På EU-toppmøtet i Brussel 16. oktober gikk Frederiksen hardt ut mot Spanias beslutning om å gi oppholdstillatelse til hundretusener av mennesker som allerede oppholder seg irregulært i landet. Hun ba EU-kommisjonen undersøke konsekvensene av at et medlemsland velger en politikk som står i sterk kontrast til linjen andre land fører. EU Observer siterer Fredriksen på følgende:
– Jeg har bedt kommisjonen om å undersøke om ett land gjør nesten alt i stikk motsatt retning av hva de andre gjør. Med andre ord: Du kommer ulovlig til et land, og plutselig får du lov til å være der lovlig», sa Frederiksen før hun ankom den andre dagen av toppmøtet i Brussel.
Spanias statsminister Pedro Sánchez avviste kritikken fra Frederiksen og andre europeiske ledere. Han forsvarte Spanias innsats for å håndtere migrasjon og begrense irregulære ankomster, og hevdet at kritikken ikke stemte med utviklingen i praksis.
EU-president Ursula von der Leyen viste på sin side til at beslutninger om regularisering ligger hos medlemslandene, men understreket at de kan få følger på tvers av grenser. Derfor er samarbeid og koordinering viktig, sa hun.
Koker bort i kålen
Det var Danmark, Italia og Polen som altså forsøkte å få inn en skarpere formulering i utkastet til toppmøtevedtaket, der Frederiksen fikk støtte fra Polens Donald Tusk og Italias Giorgia Meloni. De ønsket at EU skulle beskrive illegal migrasjon som negativt knyttet til kriminalitet og som en utfordring for sosial samhørighet.
Forslaget omfattet også bekymring for belastning på velferd og offentlige tjenester, og en oppfordring om å unngå nasjonale tiltak som kunne skape insentiver til irregulær migrasjon. Landene ønsket dessuten bedre samordning når nasjonale beslutninger kan påvirke andre medlemsstater.
Ifølge Politico var også flere andre land positive til en strengere tilnærming. Men forslaget møtte motstand, blant annet fra Frankrike og Luxembourg. Spania motsatte seg endringene, og slutteksten fikk en mer generell formulering. Den uttrykkelige koblingen mellom migrasjon og kriminalitet ble ikke tatt inn.
Utfallet viser hvor vanskelig det er for EU-landene å bli enige om annet enn generelle formuleringer, der den tydelige politikken koker bort i kålen.
Uavklart om «trekkfaktorer»
Hovedkritikken fra Danmark, Polen og Italia er at amnesti kan fungere som en «trekkfaktor» – altså at muligheten for senere opphold kan få flere til å forsøke å komme til Europa. At de har rett i bekymringen er åpenbart ikke bare etter det spanske millionamnestiet, man kan ganske enkelt se i bakspeilet det siste tiåret. Den pågående spanske politikken kan definitivt sende et signal som får konsekvenser utenfor Spanias grenser.
Uenigheten i EU handler dermed både om hva som virker, og om hvor stort ansvar et enkelt medlemsland har for mulige ringvirkninger av sin nasjonale politikk.
For Danmark ble resultatet et politisk nederlag i kampen om teksten, men ikke nødvendigvis slutten på saken. EU-lederne ble enige om å komme tilbake til spørsmålet senere. Uenigheten mellom København og Madrid står samtidig som et tydelig eksempel på den bredere konflikten i Europa.
Selv når europeiske gater bokstavelig talt står i brann, er det fremdeles innad i EU stater som insisterer på «wir schaffen das»-politikk.