein har rykket opp, mens navn som Long, Potter, Carr og Hammond har falt kraftig. Etternavnet Ibrahim har hatt en særlig rask vekst, fra 563. plass i 1996 til 73. plass i 2025, skriver avisen.
Det er ikke vanskelig å se sammenhengen med innvandring og fødselstall. Storbritannia har tatt imot betydelig innvandring fra Midtøsten og Sør-Asia, samtidig som antallet barn født av britiskfødte mødre har gått ned. Siden 2008 har fødslene blant britiskfødte mødre falt, mens fødslene blant utenlandsfødte mødre har økt. Dermed blir også barn med etternavn som er vanlige i opprinnelseslandene en større del av de nye årskullene.
Enfoldig mangfold
Men diskusjonen bør ikke stoppe ved at landet «blir mer mangfoldig». Det avgjørende er også hvordan folk lever sammen. Blir gruppene del av et felles samfunn, eller vokser de opp i parallelle miljøer med ulike normer, nettverk og forventninger? På dette punktet er ekteskapsmønstre relevante. Forskning på britiske muslimer har vist en sterk tendens til å velge ektefelle innenfor samme religiøse og kulturelle miljø. Crest Research skriver:
Slektskapsbånd spilte en rolle i migrasjonsprosessen; de påvirket hvor familier valgte å bosette seg, hvor menn arbeidet, og hvem de omga seg sosialt med. Storfamilier utvekslet ektefeller, så vel som materielle goder og tjenester, både i Storbritannia og i hjemlandet.
Ekteskap i islam er en sivil kontrakt mellom en mann og en kvinne. De fleste par i Storbritannia inngår både et borgerlig og et islamsk ekteskap; det førstnevnte er et statlig krav, mens det sistnevnte er en viktig religiøs og sosial skikk.
De fleste britiske muslimer gifter seg innenfor sin egen etniske gruppe, og mange fra sørasiatiske familier gifter seg fremdeles med en slektning.
Et økende antall unge muslimske kvinner foretrekker å gifte seg med en muslim fra Storbritannia, med den begrunnelse at de vil passe bedre sammen.
Endogami, altså at mennesker i hovedsak gifter seg innenfor egen gruppe, finnes i mange samfunn. Men omfanget betyr noe. Når ekteskap, vennskap, boligområder og religiøse institusjoner i stor grad følger de samme skillelinjene, kan avstanden mellom grupper bli varig. Da kan mennesker bo i samme land uten å dele særlig mye av hverdagslivet. Språk, familieforventninger, religion og sosiale nettverk kan forsterke dette mønsteret, særlig når nye innvandrere etablerer seg i områder der familie og landsmenn allerede bor.
Mønster av sosial avstand
Det handler om konsekvensene når en sterk preferanse for egne miljøer blir en del av et større mønster av sosial avstand. Et samfunn kan ikke bygge fellesskap bare ved å vise til at alle har samme pass. Det må også spørre om mennesker lærer, arbeider, omgås og deltar i institusjoner sammen. Og i Storbritannia er svaret, som i Europa forøvrig at nei, innvandrere med muslimsk bakgrunn deltar ikke i arbeidsliv i like stor grad som briter gjør, ei heller omgås de briter i like stor grad generelt. En stor andel innvandrere er helt avskåret fra samfunnet de har flyttet til, og bekymringen om store fødselstall og populære etternavn må sees i lys av også dette.
Tallene om etternavn må tolkes for det de faktisk viser. De viser at flere barn får navn som er vanlige i sørasiatiske og muslimske miljøer. De beviser ikke alene hvordan foreldrene lever, eller hvem barna vil gifte seg med. Men når navnestatistikken ses sammen med forskning på ekteskap, arbeidsdeltakelse og sosial organisering, blir den del av et større bilde. Storbritannia endrer seg raskt, og integreringen går ikke i takt med demografien. The Telegraph skriver:
Navnet Ibrahim har hatt den raskeste stigningen på listen; det har hoppet fra å være det 563. vanligste navnet i 1996 til å havne på 73. plass i fjor.
Samtidig har en rekke tidligere populære britiske etternavn gått kraftig tilbake. Dette gjelder blant annet Long, som har falt med 55 prosent siden 1996, Potter (-54 prosent), Carr (-52 prosent) og Hammond (-52 prosent).
Ifølge Rob Bates, forskningsleder ved Centre for Migration Control – som også er kritisk til migrasjonspolitikken til de ulike regjeringene som har sittet ved makten – gjenspeiler disse endringene en «demografisk omveltning uten sidestykke» som har funnet sted i Storbritannia i løpet av bare noen få tiår.
«Dette er en endring som er påført landet uten noe demokratisk mandat. Den er et resultat av at skiftende regjeringer har unnlatt å lytte til den britiske befolkningens ønske om å redusere innvandringen,» sa han.
Hvis Khan passerer Smith, blir det et synlig symbol på endring. Det viktigste er om barn med navn som Smith, Khan, Ahmed og Singh vokser opp i det samme samfunnet – med demokratiets felles muligheter, plikter og spilleregler. Det er slett ikke sikkert de gjør.