For kort tid siden publiserte vi artikkelen «Den franske staten åpnet Pandoras eske: mistet kontrollen over innvandringen» nettopp basert på en analyse fra Jørn Boisen publisert på Kontrast. Kort fortalt representerer Seine-Saint-Denis i «konsentrert form nesten alle problemene som har gjort innvandring og integrering til et av de mest eksplosive temaene i fransk politikk: avindustrialisering, fattigdom, etnisk segregering, kriminalitet, religiøs radikalisering og en stat som sliter med å hevde sin autoritet», som er Boisens ord.
Nå har Jørn Boisen tatt analysen et skritt lengre, også publisert på Kontrast, med tittelen «Kampen og det nye Frankrike».
I Boisens analyse diagnostiserer den politiske venstresiden Seine-Saint-Denis som «et resultat av statlig forsømmelse og strukturell ulikhet». Da blir løsningen mer velferd, legalisering av illegale innvandrere og ubevæpnet lokalt politi som kjenner befolkningen. Med andre ord akkurat samme løsninger som den politiske venstresiden, kanskje med unntak av danske sosialdemokrater, fremmer over hele Vest-Europa.
Høyresiden på sin side, ser i stedet problemet som en «konsekvens av uregulert masseinnvandring». Løsningen blir da å stoppe den ikke-bærekraftige innvandringen, stoppe sosiale ytelser for illegale innvandrere og sterkere politiinnsats mot gjenger.
«Tragedien er at begge diagnosene er riktige. Det ekstra tragiske er at løsningene er feil eller umulige», fastslår Boisen.
Penger hjelper ikke
Boisen har helt rett i at alle forsøk på å løse problemet i Seine-Saint-Denis har mislyktes så langt og at det ikke er riktig at forstedene har blitt overlatt til seg selv. Tvert om er de sentrum for Frankrikes dyreste og mest ambisiøse sosialpolitiske instrument, det såkalte Quartiers prioritaires de la politique de la ville (QPV). Det betyr de prioriterte byområdene. Da kan man kanskje forstå mer av hvorfor norsk politiledelse i fjor fant ut at å omdøpe «utsatte områder» til nettopp prioriterte områder. Begrunnelsen var at ingen ville flytte til utsatte områder.
Uansett, i løpet av det siste tiåret er det investert mellom 45 og 50 milliarder euro (med dagens kurs er det mellom 486,23 og 540,25 milliarder norske kroner) i QPV-områdene.
I Seine-Saint-Denis er prosjekter verdt over to milliarder euro (nærmere 27 milliarder NOK) godkjent og lansert. I tillegg til byfornyelse brukes enorme pengesummer på den daglige driften av ghettoene hvert år (7,5 milliarder euro, over 81 milliarder NOK i 2025), pluss kompensasjon/utligningsstøtte (2,5 milliarder euro årlig, ca. 28 milliarder NOK) og en halv milliard (nærmere 5,5 milliarder NOK) til støtte for foreninger, ifølge Boisen.
Men til tross for disse historiske kapitaltilførslene viser data (tall fra det nasjonale statistikkbyrået i Frankrike, INSEE) at fattigdommen i QPV-områdene er fullstendig fastlåst. Fattigdomsraten (målt til 60 % av medianinntekten) er fortsatt på svimlende 45 prosent.
Faglig kollaps
I Frankrike, som i de fleste land i Vesten, er skolen sett på som den ultimate integreringsarena. Den skal sikre både sosial mobilitet og assimilering. Boisen forteller at for å demme opp for den faglige kollapsen i QPV-områdene har staten iverksatt en rekke kostbare særbehandlinger, inkludert en dobling av lærerdekningen i grunnskolen, slik at elev-lærer forholdet nå er nede i 13.
Det er sløsing med krefter, hevder Boisen. For når elevene begynner på ungdomsskolen i 11–12 års alderen, tegner de nasjonale prøvene et katastrofalt bilde av det faglige nivået. 54 prosent av elevene befinner seg i de to lavest prestasjonsgruppene (sammenlignet med 28 prosent nasjonalt).
Altså må over halvparten av elevene i ghettoene kategoriseres som direkte funksjonelle analfabeter. De kan ikke kan lese eller forstå en enkel tekst tilstrekkelig når de begynner på ungdomsskolen. Og det til tross for alle milliarder av kroner som pøses inn.
Bedre blir det ikke når vi kommer til matematikk, det blir bare verre. Her er tallet svimlende 64 prosent – nesten to tredjedeler av alle barn i disse parallellsamfunnene mangler de mest grunnleggende matematiske ferdighetene innen slutten av barneskolen.
Kurtiserer muslimske velgere
Så har du problemet med at så snart noen har råd eller fått mulighet til å flytte, for eksempel gjennom utdanning eller annen suksess, så tar de med seg skattepengene og ressursene sine til en hyggeligere område (departement).
Boisen avviser at dette skulle ha noe rasisme å gjøre. «Det er den edruelige erkjennelsen av at når det er for mange i en klasse som ikke snakker fransk, kollapser det faglige nivået. De handler om å beskytte barna sine mot kriminalitet og skoler der det er så godt som umulig å undervise.» Og hva skjer så? Jo, nye fattige flytter inne. En selvforsterkende nedadgående spiral.
Politisk domineres Seine-Saint-Denis av det venstreorienterte partiet La France Insoumise (LFI), som systematisk kurtiserer muslimske velgere, forteller Boisen. Også det lyder mistenkelig kjent, om vi så snakker Tyskland, Storbritannia, Spania, Sverige eller Norge.
Ordføreren, Bally Bagayoko, som med partiguruen Jean-Luc Mélenchons ord, legemliggjør «det nye Frankrike», er blitt beskyldt for å være betalt i en fiktiv jobb hos RATP (som driver Paris’ metro), samtidig som han har krevende politiske verv.
Bagayoko, født i 1973 og oppvokst i Saint-Denis, jobbet som ungdomsarbeider for kommunen rundt år 2000. Patrick Braouezec, den daværende kommunistiske ordføreren i Saint-Denis, ønsket å ha ham på listen sin til kommunevalget i 2001, sier Boisen. Dette skapte et konkret problem, fordi en kommunalt ansatt ikke kan velges inn i kommunestyret i kommunen som ansatte ham. Bagayoko måtte derfor finne en annen arbeidsgiver – og kort tid etter var han i RATP.
Korrupsjon?
Boisen henviser til at avisen Le Canard Enchaîné skrev 5. august, med henvisning til den tidligere RATP-sjefen Jacques Marsaud, at Bagayoko ble rekruttert i 2000 utelukkende på Marsauds direkte anbefaling. Og denne Marsaud var tidligere en nær medarbeider av ordfører Braouezec og beveget seg dermed mellom det kommunistiske miljøet i Saint-Denis og ledelsen i RATP.
Det er derimot mindre klart i hvilken grad Bagayoko har jobbet i RATP. Han skal ha deltatt på møter og hatt ansvarsområder. Mistanken er at han har blitt betalt som en fulltids mellomleder – ca. 6.000 euro (ca. 65.000 NOK) per måned – for timer da han i praksis utførte sitt stadig mer krevende politiske mandat.
Her ligger den juridiske nøkkelen til saken, sier Boisen. Det er en ganske sterk mistanke, fordi RATP har tradisjon for å ansette politisk aktive medarbeidere og gi dem betydelig «fleksibilitet» – noe som i praksis betyr at de ikke trenger å gå på jobb – slik at de kan fungere som lobbyister overfor kommuner og politiske miljøer.
Dette forteller vel – igjen – at en rekke politikere jobber mest for å berike seg selv og i mindre grad til det beste for samfunnet.
Det er et gammelt fransk grenseland mellom offentlig virksomhet, lokalpolitikk, fagforeninger og partiapparater, men franskmennene har vist seg «å være stadig mer allergiske mot den politiske klientalismen til offentlige organisasjoner, så saken er eksplosiv i det nye Frankrike, som ingen ser ut til å ha kontroll over», sier Boisen.
Jeg har ikke problemer med å være enig med Boisen om at venstresiden løsninger ikke løser ett eneste av disse problemene, men å hevde at å stoppe den ikke-bærekraftige innvandringen, stoppe sosiale ytelser for illegale innvandrere og sterkere politiinnsats mot gjenger ikke vil bidra, har jeg vanskeligere for å forstå. Hvis det da ikke er lagt til grunn at det allerede er for sent, utviklingen og demografien har slått oss ut. At vi rett og slett håndterte innvandring galt i utgangspunktet.