Jeg ser ganske ofte eldre mennesker sammenligne priser i matbutikken. De blir stående, undersøker en annen vare og legger noe tilbake. Jeg kjenner ikke økonomien deres. Likevel får disse små handlingene meg til å tenke på hvor mye av et menneskes frihet som kan ligge i et helt alminnelig innkjøp.
Økonomiske begrensninger griper inn i forholdet til andre. I invitasjonen man takker nei til, eller den lille gaven til barnebarnet man ikke får råd til. Mye kan holdes skjult gjennom omhyggelig planlegging og noen troverdige unnskyldninger. Et menneske kan bevare verdigheten lenge etter at handlingsrommet er blitt ubehagelig lite.
På persisk har vi et ordtak: «Oljen som trengs til lampen hjemme, skal ikke brennes i moskeen.»
Jeg leser det som en advarsel mot å søke anerkjennelse gjennom offentlig godhet mens et ansvar man allerede har, blir forsømt. Ordtaket stiller et spørsmål til den som gjerne vil fremstå som gavmild: Hvilke forpliktelser har du latt ligge?
Det er med dette spørsmålet i tankene jeg leser Oslo Arbeiderpartis forslag om å heise palestinske flagg på rådhuset 29. november. Partiet begrunner forslaget med solidaritet med det palestinske folket og støtte til retten til en egen stat.
Solidaritetens utvalg
Hva betyr det å være solidarisk? Hvem skal solidariteten omfatte, og hvem bestemmer hvilke menneskers erfaringer som skal få offentlig betydning?
Ordet har en moralsk autoritet som kan gjøre det vanskelig å diskutere. Når en handling først er erklært solidarisk, risikerer den som stiller spørsmål, selv å bli mistenkeliggjort. Men noen har valgt saken, mottakeren og uttrykket. Bak ordet ligger en prioritering.
Jeg husker hvordan nær sagt alt en periode skulle være bærekraftig. Etter hvert måtte vi undersøke hva begrepet betydde i hver enkelt sammenheng. Solidaritet fortjener den samme etterprøvingen. Hvordan merkes den av menneskene den skal være til for?
Filosofen Simone Weil skrev at «det finnes en forpliktelse overfor ethvert menneske alene fordi det er et menneske».
Det er en krevende målestokk. Den gjelder palestineren, iraneren og pensjonisten i matbutikken. Den gjør det vanskelig å la politisk tilhørighet avgjøre hvor alvorlig vi tar et menneskes ufrihet.
Psykiske lidelser sto for 26 prosent av de legemeldte sykefraværsdagene i 2025. Andre kjemper med rusavhengighet eller økonomiske bekymringer. For kvinnen som frykter et tvangsekteskap, avhenger friheten av om noen faktisk kan beskytte henne når hun sier nei.
Et parti kan selvsagt arbeide med flere saker samtidig. Men den påpekningen besvarer ikke spørsmålet om hvorfor enkelte erfaringer utløser synlige markeringer, mens andre forblir problemer vi kjenner til.
Det er kommunevalg neste år. For meg fremstår flaggforslaget som stemmefiske når den offentlige gesten er tydeligere enn forklaringen på hva den skal oppnå. Den eldre kvinnen i butikken må fortsatt undersøke hva hun kan legge tilbake. Hun kan ikke betale maten med politikernes gode hensikter.
Friheten til å velge
Jeg betviler ikke palestinske siviles lidelser. Jeg mener solidariteten med dem også må omfatte deres rett til å holde egne makthavere ansvarlige.
Mahmoud Abbas har sittet som president siden 2005. Det har ikke vært presidentvalg siden. En hel generasjon palestinere har vokst opp uten å få velge hvem som skal inneha embetet.
Hvor fremtredende er deres demokratiske rettigheter i det norske engasjementet? Hvilket press er vi villige til å legge på lederne som hevder å representere dem?
Norge gir ifølge regjeringen rundt én milliard kroner i bistand til Palestina i 2026. Støtten omfatter ulike formål. Et så omfattende engasjement bør følges av en tydelig redegjørelse for hvilke krav vi stiller til ansvarlighet, rettigheter og demokratisk utvikling.
Det samme gjelder utdanning. Dersom undervisningsmateriell formidler fiendebilder eller legitimerer vold, må solidariteten med barna innebære at dette undersøkes og utfordres. Norske myndigheter må kunne redegjøre for hva bistanden finansierer, og hvordan brudd på kravene følges opp.
Kants krav om å behandle mennesket «alltid samtidig som et mål, aldri bare som et middel» gir en målestokk også for politiske markeringer.
Hvis andres lidelse brukes til å vinne stemmer eller bekrefte partiets moralske selvbilde, blir menneskene gjort til et redskap. Derfor må vi spørre hva markeringen skal oppnå for dem den utføres på vegne av. Anerkjennelse kan ha verdi. Den må likevel tåle spørsmål om hvilke handlinger som følger.
De høylytte
Dette kjenner jeg fra vår egen frihetskamp.
Vi iranere har skrevet, organisert oss og gjennomført fredelige markeringer uke etter uke. Vi har brukt fritiden vår og betalt selv. I Toronto, München, London, Stockholm, Los Angeles, mange andre byer og ja, også her i Oslo har iranere samlet seg for et fritt Iran.
Vi kjemper for et sekulært demokrati, individuelle friheter og likhet for loven. Jeg hadde forventet at norske politikere skulle kjenne igjen sine egne verdier i denne kampen.
Jeg har lært at man ikke tigger om solidaritet. Nå forventer jeg ærlig talt lite fra regjeringen og partiene som støtter den. Erfaringene har slitt ned forventningene.
Betegnelsen «høylytte iranere» har likevel blitt sittende.
Jeg er ikke langsint. Kanskje har jeg med årene utviklet en viss immunitet mot fornærmelser og mot det som gjerne forklares som politisk pragmatisme. Man lærer å svelge en del og fortsette samtalen. En nyttig egenskap å ha utviklet før man blir omtalt som høylytt.
Men akkurat disse ordene lar seg ikke legge bort. Jeg opplevde at utenriksministeren i det øyeblikket var uvanlig ærlig. Formuleringen ga meg et innblikk i avstanden mellom hvordan vi forstår vårt engasjement, og hvordan det blir oppfattet av dem vi forsøker å nå.
Jeg hadde henvendt meg til landets politiske ledelse som borger. Jeg opplevde å bli besvart som medlem av en besværlig folkegruppe.
Etter et langt liv i Norge, med arbeid, utdannelse, verv, plikter og tilhørighet, kunne avstanden fortsatt oppstå så raskt. Vi kan fremheves som vellykket integrerte når vi bidrar som forventet. Når vi utfordrer utenrikspolitikken, blir opprinnelsen vår igjen det sentrale ved oss.
Diplomati kan kreve kontakt med brutale regimer. Men behovet for kontakt fritar ingen fra å vise respekt for menneskene som utfordrer dem.
Vi fortsetter å stå ute. Jeg antar at også denne teksten gjør meg høylytt.
Et flagg på rådhuset forteller hvem man vil vise solidaritet med. Måten man møter andre frihetskamper på, forteller hvilke prinsipper solidariteten bygger på.
Hvorfor akkurat nå?
Bildene fra Frankrike gjør meg urolig. Det som begynte som protester mot forholdene i skolen, fikk etter hvert scener som lignet gatekrig. Grupper av pøbler plyndret butikker, satte fyr på bygninger og angrep politiet. En samlet media beskriver angrep på offentlige bygninger, butikker og politifolk.
Å omtale disse handlingene som studentprotester gir et utilstrekkelig bilde av hva innbyggerne ble utsatt for. Misnøye med skoler og levekostnader begrunner ikke at andre skal få livsgrunnlaget sitt ødelagt.
For butikkeieren som møter knuste vinduer og tomme hyller, består regningene. Flere års arbeid kan være ødelagt på noen timer. Hvilken plass får dette mennesket i solidariteten?
Palestinske flagg har vært synlige i demonstrasjonene. Det dokumenterer ikke hvem som begikk volden. Men det gjør det relevant å undersøke hvordan Palestina-saken trekkes inn i andre konflikter, og hvilke miljøer som bruker den.
Dersom en butikkeier har sett gjerningspersoner bære palestinske flagg mens butikken hans blir plyndret, kan symbolet få en smertefull betydning for ham. Det gjør ikke palestinerne ansvarlige. Det stiller derimot krav til politikernes forståelse av sammenhengen de handler i.
Har Oslo Ap vurdert hvordan markeringen kan oppfattes av mennesker med slike erfaringer? En handling partiet selv oppfatter som solidarisk, kan oppleves som politisk ufølsom av andre. Solidaritet krever også evnen til å forstå mennesker som ikke står i ens egen demonstrasjon.
Datoen er begrunnet med FNs solidaritetsdag. Det forklarer anledningen, men besvarer ikke spørsmålet om vurderingen. Hvorfor mener Ap at akkurat denne markeringen er nødvendig nå?
Rådhuset tilhører hele byen. Arbeiderpartiet kan markere sitt engasjement på partikontoret på Youngstorget. Når partiet vil bruke rådhuset, må det forklare hvorfor markeringen skal ha fellesskapets offentlige autoritet bak seg. For meg bør det norske flagget være utgangspunktet der. Andre valg krever en begrunnelse som også tar dem som er uenige, på alvor.
Ansvaret som blir igjen
Det persiske ordtaket følger meg tilbake til menneskene i matbutikken. De trenger ikke mindre omtanke for andre. De trenger at ansvaret for deres eget liv også blir tatt alvorlig.
Som sagt, jeg har lært at man ikke tigger om solidaritet. Men som borger krever jeg at de som vil utøve den på mine vegne, kan gjøre rede for valgene sine.
Rådhuset er vårt. Den offentlige autoriteten partiet vil bruke, tilhører også oss som stiller disse spørsmålene. Ap kan ikke gjøre sitt eget standpunkt til fellesskapets samvittighet og deretter behandle uenighet som mangel på medmenneskelighet.
Solidaritet som ikke tåler å fordømme vold fra egne rekker, har et troverdighetsproblem.
Et parti som vil bli anerkjent for sin solidaritet, må tåle å bli målt på hvem det overser, hvilke makthavere det skåner, og hva det faktisk er villig til å gjøre. Hvis svarene uteblir, står vi igjen med en rimelig mistanke: at det viktigste ved markeringen er å bli sett mens man utfører den.
Flagget vil synes over hele byen. Det samme vil avstanden mellom Arbeiderpartiets moralske ambisjoner og ansvaret partiet tar.