Cambridge University har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Først var det historien om autistiske Jason Arday, som for tre år siden ble utnevnt til professor ved Cambridge og hyllet som universitetets yngste svarte professor, med en påfallende dramatisk livshistorie. Så ble det avdekket omfattende plagiat i doktoravhandlingen hans og flere artikler, samt at flere av de mer ekstreme biografiske påstandene manglet rot i virkeligheten. Saken har blitt et symbol på debatten om DEI (diversity, equity, and inclusion), akademisk integritet og senkede krav når akademia skal fokusere på inkludering.
Men noe mer omfattende er galt ved Cambridge, for Jason Arday var ingen ensom svale blant ansatte.
The Spectators kommentator Andrew Gilligan har gravd fram informasjon om at den assisterende forskningsprofessoren i utdanning ved Cambridge har en lang historie med separatistiske og ekstremistiske synspunkter. Samtidig har hun pågående ansvar for utdanning av framtidens lærere.
Ahmed har tidligere vært knyttet til Hizb ut-Tahrir, en organisasjon som ble forbudt da den ble listet som terrorgruppe i Storbritannia i 2024. I en pamflett fra 2002, republisert så sent som i 2017, skrev hun at «det muslimske samfunnet i Storbritannia må erkjenne at vestlig utdanning er en trussel mot våre overbevisninger og verdier». Hun advarte mot skolenes forsøk på å integrere muslimske barn, fordi det ville «produsere nye generasjoner som avviser islam».
Hvis det å oppnå kvalifikasjoner i lesing er galt, hvis vitenskapelig sannhet er en kolonial konstruksjon, og hvis det å feire jul er forbudt, er vi virkelig nesten tilbake i verdenen fra Ahmeds gamle Hizb-pamflett, der engelsk er farlig, eventyr er onde og biologi er blasfemi.
Bare at denne gangen, kledd i litt mer preget språk for et godtroende akademisk publikum, skjer det midt i hjertet av det britiske utdanningsestablissementet. Nok en gang forutser jeg at myndighetene vil gjøre absolutt ingenting, og ignorere all evidens som er skissert i denne artikkelen. Saken om assisterende professor Farah Ahmed vil bli det nyeste eksempelet på det gradvise selvmordet til Storbritannia og Vesten, skriver Gilligan.
Det er sterke ord, men det er likevel ikke vanskelig å gi ham rett.
«Systematisk indoktrinering»
I den nevnte pamfletten kritiserer Ahmed den britiske nasjonale læreplanen som «systematisk indoktrinering» for å skape «modellborgere» som støtter det sekulære kapitalistiske systemet. Hun angriper det britiske utdanningssystemet for å lære barn at polygami og ekteskap under 16 år er «gammeldags og diskriminerende», og for å presentere demokrati som «den eneste måten lover skal skapes på». Demokrati, skriver hun, er en «korrupt tradisjon».
Enda mer oppsiktsvekkende er synet hun har på selve fagene. Engelsk er «et av de mest skadelige fagene» fordi eventyr gjenspeiler «sekulære og umoralske overbevisninger». Romeo og Julie oppfordrer til ulydighet mot foreldre og til å ha forhold før ekteskapet. Vitenskap er problematisk fordi evolusjonslæren motsier islam. Selv lekeplassen er farlig, for den er full av «konkurranse og individualisme som vestlig kultur oppmuntrer til» og former barnas personligheter bort fra islam.
Ahmed har tidligere drevet to private grunnskoler som mottok offentlig støtte, der flere av tillitsvalgte var knyttet til Hizb ut-Tahrir. Skolene får fortsatt offentlig finansiering, presiserer The Spectator.
Vil flytte fokus til livet etter døden
I dag underviser Ahmed fremtidige lærere ved Storbritannias fremste universitet. Hun er også direktør for Islamic Educator Learning Community (IELC) ved Cambridge. Der har hun organisert konferanser som angriper «sekulær, nyliberal utdanning» og oppfordrer til å «avlære konvensjonell lærerutdanning» til fordel for en «islamsk forankret» tilnærming. Målet er å forberede den muslimske eleven på «akhira», altså livet etter døden, heller enn å ha fokus på akademiske kvalifikasjoner.
Hun angriper skolenes «forsøk på å integrere muslimske barn» som et forsøk på å «produsere nye generasjoner som avviser islam… hvis samfunnet er bygget på kufr [vantro], er det vår plikt å takle denne utfordringen som et fellesskap for å beskytte våre unge mot dens korrupsjon», oppsummerer The Spectator.
I et verktøy hun har vært medforfatter på, «How Islamic is my school», står det eksplisitt at den islamske forståelsen av utdanning står i skarp motsetning til «å oppnå lese- og regneferdigheter og andre disiplinfaglige ferdigheter dokumentert gjennom kvalifikasjoner».
Verst av alt er at «religiøs toleranse primært fremmes i religionsundervisningen», noe som betyr at «islam undervises som en religion som enhver annen, og plasserer dens verdi på samme nivå som kristendom, buddhisme, jødedom, hinduisme, sikhisme og lignende».
For islam skal ha forrang, fastholder den islamistiske professoren.
Midtøsten-finansiering og vestlige institusjoner
The Spectators avsløring burde vært sjokkerende, men den er det egentlig ikke. Dette har skjedd før og det vil fortsette å skje så lenge akademia selger seg ut til islamske interesser. Når man lar ideologiske og økonomiske interesser fra Midtøsten og aktører med røtter i politisk islam få innflytelse over høyere utdanning i Vesten, er det samtidig å forvente at de samme vil spre ideologi. Hvorfor ellers skulle de interessere seg i å pumpe penger inn i utdanningsinstitusjonene?
Qatar, Saudi-Arabia og andre aktører har i årevis pumpet milliarder inn i vestlige universiteter. Resultatet er nye bygninger og professorer, men også en gradvis forskyvning av hva som er akseptabelt å tenke og si.
Når en person som eksplisitt har erklært vestlig utdanning som en trussel får ansvar for å forme fremtidige lærere ved Cambridge, handler det ikke lenger om «inkludering» eller «mangfold». Enhver bør være i stand til både å se det og erkjenne det, og det skjer for åpen scene midt i hjertet av det britiske akademiske etablissementet. Det er ren islamisering.
Farah Ahmeds ansettelse er på mange måter et speil på hvor langt vestlige eliteinstitusjoner er villige til å strekke seg, eller heller; hvor lite de er villige til å forsvare seg selv når grunnleggende verdier settes på prøve.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons