I Paris, Calvados og Pas-de-Calais bistår de samme organisasjonene migranter og deltar i aldersvurderingen av dem som hevder å være mindreårige. Systemet er lovlig, men likevel reiser det et grunnleggende spørsmål, skriver den franske avisen Valeurs Actuelles. Kan et oppdrag som krever nøytralitet og objektivitet overlates til organisasjoner som har uttalt formål å forsvare de menneskene de skal vurdere?
En rapport fra Institute pour la Justice (IPJ) setter søkelyset på svakheten i mottakssystemet.
Attraktiv EMA-status
Når en utenlandsk statsborger presenterer seg som enslig mindreårig, skal departementet gi midlertidig husly, bekrefte at migranten er enslig og vurdere alder. At det er mer attraktivt å være enslig mindreårig asylsøker enn å være voksen asylsøker, er hevet over enhver tvil.
Nødinnkvarteringen, som i teorien er begrenset til fem dager, varer i gjennomsnitt nesten førti dager, ifølge IPJs tall. I denne perioden mottar personen husly og omsorg. Blir migranten anerkjent som mindreårig, går vedkommende inn i barnevernet med rett til bolig, mat, skolegang, medisinsk dekning og administrativ støtte. Personen kan da verken utvises eller plasseres i interneringssenter. Har man vært i varetekt før fylte 16 år, kan man under visse vilkår også kvalifisere for oppholdstillatelse ved myndighetsalder, skriver Valeurs Actuelles.
Hele prosedyren hviler i praksis på noen få avgjørende intervjuer. Sivilstatusdokumenter undersøkes, tilgjengelig informasjon kan innhentes, og ved vedvarende tvil kan en dommer beordre ytterligere undersøkelser. Beinaldersvurderinger er omstridt på grunn av feilmarginen og brukes sjelden. Den sosiale rapporten får derfor betydelig vekt i avgjørelsen av hvorvidt migranten virkelig er mindreårig. En anonym ungdomsdommer sitert i studien mener lokale myndigheter ofte ikke har annet valg enn å stole på vurderingene til aktivistorganisasjonene.
Her ser IPJ en ideologisk interessekonflikt. Risikoen for at det blir bukken og havresekken er definitivt til stede.
Mindreårige velkommen
Det finnes en rekke organisasjoner på migrasjonsfeltet i Frankrike, akkurat slik det gjør i Norge. Valeurs Actuelles har belyst noen av organisasjonene som problematiseres i IPJ-rapporten:
France Terre d’Asile lister blant sine oppdrag «å fremme integrering av migranter» og «å ønske enslige mindreårige velkommen». Forum réfugiés-Cosi har som mål å forsvare asylretten og støtte utlendinger i å utøve sine rettigheter. Isard-Cos er dedikert til mottak av flyktninger og asylsøkere, mens Røde Kors prioriterer hjelp til migranter. Organisasjonene som skal vurdere sakene, har altså samtidig et mandat om å hjelpe den befolkningsgruppen personene tilhører.
(…) Loven fra 2016 definerer interessekonflikt for offentlige tjenestemenn som en situasjon som sannsynligvis vil påvirke, eller tilsynelatende påvirke, den upartiske utførelsen av pliktene. Selv om loven ikke gjelder direkte for delegerte organisasjoner, påberoper instituttet det samme prinsippet: I en så sensitiv sak må upartiskhet både finnes og være synlig. Departementets endelige avgjørelse hviler i stor grad på den informasjonen som samles inn, velges ut og presenteres av organisasjonen.
Det påpekes at migrasjonstrykket er så stort at det lammer mottakssystemet, og at det ikke finnes noen konsekvent statistikk som gjør det mulig å sammenlikne ulike distrikters og organisasjoners andel EMA blant migrantene som kommer.
Krever ny lov
De store ankomstene av migranter setter også myndighetene i en skvis, der de er helt avhengige av å delegere oppgaver til organisasjonene av kapasitetshensyn.
IPJ foreslår derfor å endre den sosiale handlings- og familieloven. Evalueringen bør i prinsippet forbeholdes de offentlige tjenestene, eller – dersom det ikke er mulig – godkjente operatører underlagt strengere nøytralitetsforpliktelser. Fokus bør ligge på generell barnebeskyttelse, ikke på å fremme migrasjonspolitikk.
Når omsorgen for enslige mindreårige anslås å koste Frankrike rundt to milliarder euro (nærmere 22 milliarder NOK) i offentlige utgifter (2023-tallene som er oppgitt av Valeurs Actuelles), er debatten om valg av tjenesteleverandører både forståelig og nødvendig. Det handler om skattebetalernes tillit til at beslutninger som gir betydelige rettigheter er upartiske.