NRKs nyhetssending viste tirsdag demonstrasjonen i New York som hadde samlet flere hundre studenter, lærere og aktivister under parolen «Justice for Survivors». 18-årige Saya Taylor, med rosa hår og tildelt mikrofon, skrek ut det mange allerede har begynt å kalle Cornell: «Vi er kjent som voldtektsskolen, men det trenger vi ikke være. Vi kan være studentene som leder en nasjonal reformbevegelse mot institusjonene som opprettholder voldtekt på alle nivåer.»
Emneknaggen «Jeg er Jane Doe» er i ferd med å gå like viralt som emneknaggen «metoo» gjorde, og problematikken er ikke helt ulik. I sentrum denne gang står «Jane Doe», den anonyme tidligere studenten som i september saksøkte Cornell University, Chi Phi-brorskapet og sju navngitte tidligere medlemmer. Hun hevder at hun 19.–20. oktober 2024 ble dopet med ketamin, alkohol og marihuana og utsatt for gruppevoldtekt i brorskapshuset mens hun var ute av stand til å samtykke. Hun får massiv støtte, men historien hennes har endret seg radikalt etterhvert som tiden har gått. Hva som egentlig skjedde synes å være helt uvesentlig for både demonstrantene og mediene.
Hvis voksne mennesker er omtrent like beruset, har drukket og tatt rusmidler, og det ender i sex som i øyeblikket fremstår som frivillig fra alle parter, skal det i ettertid kunne omdefineres til voldtekt bare fordi den ene parten angrer, skammer seg, eller får et annet narrativ presentert uker eller måneder senere? Ja, synes å være svaret demonstrantene, mediene og Cornell selv har landet på.
Ansvarskultur
For oss som var ungdom på 80- og 90-tallet gjaldt regelen «den som er med på leken, må tåle steken». Hvis du selv valgte å drikke, ruse deg, bli med på fest eller bli med noen hjem og påfølgende nettopp bli med på leken, så måtte du også ta konsekvensene av det – også de ubehagelige. Det var en kultur preget av større personlig ansvar og mindre tendens til å omdefinere egne valg i ettertid til andres skyld.
Den holdningen skapte en klarere forventning om at voksne (eller nesten-voksne) mennesker har handlekraft. Du drikker deg full, da risikerer du å ta dårlige beslutninger. Du ligger med noen mens begge er beruset, da er det ikke automatisk den andres ansvar hva som skjer. Holdningen reduserte muligheten for å bruke anger, skam eller sosialt press som grunnlag for å anklage noen for overgrep i ettertid. Det gjorde oss i stand til å lære av egne feil. Anger er nettopp en følelse som lærer deg å gjøre annerledes neste gang.
Det sto ingen i kø for å fortelle ungjenter på 80- og 90-tallet at de var ofre for overgrep. Dermed slapp de også å tro at samtykkende fyllesex automatisk er voldtekt.
Fra med på leken til voldtektsoffer
«Jane Doe» samtykket til både rusmidler og sex. Etterpå var hun på vennskapelig fot med egne «overgripere» og ville gjerne delta på Chi Phis planlagte Halloween-fest. En av de nå voldtektsanklagede skrev til henne at hun var velkommen: «chi phi is your house and you are welcome here». Deretter ringte Chi Phi-presidenten henne og trakk invitasjonen tilbake. «Hun ble avinvitert fra festen. Det var til hennes eget beste», skal han ha sagt. Hun svarte deretter med en bitter tekstmelding, skriver New York Times.
Det gikk så en stund før hun «lærte» i sosiale medier at hun var voldtatt.
«Er Chi Phi-brødrene Crips eller Bloods (voldelige gjenger, min anm)? Jeg har hørt at de driver med grov gjengvoldtekt,» hadde noen skrevet.
«De bruker narkotika og gjengvoldtok en student på andreåret,» skrev en annen bruker. «Anmeld dem.»
Siden kvelden som startet 19. oktober 2024, hadde Jane Doe fortalt romkameratene sine om hendelsene, uten å omtale seg selv som et voldtektsoffer. Hun hadde utvekslet vennlige tekstmeldinger med menn hun senere kom til å anklage for overgrep. Hun hadde hørt nedsettende omtale av seg selv fra sladrende medstudenter.
Så leste hun disse ordene.
«Det var første gang jeg hørte en annen versjon av historien – at jeg ikke var en hore, men at jeg hadde blitt utsatt for overgrep,» sa Jane Doe til etterforskere, ifølge dokumenter fra universitetets gransking av anklagene, som The New York Times har fått tilgang til.
Slik ble hennes egen dårlige dømmekraft til en voldtektssak som engasjerer hele USA i en slik grad at det når norske nyhetsredaksjoner. Jane Doe er blitt et offersymbol og studentforeningen Chi Phi er blitt symbolet på hierarkisk, ond overgrepskultur blant mannlige studenter. Særlig trekkes det fram at det ble sendt en Snapchat-melding fra brorskapet – «free p***y» – som skal ha invitert andre medlemmer til å bli med på gruppesexen. Og visst er det ekkelt, men det må likevel gå et skille mellom moralsk harme og det ulovlige.
Paternalistisk logikk
Det som er opprørende for meg som tilhører en annen generasjon, er å godta premisset. Å late som jenter automatisk mister all handlekraft når de drikker, mens gutter beholder fullt ansvar, er ikke feminisme, det er det stikk motsatte. Hvis en kvinne drikker seg full, tar rusmidler og deltar i seksuelle handlinger, og dette i ettertid automatisk tolkes som at hun manglet kapasitet til samtykke – mens mannen fortsatt holdes fullt ansvarlig – da behandles hun ikke som en myndig person. Hun behandles som et barn eller et objekt som må beskyttes mot konsekvensene av egne beslutninger. Det er en paternalistisk logikk, ikke en feministisk.
Ekte autonomi innebærer både rettigheter og ansvar. Man kan ikke kreve full handlefrihet til å drikke, ruse seg og ha sex, for så å kreve at ansvaret for utfallet alltid skal ligge hos den andre parten. Det undergraver nettopp det prinsippet om at kvinner eier sin egen kropp og sine egne valg – også når valgene er dårlige eller risikable.
Når aktivister kaller Cornell «the rape school» er det en bevisst eskalering, og det risikerer å undergrave rettssikkerheten for de anklagede. De sju mennene har ikke blitt dømt for noe. Noen nekter enhver seksuell kontakt, andre hevder det var frivillig. Å navngi dem offentlig før siktelse – noe både studentavisen Cornell Sun og aktivister har gjort – er en form for digital folkedomstol. Vi har selv hatt tilsvarende saker her hjemme, eksempelvis Hemsedalsaken, som endte med at de gruppevoldtekts-anklagede mennene ble frikjent.
Selektiv blindhet
Demonstrantene, med medier og universitetsledelse på slep, er mer opptatt av å opprettholde den emosjonelle og identitetsmessige rammen enn av å forholde seg til hele sakskomplekset. Når aktivisme systematisk utelater sentrale fakta for å bevare en ren moralsk fortelling, blir resultatet ofte det stikk motsatte av det man hevder å kjempe for. Når de systematisk utelater ubehagelige sider ved «sitt» offer eller «sin» sak, svekkes både troverdigheten og den faktiske beskyttelsen av de man vil hjelpe.
Det er en ideologisk mobilisering som minner ikke så lite om Palestina-aktivismen (som for øvrig også har vært aktiv på Cornell). Solidaritet med Palestina blant skeive miljøer er et klassisk eksempel. Hamas er eksplisitt fiendtlig innstilt til homofili. Homoseksuelle risikerer forfølgelse, tortur og drap under deres styre. Likevel ser man gjentatte ganger skeive aktivister og regnbueflagg på pro-palestinske demonstrasjoner, uten at dette grunnleggende faktum får noen reell plass i analysen. Idealismen om «solidaritet med de undertrykte» ender dermed med å legitimere eller bagatellisere krefter som ville eliminert de samme skeive menneskene. Israel er alltid den overgripende part i fortellingen, alt annet er bagateller.
Virkeligheten er både mer nyansert, styggere og mer provoserende enn hva som passer inn når man skal forsvare sårbare. De sårbare kan ta både idiotiske, risikofylte og iblant helt bestialske valg. Unge kvinner kan faktisk velge både å ruse seg og ha gruppesex. Palestinere har selv valgt seg Hamas og Hamas har begått de mest grusomme handlinger mot jøder siden Holocaust. Man kan ikke fjerne denne virkeligheten ved å unnlate å snakke om den.
Det er ikke solidaritet – det er selektiv blindhet som svekker nettopp de gruppene man sier man forsvarer.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK