Iran er et land, et folk og en sivilisasjon med flere tusen års historie. Den islamske republikken er et politisk system som har styrt landet i 47 år. Iran eksisterte lenge før regimet og vil bestå etter at regimet er borte.
Trump har forstått dette skillet. Han har rost Iran og det iranske folket og lansert uttrykket «Make Iran Great Again». Selve formuleringen gir bare mening dersom Iran betraktes som noe annet enn Den islamske republikken. Landet kan gjenreises fordi det finnes en nasjon, en kultur og en historisk identitet under regimet og uavhengig av det.
Trump gjør det samme skillet når han omtaler andre land. Han kan uttrykke respekt for Norge og nordmenn, samtidig som han kritiserer norske myndigheter og deres politikk. En konflikt med Støre-regjeringen blir ikke dermed en konflikt med det norske folk, norsk historie eller Norge som nasjon.
Dette er et elementært skille i internasjonal politikk: En regjering er ikke et folk. Et regime er ikke en sivilisasjon. Kritikk av makthaverne er ikke et angrep på landet de styrer.
Trump, som ofte anklages for brutal og upresis språkbruk, er på dette punktet mer presis enn Norges statsminister. Han skiller mellom Iran og regimet. Støre opphever skillet.
Idet Den islamske republikken trues, henter statsministeren fram den iranske sivilisasjonen.
Spørsmålet er om statsministeren ikke forstår forskjellen, eller om han ikke ønsker å uttrykke den. Det siste er langt mer alvorlig. Da er «den iranske sivilisasjonen» ikke en forsnakkelse, men et språklig vern rundt Den islamske republikken.
Støre ville neppe akseptert at Norge som nasjon, norsk kultur og det norske folk ble gjort ansvarlige for enhver beslutning hans regjering tar. Hvorfor gjør han da nettopp dette mot iranerne?
Dersom noen har forsøkt å utslette den iranske sivilisasjonen, er det Den islamske republikken. Regimet har i 47 år angrepet landets historie, identitet, natur, rikdom og mennesker. Sharia ble gjort til statens lov. Kvinners kropp ble gjort til statens eiendom. Landets ressurser ble ført inn i Revolusjonsgarden, atomprogrammet og krigene utenfor Irans grenser.
I januar ble titusener av iranere drept i løpet av to døgn. Internett ble stengt, landet mørklagt og sporene forsøkt skjult. Norge svarte sent, med fordømmelse ledsaget av diplomatiets velkjente ønske om tilbakeholdenhet. I møte med et statlig massedrap får dette ordet en uhyggelig betydning: Drep med omhu. Gå bare ikke så langt at dialogen må opphøre.
Dette er en linje
Støres feilsitering kan ikke vurderes løsrevet fra regjeringens øvrige Iran-politikk. Den inngår i et mønster som har vært synlig gjennom flere år.
Under «Kvinne, liv, frihet»-opprøret ble daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt spurt hvorfor hun møtte regimets utenriksminister mens iranere ble drept, arrestert og torturert. Svaret ble stående som en programerklæring: «Det er min fordømte plikt.»
Plikten besto, ifølge Huitfeldt, i å møte iranske myndigheter og fortelle dem at Norge var uenig. Dialogen ble fremstilt som mot og handlekraft. Spørsmålet om møtene samtidig ga regimet diplomatisk normalitet og politisk legitimitet, ble avvist.
Linjen forsvant ikke med Huitfeldt. Den ble overtatt av Espen Barth Eide.
Eide omtalte regimekritiske eksiliranere som «høylytte» og stilte spørsmål ved deres støtte til angrep mot regimets maktapparat. Da uttalelsen ble tatt opp i Stortingets spørretime, kom ingen tilbaketrekning. Kritikken ble møtt med en forklaring på hva han hadde ment. Ordene ble stående, mens meningen etterpå ble forsøkt flyttet.
Det samme skjedde da Eide ble bedt om å si klart om Den islamske revolusjonsgarden er en terrororganisasjon. Han beskrev Gardens vold, dens støtte til terror og dens forbindelser til Hamas, Hizbollah og houthiene. Likevel satt selve betegnelsen fast. Alt kunne sies, bortsett fra det ene ordet som ville fått politiske og diplomatiske konsekvenser.
Overfor regimets kritikere er språket direkte: «høylytte iranere». Overfor Revolusjonsgarden blir det forsiktig, juridisk og omstendelig.
Dette er ikke politisk afasi i medisinsk forstand. Det er en selektiv afasi. Ordene forsvinner bare når de kan skade forholdet til Teheran.
Oslo som åpen dør
Navnet på regimets militære maktsentrum forteller hvem det skal beskytte. Det heter ikke Irans nasjonalgarde. Det heter Den islamske revolusjonsgarden. Lojaliteten ligger allerede i navnet: først revolusjonen, så staten.
Garden er terrorlistet av USA, Canada og EU. Storbritannia har klassifisert den som en statlig trusselaktør under sin nye sikkerhetslovgivning. Norge har ingen tilsvarende klassifisering. Her møter regimets utsendinger fortsatt åpne dører.
Regimets utsendinger er valgt og godkjent innenfor et maktsystem kontrollert av Revolusjonsgarden og den øverste ledelsen. Abbas Araghchi, utenriksministeren norske ledere møter som diplomat, tjenestegjorde selv i Revolusjonsgarden i ni år. Diplomatiet er ikke et sivilt motstykke til maktapparatet. Det er systemets høflige ansikt utad.
I mai reiste statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik til Teheran. Han møtte Araghchi og flere av regimets viseutenriksministre. Bildene viste smil, håndtrykk og diplomatisk normalitet, få måneder etter nedslaktingen i januar.
Kravik og Utenriksdepartementet var neppe på kulturreise for å studere den iranske sivilisasjonen. De reiste til Teheran for å møte Den islamske republikken.
Den 23. september møtte Støre selv Masoud Pezeshkian i New York. Etterpå sa han at konflikten måtte løses «med diplomati, og ikke med press eller vold», og at «alle parter» hadde ansvar. Formuleringen er avslørende. Regimet som har væpnet Russland, bygget opp stedfortrederkriger og slaktet sin egen befolkning, løftes igjen inn i diplomatiets trygge grammatikk: alle parter, alles ansvar, mer dialog.
Et møte kan forsvares som diplomati. Men sammen med håndtrykket følger også et politisk signal. Dagen etter at Trump truet Den islamske republikken, gjorde Støre trusselen om til et angrep på den iranske sivilisasjonen og møtte deretter regimets president. Først et språklig vern, så diplomatisk normalitet. Det er vanskelig å se dette som en tilfeldighet.
Norske myndigheter kjenner altså utmerket godt forskjellen mellom Iran og regimet. I møteplaner, reiser og diplomatiske forbindelser vet de hvem de snakker med. Skillet forsvinner først idet regimets eksistens blir truet. Da blir Den islamske republikken plutselig til «den iranske sivilisasjonen».
Teheran har lenge lett etter en europeisk hovedstad der døren fremdeles står på gløtt. Det ser ut til at regimet har funnet sin favoritt: Oslo.
Norge ble sittende
Dagen etter Trumps tale sto Masoud Pezeshkian på FNs talerstol som regimets president. Flere delegasjoner markerte avstand ved å forlate salen. USAs representant gikk ut. Israel var fraværende. Det samme gjorde arabiske stater i Midtøsten, Norges naboland, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada, Japan, Island, og mange andre land.
Norge ble sittende.
En tom stol er også et diplomatisk språk. Den markerer at det finnes en grense. Norge valgte et annet signal.
Feilsiteringen som fikk stå
Støre fremsatte samtidig sin feilsitering foran en rekke norske journalister. Det mest opplagte spørsmålet kom aldri:
Trump sa Den islamske republikken. Hvorfor sier statsministeren den iranske sivilisasjonen?
Forskjellen består av noen få ord, men politisk er den enorm. Statsministeren gjorde en trussel mot regimet til en trussel mot Iran, iranerne og deres historiske identitet. Journalistene lot omskrivningen passere. Ingen ba ham forklare hvorfor han la disse ordene i munnen på USAs president.
Pressens oppgave er å kontrollere maktens språk. Her ble Støres versjon videreformidlet som om den var selve uttalelsen. Feilsiteringen ble ikke gransket. Den ble distribuert.
Kanskje statsministeren regnet med den vanlige norske etterbehandlingen: En kort presisering dagen etter om at «det jeg egentlig mente …», noen forståelsesfulle nikk og et nytt tema. Internasjonal politikk har ingen programleder som kan runde av diskusjonen. Ordene blir stående. Det gjør feilsiteringen også.
To språk og én regning
Norge ønsker lavere tollsatser, større markedsadgang og et nært sikkerhetspolitisk forhold til USA. Regjeringen forventer at Washington skal behandle Norge som en nær alliert og en pålitelig handelspartner.
Samtidig fører den en Midtøsten-politikk der språket, prioriteringene og den diplomatiske varmen stadig oftere blir ønsket velkommen av bevegelser og stater som bygger sin identitet på motstand mot USA og Israel.
Det betyr ikke at regjeringen deler deres ideologi. Men en utenrikspolitikk må også vurderes etter hvilke virkninger den får, hvem som bruker den, og hvilke signaler den sender til våre allierte.
Kontrasten er påfallende. Overfor Israel bruker regjeringen raskt et språk om fordømmelse, sanksjoner, handelsbegrensninger og internasjonalt ansvar. Overfor Den islamske republikken, som har drept titusener av egne innbyggere, finansiert væpnede stedfortredere og hjulpet Russlands krig mot Ukraina, vender Norge tilbake til dialog, kontakt og åpne dører.
Dette er ikke balanse. En balansert politikk stiller de samme kravene til makt, ansvar og menneskeverd uavhengig av hvem som rammes. Her ser vi en asymmetri: hardt språk og konkrete tiltak i den ene retningen, diplomatisk varsomhet og forståelse i den andre.
Så kommer regjeringen til Washington og ber om bedre handelsvilkår.
Amerikanske myndigheter følger norsk politikk. De ser hvem Norge kritiserer, hvem vi sanksjonerer, hvem vi inviterer til samtaler, og hvem vi velger å beskytte gjennom språket. De ser også at statsministeren tillegger USAs president en trussel mot «den iranske sivilisasjonen» som presidenten aldri fremsatte.
Norge kan føre den politikken regjeringen mener er riktig. Men vi kan ikke forvente at den er uten kostnader. Politisk tillit, sikkerhetspolitisk innflytelse og økonomisk velvilje eksisterer ikke i separate rom.
Regningen for en svekket relasjon til USA havner heller ikke først hos Statsministerens kontor eller Utenriksdepartementet. Den kan komme som høyere toll, dårligere markedsadgang og tapte muligheter for norske bedrifter og arbeidstakere.
Regjeringen ønsker fordelene ved et nært amerikansk samarbeid, samtidig som den fører en Midtøsten-politikk som skaper større avstand til Washington. Hvor lenge tror den at disse to linjene kan leve side om side?
Prisen for politisk afasi
Samtidig sier PST noe som burde stanse enhver forestilling om at dette bare handler om diplomatiske nyanser. I trusselvurderingen for 2026 plasseres Iran sammen med Russland og Kina som en statlig trusselaktør. Iranske tjenester ventes å gjennomføre etterretnings- og påvirkningsoperasjoner i Norge. Regimet kan forsøke målrettede attentater, terrorhandlinger og destruktive cyberangrep. Dissidenter, journalister, akademikere og menneskerettighetsmiljøer kartlegges. Kriminelle nettverk kan brukes til oppdrag på norsk jord.
Dette er regimet Støre-regjeringen fortsatt skjermer mot de politiske konsekvensene flere av våre allierte allerede har trukket. Oslo holder døren åpen. Teherans utsendinger mottas som diplomater, samtidig som landets egen sikkerhetstjeneste advarer om at maktapparatet bak dem kan planlegge attentater og terrorhandlinger i Norge.
Hvorfor tar statsministeren denne risikoen? Språket hans gir regimet en legitimitet det ikke har blant sitt eget folk. Norges særstilling svekker den politiske markeringen sammen med nære allierte. Den gjør det vanskeligere å forklare hvorfor iranere i Norge skal stole på myndighetenes beskyttelse, og den tilslører forbindelsen mellom Teherans maktapparat, Russlands krig og trusselen PST beskriver på norsk jord.
Dersom ordvalget er bevisst, vitner det om en ideologisk linje der dialogen med regimet veier tyngre enn skillet mellom Iran og dets undertrykkere. Dersom det skyldes en feil, er det urovekkende at verken statsministeren eller journalistene rundt ham oppdaget hvor mye meningen ble forandret. Begge forklaringene har en politisk kostnad.
Regjeringen finner straks ordene som trengs for å fordømme Trump. I møte med iranere som trues, overvåkes eller drepes av Den islamske republikken, rammes språket av en påfallende afasi.
Er det noe jeg har misforstått?
Eller sitter flere med det samme dilemmaet: Hvorfor beskytter regjeringens språk Den islamske republikken mot Trump, mens regjeringens egen sikkerhetstjeneste ber oss beskytte Norge mot Den islamske republikken?
Herr statsminister, du kan ikke gi Den islamske republikken en kulturell og sivilisatorisk verdi den aldri har eid, og som regimet selv har brukt 47 år på å bekjempe. Irans historie, språk, poesi, litteratur, musikk og førislamske identitet har alltid vært en trussel mot prestestyrets ideologiske makt. Den iranske sivilisasjonen blir ikke utslettet. Den har bestått gjennom flere tusen år og vil bestå lenge etter at dette regimet er borte. Den lever i minnene våre, i kulturen vår og i vårt DNA. Så lenge én eneste iraner lever et sted i verden, vil den bli båret videre til neste generasjon.