Hva gjør vi når vi for lengst burde ha forstått at regimet hører hva vi sier, men velger å fortsette likevel? Hva hvis undertrykkelsen ikke er et avvik, men en forutsetning for at systemet består? Hva hvis frie medier, uavhengige domstoler, fri organisering og reell politisk konkurranse ikke oppfattes som reformer regimet kan akseptere, men som en direkte trussel mot dets egen eksistens?
Da ber vi i realiteten makthaverne om å demontere deler av apparatet som holder dem ved makten.
Vinteren 2026 viste hva regimet er villig til å gjøre
Vinteren 2026 ga oss en brutal påminnelse. Da landsomfattende protester utviklet seg til krav om grunnleggende politisk endring, svarte sikkerhetsstyrkene med ekstrem vold. Amnesty International har beskrevet 8. og 9. januar som massedrap i et omfang organisasjonen omtaler som uten sidestykke i flere tiår med dokumentasjon av undertrykkelse i Iran.
Etterpå fulgte massearrestasjoner, forsvinninger, tortur og nye henrettelser. Historien sluttet ikke da demonstrasjonene forsvant fra TV-skjermene.
Norge har sagt de riktige ordene. Europa har sagt de riktige ordene. Men hvor mange ganger skal de sies før 47 års erfaring får konsekvenser for politikken? Fordømmelser, sanksjoner og diplomatiske initiativ har ikke fått det iranske maktapparatet til å endre sin grunnleggende karakter.
Likevel vender vi stadig tilbake til de samme virkemidlene, som om problemet først og fremst er at vi ikke har prøvd lenge nok.
Vi må våge å diskutere regimeendring
Her blir diskusjonen vanskelig. For dersom problemet ligger i selve systemet, må vi også våge å diskutere regimeendring.
Jeg mener Den islamske republikken bør erstattes. Og jeg tror ikke det er realistisk å forvente at Irans befolkning skal klare dette helt alene mot et regime som har brukt 47 år på å bygge et omfattende sikkerhets- og undertrykkelsesapparat.
Det betyr at iranerne kan trenge støtte utenfra. Men støtte utenfra er ikke det samme som at andre land skal bestemme Irans fremtid. Til syvende og sist må det være iranerne selv som avgjør hvilket politisk system de ønsker, og hvem som skal lede landet. Den retten tilhører iranerne.
Iran er verken Irak eller Libya
Frykten for hva som kan følge et regimesammenbrudd er reell. Irak og Libya brukes ofte som advarsler mot regimeendring. Men Iran er verken Irak eller Libya.
Iran er et land med en sterk nasjonal identitet, en lang statlig tradisjon, omfattende institusjoner og en stor, utdannet befolkning. Det betyr ikke at en overgang vil være enkel eller risikofri. Men det betyr at vi bør være forsiktige med å behandle kaos som den nærmest uunngåelige konsekvensen av at Den islamske republikken faller.
Nettopp derfor blir spørsmålet om planlegging, støtte utenfra og en organisert overgang så viktig.
Hva skjer dagen etter?
Det viktigste motargumentet er åpenbart: Hvis Den islamske republikken ikke kan reformeres, hva kommer etterpå?
Men da bør vi også undersøke svarene som faktisk finnes.
Et konkret eksempel er Iran Prosperity Project, utviklet som en del av Reza Pahlavis arbeid for en organisert overgang etter Den islamske republikken. Prosjektet har utarbeidet 14 såkalte white papers om blant annet overgangsstyre, utenrikspolitikk, militær- og sikkerhetsstruktur og andre kritiske samfunnsfunksjoner.
Pahlavi har også presentert et «Transition System» med mål om å opprettholde orden og legge grunnlaget for en demokratisk overgang dersom regimet faller.
Ingen overgangsplan kan eliminere all risiko. Men når det faktisk finnes et konkret arbeid for å forhindre maktvakuum og kaos, bør det tas langt mer alvorlig enn det gjøres i dag.
Her oppstår et paradoks: Vi krever med rette at de som ønsker å erstatte et regime skal kunne svare på hva som skjer dagen etter. Når noen faktisk forsøker å utarbeide et detaljert svar på nettopp det spørsmålet, bør vi i det minste undersøke svaret.
Norske politikere skal ikke utpeke Pahlavi til Irans fremtidige leder. Men norske medier og utenrikspolitiske miljøer burde være langt mer interessert i hva planene faktisk inneholder.
Risikoen ved å fortsette som før
Vi diskuterer i detalj hva som kan gå galt dersom regimet faller, samtidig som vi knapt diskuterer arbeidet som gjøres for å forhindre nettopp maktvakuum og kaos. Vi diskuterer risikoen ved forandring langt mer enn vi diskuterer risikoen ved å fortsette som før. Status quo betyr at det samme systemet som har fengslet, torturert, henrettet og skutt sine egne innbyggere, får fortsette.
Etter 47 år bør vi derfor slutte å late som om enda mer dialog og diplomati vil få Den islamske republikken til å endre kurs. Erfaringen viser det motsatte. Regimet har ikke manglet muligheter til å forandre seg. Det har valgt å ikke gjøre det.
En Iran-politikk som tar erfaring på alvor
Jeg etterlyser ikke norske bomber. Jeg etterlyser heller ikke at norske politikere skal velge Irans neste leder. Jeg etterlyser en Iran-politikk som tar 47 års erfaring på alvor. En politikk som erkjenner at problemet ikke først og fremst er manglende dialog, men et regime som er avhengig av undertrykkelse for å overleve.
Vi bør derfor slutte å behandle politisk reform av Den islamske republikken som den eneste respektable langsiktige forestillingen om Irans fremtid. Og vi bør våge å diskutere spørsmålet vi hittil har vært bemerkelsesverdig forsiktige med å stille:
Hvordan kan Iran se ut uten Den islamske republikken?
Vi bør ta iranerne som arbeider for et annet svar på alvor. Etter 47 år er problemet neppe at iranske makthavere ikke har hørt budskapet vårt.
De har hørt det. De har bare valgt å ignorere det.
Det ubehagelige spørsmålet er om det er vi som ennå ikke har forstått svaret deres.