Skjermbilde Daily Wire
Hvordan det er mulig å bli lykkelig over retten til å drepe levedyktige babyer er for meg en gåte, men guvernør Healeys støttespillere klappet og lo da lovendringen ble signert mandag.
Den tidligere loven tillot abort etter 24 uker kun i spesielle tilfeller, blant annet for å redde morens liv eller helse, eller ved alvorlige fostermisdannelser som gjorde at fosteret ikke kunne overleve utenfor livmoren. Den nye loven erstatter disse konkrete unntakene med en mer generell formulering. En lege kan utføre abort basert på sitt profesjonelle medisinske skjønn helt fram til fødsel.
Demokratene omtaler loven som en viktig rettighetslov for kvinner.
Daily Wire skriver om hvordan senabortene gjennomføres i USA.
Senabort innebærer ofte en grufull prosess der babyen blir dødelig forgiftet i livmoren og deretter forløst død. De kan også innebære at en abortlege knuser og parterer babyen før fødselen.
Lovendringen har fått krass kritikk av abortmotstandere. Daily Wire gjengir argumentene:
«Å legalisere planlagt abort frem til fødselen for friske mødre og friske, ufødte barn med evnen til å føle smerte handler ikke om å beskytte lege-pasient-forholdet», sa Myrna Maloney Flynn, president for Massachusetts Citizens for Life. «Det handler om at abortleger normaliserer drap på fullt utviklede spedbarn og presser sårbare kvinner til å la sine ufødte barn dø i avskyelige voldshandlinger.»
«Disse abortene representerer blant de mest alvorlige menneskerettighetsbruddene som er tillatt bare noen få steder rundt om i verden, inkludert Kina og Nord-Korea», la hun til.
SBA Pro-Life America fordømte loven som «barbarisk».
«Det burde være et sjokk for samvittigheten at titusenvis av ufødte amerikanere blir barbarisk partert, lem for lem, og revet i stykker hvert eneste år», sa Marjorie Dannenfelser, president for SBA Pro-Life America. «Uten en nasjonal minimumsstandard er USA fortsatt ett av bare åtte land i verden som tillater abort når som helst i svangerskapet.»
Tonen i debatten er en ganske annen enn den vi er vant med i Norge. Ikke minst handler det om at vi i Norge fram til helt nylig har hatt en svært streng abortlov, der grensen for selvvalgt abort var satt til 12 uker.
Med rett til å drepe
Det er fem år siden vi skrev saken Hvem skal avlive barna? Den ble skrevet på bakgrunn av nettopp abort-debatt, der SV og Rødt ville utvide grensen for fri abort til 22 uker. Samtidig ønsket SV å lovfeste at helsepersonell ikke kan reservere seg mot å utføre disse drapene.
Siden den gang har mye skjedd. Norges nye abortlov gir lovfestet rett til abort fram til uke 18 i svangerskapet, nemdene er fjernet og i nemdene for senaborter etter uke 18 skal kvinner være i flertall. Men disse endringene er ikke nok for SV. De vil jobbe videre for å få på plass retten til barnedrap. Hva annet skal man kalle det når partiet går inn for lovfestet rett til abort fram til fødsel?
Det var hijabkledde Marian Hussein som frontet forslaget i den kristne avisen Dagen (faksimile).
Da Dagen spurte om partiet vil jobbe opp for selvbestemt abort helt fram til fødsel, svarte nestleder Marina Hussein slik:
– Det stemmer at SV støtter WHOs anbefalinger her, og har brukt samme kunnskapsgrunnlaget for vår politikk, svarer Marian Hussein, nestleder i SV og helsepolitisk talsperson.
Hussein bekrefter at partiet mener nemnder og «andre innskrenkninger» av tilgangen på abort fører til uheldige utfall for kvinnehelse, men presiserer at de fleste aborter skjer før uke ni.
Ja, de fleste aborter skjer før uke ni. Det endrer ikke det faktum at det er grotesk å ønske å fjerne abortgrensen fullstendig. Vi kan gjenta noen utdrag av saken vi skrev for fem år siden, for den er enda mer relevant enn da den først ble publisert:
Individorientert venstrevridning
Det individorienterte mennesket er ofte fokusert aller mest på ett enkelt individ – seg selv. Til nød utvides empatien til mennesker som har nøyaktig sammenfallende behov og ønsker, mens solidaritet er et begrep som har mistet sitt opprinnelige meningsinnhold.
Loven om selvbestemt abort ble innført av Odvar Nordlis Arbeiderparti-regjering. I Norge er abortloven såpass streng at vi sjeldent tenker over hva en abort reelt sett er.
Abortloven er loven som gir friske kvinner rett til å avlive friske fostre – og som pålegger andre å utføre avlivningen.
Kravet om å utvide denne retten er misforstått liberalistisk tankegods der man tror alt blir bedre bare man får mer av det, være seg antall kjønn, antall kvoteflyktninger eller antall uker fri abort. Det er i beste fall et frieri for å oppnå forhøyet egen status på godhetsskalaen, men i verste fall er det et uttrykk for total kunnskapsløshet og vilje til å ofre demokratiske verdier for egen vinning.
Å avlive barn er ingen enkel oppgave. Å bli pålagt å utføre aborter på barn som kunne vært reddet, er rett og slett et forferdelig krav å stille til landets helsepersonell.
Jordmoropprøret
Vi skal ikke lenger tilbake enn 2012 for å finne jordmoropprøret ved Rikshospitalet. Den gang handlet det ikke om at gravide kvinner stilte krav om senaborter, det handlet om utførelse av nettopp senaborter. Manglende avklaring av lovverket gjorde at jordmødrene ble pålagt å utføre aborter i uke 22 og 23.
Rikshospitalets fødeavdeling får de vanskelige jobbene, abortene som er så sene at de skjer i det vanskelige landskapet mellom fødsel og abort.
— Det er klart det er belastende å legge et slikt barn til side, mens kolleger kanskje jobber for å redde et helt tilsvarende barn i et annet rom, sa jordmor Bodil Thorsnes til Aftenposten.
Hun legger ikke skjul på at hun har hatt problemer med etikken i jobben hun har vært pålagt å gjøre. Og hun har ikke vært alene. Diskusjonene rundt ekstreme senaborter har gått høyt på avdelingen. Mange har, som Thorsnes, syntes det har vært vanskelig.
I Klassekampen-saken «Det feministiske tabuet» beskriver tidligere SVer Ida Rydeng det samme:
Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde. Dette er allerede realiteten for tusenvis av sykepleiere som jobber på gynekologisk avdeling. Til tross for at dette kan føles traumatiserende for mange, er dette noe sykepleierne gjør nettopp fordi en av grunnpilarene i sykepleien er at ingen skal dø alene.
Å legge levendefødte barn til side for å dø er et umenneskelig krav å stille til landets helsearbeidere.
Et lite menneske
Jo mer vi anser fosteret som et individ, jo vanskeligere er det å forsvare det moralske aspektet ved abort. Å være tvilling, å ha kromosomfeil, å ha klumpfot for den saks skyld. Alt dette er egenskaper som gjør fosteret unikt, og det er enklere å bli opprørt over at man dreper det som skulle blitt et lite menneske. Derfor oppstår debattene om «sorteringssamfunnet» når problemstillinger om henholdsvis abort av fostre med Downs syndrom eller av en tvilling dukker opp.
Disse egenskapene beskriver vi ellers ikke, det er ingen som snakker om at et friskt foster som aborteres har tilsvarende spesifikke egenskaper. Derfor er det enklere å akseptere abort på generelt enn på spesielt grunnlag. Men alle barn har spesifikke egenskaper, også de friske barna.
SV argumenterer med kvinnens rett til å bestemme over egen kropp når de ønsker abortrett fram til fødsel. Er ikke det direkte dehumaniserende mot et ufødt, levedyktig barn? Moralen er forkastelig. For eget velbefinnende er man altså villig til å unngå å kalle fosteret et menneske, og så avlive det. Man kan undre seg over hva fosteret da er. Er fosteret kvinnens eiendel eller er det et menneske? Så mange andre alternativer til hva fosteret er, finnes rett og slett ikke.
Grunnprinsipper
Er vi i ferd med å få amerikanske tilstander? spurte redaktør Hanne Skartveit i VG i november i fjor, basert på nettopp SVs radikale abortsyn, men også på KrFU-leder Ingrid Olina Hovlands uttalelser om at kvinner som blir gravide etter voldtekt, ikke bør ta abort.
Vi bør beskytte den brede enigheten her hjemme om grunnprinsippene i vår abortlovgivning. Ytterpunktene må ikke få dominere debatten. Det har vi ikke råd til, rett og slett, konkluderte Skartveit.
Det var nok en klok anbefaling når man ser hvordan abortpolitikken i USA fortoner seg.
Bildet av de leende kvinnene som signerer babyenes dødsdom kommer til å sitte på netthinnen en stund, og det siste vi trenger å importere fra USA er Demokratenes abortiver.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons