Jeg husker ikke første gang HRS pekte på de 700.000 i arbeidsfør alder som sto helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men jeg husker at tallmaterialet var hentet fra NHO. Siden den gang har 700.000 var et rimelig stabilt tall, bare med den forskjellen at nå er «delvis» forsvunnet. Hadde vi tatt med disse nå ville det jo vært interessant å se hvilket tall vi hadde landet på.
Ifølge Nav står nå 702.000 (20,5 prosent) utenfor arbeidslivet og de samme er heller ikke i utdanning. Dette inkluderer ukrainske flyktninger. Ser vi bort fra dem ville vi havnet på 673.000 (19,9 prosent). Men all den tid Norge sjenerøst har mottatt mange ukrainere og gitt disse samme betingelser (om ikke bedre) som alle andre, er det ingen grunn til å fjerne/isolere dem fra statistikken.
Over én av fem i yrkesaktiv alder er altså utenfor arbeidslivet. Her er det totale antallet definert etter dem som verken mottar trygd, er i arbeid eller utdanning, og dem som kun har trygd:
Hos Nav heter det at for at en person skal være definert som «utenfor arbeidslivet» må personen være i alderen 20-66 år og registrert bosatt i Norge. Personen kan heller ikke være i arbeid, registrert under høyere utdanning på en høgskole eller universitet, være selvstendig næringsdrivende med en næringsinntekt på over 50.000 kroner, eller motta alderspensjon eller AFP, på det tidspunktet uttaket for tallene er basert på.
Hvis en person står registrert med arbeid, så vil personen telle under arbeid, selv om man både er i arbeid og utdanning.
Brutt ned på kommuner
Når noen likevel ønsker å se bort fra eller isolere ukrainske flyktninger fra visse statistikker, betyr det altså at man skjønner at en viss type innvandring – og antall – har betydning. Hvis det er viktig å påpeke hvilke utslag ukrainere gjør, så kunne en jo tatt bort alle innenfor den ikke-bærekraftige innvandringen. Da ville tallene sett langt bedre ut?
Ja, det ville de. For tallene fra Nav er også brutt ned på kommuner og for Oslos del på bydeler. Interessant er det da at blant topp ti, altså med høyest «utenforskap», ligger alle de fire mest innvandrertette bydelene i Oslo, henholdsvis med første-, andre-, femte- og syvendeplass.
Listen (i prosentandel) ser slik ut:
- Stovner (Oslo): 29,9
- Søndre Nordstrand (Oslo): 26,9
- Kongsvinger: 26,9
- Halden: 26,7
- Alna (Oslo): 26,1
- Sarpsborg: 26
- Grorud (Oslo): 25,9
- Steinkjer: 25,6
- Arendal: 25,4
- Kristiansund: 25,2
Dekkoperasjon med tall
Som Nettavisen sier er ikke «utenforskap» og «arbeidsledige» det samme. Arbeidsledige hos Nav har ligget stabilt lavt mellom 2 og 3 prosent gjennom hele perioden 2013-2026 (under Solberg- og Støre-regjeringene). Det lave arbeidsledighetstallet «trekkes ofte fram i debatter som et mål på politisk suksess».
Det er som vi har påpekt en rekke ganger latterlig, for du får hva du teller.
Ledighetstallet omfatter bare dem som er registrert som arbeidssøkere (og da i den uken målingen tas opp og , så vi får ikke noe bilde av den store gruppen som er på såkalte helserelaterte ytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. I Norge regnes ikke personer som er på tiltak som «helt arbeidsledige» hos Nav, der Norge ofte henter arbeidsledighetstallene fra.
Hadde Norge brukt SSBs tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU-tall), AKU-tall benytter for eksempel Sverige seg av, ville arbeidsledigheten blitt høyere – og mer reell.
Men det man ikke vet med sikkerhet er om dem som nå omfavnes av «utenforskap» og ikke mottar trygd, forblir i denne gruppen. For som Nettavisen påpeker kan dette være:
- unge som har falt ut av skole/utdanning, men som ikke har rett på dagpenger (og der vi må antas at de forsørges av foreldrene eller jobber svart)
- hjemmeværende som forsørges av partneren/ektefellen
- nyankomne migranter uten opparbeidede rettigheter i folketrygden
- personer med psykiske lidelser og/eller rusutfordringer (her vil imidlertid stønader kunne tildeles, da basert på tapt arbeidsevne og helsetilstand, ikke diagnosen i seg selv)
Det er som Nettavisen sier: «I praksis har Norge avskaffet den åpne massearbeidsledigheten ved å flytte den over i trygdestatistikken.» Eller som vi blant annet slo fast i 2018: Norges arbeidsledighetsstatistikk forteller ikke den reelle situasjonen. Den dekkes til.
Økt fattigdomsrate
Til tross for politikeres ulike forsøk for å få flere i arbeid, som en «inkluderingsdugnad» med aktivitetsplikt (2018, Solberg-regjeringen), «ungdomsgarantien» og «ungdomsløftet» (2023 og 2025, Støre-regjeringen), går det ikke så bra som ønsket. I 2023 sa vi at I praksis har Arbeiderpartiet allerede forlatt arbeidslinja.
Ikke underlig, da Norge fortsetter å fylle på med personer som også trenger ytelser fra Nav – og det er sjenerøse ytelser. Så sjenerøse at det ikke alltid lønner seg å arbeide. Men ingen skal hevde at de ikke har skjønt hvordan utviklingen tok veien. HRS laget i 2009 laget et slags innvandringsregnskap fordi vi var provosert av at politikere, forskere og journalister i ulike sammenhenger hevder at innvandrere er et økonomisk vellykket prosjekt for Norge. Tallene vi kom frem til var nedslående. Vi konkluderte med at den eneste løsningen på fortsatt å beholde en sjenerøs velferdsstat var å øke skatter og avgifter, særlig hvis vi skulle fortsette med den ikke-bærekraftige innvandringen på samme nivå.
Til Nettavisen sier Axel West Pedersen, professor ved OsloMet med velferdsforskning som spesialfelt, at utenforskapet i Norge ikke er spesielt stort hvis vi sammenligner med andre land. Men det sentrale er kanskje heller følgende:
– Hvis sysselsettingen går opp fordi det kuttes i trygdene, er bivirkningen at fattigdommen går opp – både blant dem som forblir på trygd, men også dem som er kommet inn i dårlige jobber.
Da kan vi spørre som West Pedersen: «Ønsker man å få ned utenforskapet til enhver pris, eller at fattigdomsraten forblir på et visst nivå?»
Eller vi kan spørre: Hvor lenge skal skattebetalerne finansiere alle dem som ikke er i arbeid? Vi må snart innse at med den førte politikken er økt fattigdom, som også er relativt, uungåelig – hvis vi ikke skal «tømme» oljefondet.