Få vestlige land har vist større mottaksvilje av ikkevestlige innvandrere enn det Norge har gjort. Ingen land har bedre økonomiske og sosiale ytelser. Forskjellsbehandlingen har vært med positivt fortegn, i inkluderingens og velviljens ånd. Det finnes ingen grunn til å frykte å bli utfryst dersom man som innvandrer ytrer seg. Politikere og medier stiller scener og mikrofoner til disposisjon, selv når ordene som ytres til stadighet omhandler det demokratiske samfunnets påståtte ondskap.
Men det er (selvsagt) ikke nok. På Black History Month Norways (BHMN) nettsider kan vi lese at de «lanserer 2026-tema og program «Oppreisning»». BHMN gir en klar definisjon på hvordan man skal forstå «oppreisningen».
Videre leser vi at:
BHMNs 2026 program er et dypdykk i temaet Oppreisning og dets forbindelser med kulturarv og definisjonsmakt. Programmet er nasjonalt med arrangementer i Trondheim, Tromsø og Bergen i tillegg til Oslo. 2026-programmet er støttet av Oslo kommune, Kulturrådet og Kulturdirektoratet.
«Forbindelse til definisjonsmakt» er øyensynlig et viktig punkt, for det handler om jakten på undertrykking der den knapt finnes som et lite historisk blaff, for da unionen med Danmark ble oppløst i 1814, hadde ikke det selvstendige Norge verken kolonier eller deltakelse i slavehandelen. Man må altså tilbake til 1700-tallet for å finne enkelte nordmenn som hadde befatning med slavehandelen. I boken Nordmenns rolle i slavehandelen innleder forfatter Kariin Sundsback:
Det fantes et kongerike, men kongen var dansk og betraktet området vi i dag ser på som Norge, primært som et territorium underlagt Danmark. Derfor kunne ikke «Norge» som selvstendig stat ta aktiv del i beslutninger knyttet til slavehandelen. Nordmenn på individnivå var imidlertid aktivt involvert i alle aspekter av virksomheten. De deltok som investorer, slavehandlere og arbeidere på skipene, i norske byer, i Afrika og i de vestindiske koloniene. Det er misvisende å snakke om «Norges deltakelse» i slavehandelen, men handlingene til nordmenn – som individer og som del av den bredere dansk-norske staten – spilte en rolle. Dette er en del av «Norgeshistorien».
Sundsback har funnet 14 nordmenn som var aktive i slavehandelen på 1700-tallet og beskriver deres historier. Å holde Norge ansvarlig for «moralsk eller sosial gjenopprettelse» og gjøre uretten opp med «erstatning» 300 år senere synes særdeles søkt.
Lener seg på FN
BHMN lener seg på FN når de skal på Norgesturne. Under punktet «Oppreisning – Hvem definerer historie?» skriver BHM som følger:
Ghana ledet den historiske avstemningen om FN-resolusjon A/RES/80/250 som erklærte den europeiske transatlantiske slavehandelen og slaveriet av afrikanere og mennesker av afrikansk avstamning som den verste forbrytelsen mot menneskeheten. FNs generalforsamling vedtok resolusjonen med 123 stemmer. Tre land, Argentina, Israel og USA, stemte mot resolusjonen, og 52 medlemsstater, inkludert Norge, avsto fra å stemme.
Storbritannia og USA mener at dagens krav om erstatning for kolonitidens overgrep ikke har et juridisk grunnlag, fordi handlingene ikke ble ansett som ulovlige på det tidspunktet de fant sted.
Årsrapporten for 2025 fra FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) bekreftet viktigheten av å adressere historiske urett som rammer afrikanere og mennesker i diasporaen på en «måte som fremmer rettferdighet, menneskerettigheter, verdighet og helbredelse, samtidig som det understrekes at krav om erstatning representerer et konkret skritt mot oppreisning». «Statene må doble innsatsen for å levere reparerende rettferdighet for afrikanere og mennesker av afrikansk avstamning, blant annet gjennom formelle unnskyldninger, sannhetssøking, minnestunder, medisinsk og psykososial støtte og kompensasjon», ifølge rapporten fra UNHCR i september 2025.
Disse tiltakene, ifølge OHCHRs rapport, er «nøkkelen til å avvikle systemisk rasisme som er forankret i arven etter slaveri og kolonialisme».
Man kan vanskelig forstå det annerledes enn at BHMN ønsker «reparerende rettferdighet» her i Norge, og begrepet «systemisk rasisme» understreker ståstedet. Begrepet er ikke nytt, tvert om har det gått sport i å bruke det, ikke minst i muslimske miljøer i Norge. Den innvandrede refleksen om at alt uansett er Vestens feil, skal dyrkes og styrkes.
Fallgruven
Når opplevelsen av å være undertrykt blir gjort til selve kjernen i identiteten, oppstår en farlig dynamikk. Det som begynte som en reell eller opplevd urett, kan fort bli det eneste som holder et fellesskap sammen. Da bygges tilhørigheten rundt felles elendighet snarere enn rundt styrke, ansvar eller muligheter.
I et slikt miljø blir det risikabelt å vokse. Den som tar utfordringer, jobber med egne svakheter eller lykkes, truer den felles fortellingen. Derfor holdes fallgruvene åpne. Det blir tryggere å forbli i offerrollen enn å ta ansvar for eget liv. Motgang bekrefter identiteten, mens fremgang kan oppleves som svik mot gruppen.
Resultatet er stagnasjon. Individuell utvikling krever at man ser seg selv ærlig i speilet, tåler ubehag og tar valg som ikke alltid anerkjennes av fellesskapet. Når forandring i stedet forsøkes drevet utenfra gjennom gruppekrav og kollektiv mobilisering, blir den sjelden varig. Ekte endring starter alltid innenfra – hos det enkelte mennesket.
Landets afrikanske diaspora fortjener bedre enn BHMNs krav om oppreisning.