En mannlig anonymisert sykepleier fra ett av hovedstadens akuttmottak forteller til Die Welt hvordan han oppfatter situasjonen, om kaos, frykt og usikkerhet når klanmedlem dukker opp.
Vanligvis får personalet beskjed om at en pasient med skudd- eller knivstikksår er på vei. Det er typisk om natten. De får sjelden mer konkret informasjon enn det, men de vet godt hva venter dem og hva de må gjøre.
Når alarmen går
Da varsler de sikkerhetstjenesten, og området blir avsperret.
– I de fleste tilfeller kommer de skadde til fots eller blir bokstavelig talt dratt hit av slektninger. Så snart visse bestemte etternavn dukker opp, ringer vi politiet.
Når personalet på akutten har slått «klanalarm», ankommer gjerne 15–20 politibiler med hundrevis av betjenter.
– I fem til ti minutter kan du ikke høre annet enn sirener.
Fra da av blir alt sperret av. Og det gjelder ikke bare på sykehusområdet, men også trafikkfylte gater frem til neste t-banestasjon.
– De sjekker på forhånd nøyaktig hvem som har lov til å kjøre hvor, stopper biler og foretar ID-kontroller.
Da ligger den skadde vanligvis allerede på operasjonsbordet. Så kommer politiet og registrerer hans personlige opplysninger, tar bilder og beslaglegger bevismateriale. Dette tar ofte flere timer. I mellomtiden blir akuttmottaket stengt. Ingen nye pasienter kan tas inn.
Vanligvis tar det heller ikke lang tid før det står 20, 30, 40 familiemedlemmer foran sykehusinngangen. De oppfører seg ofte aggressivt og sier ting som: «Vi er her, vi står ved våre folk – og du kan forvente problemer hvis noe skjer med dem.»
Det er også normalt at mødre og koner «skriker på en svært dramatisk måte».
Forhåndsregler
– Gudskjelov, ingen klanmedlemmer har noen gang dødd hos oss. Det høres kanskje ille ut, men vi er glade hver gang den sårede personen dør på stedet og ikke hos oss.
I løpet av de ti årene sykepleieren har vært ansatt på akuttmottaket, har volden blitt verre:
– På klinikkene har vi i økende grad å gjøre med skuddskader og knivstikk.
Ikke alle saker blir offentliggjort eller havner i kriminalstatistikken, fordi politiet ikke alltid blir tilkalt, spesielt ikke når det gjelder mindre knivstikk. De har denne typen skader – mindre knivstikk – flere ganger i uken.
– Spesielt når det gjelder knivstikkinger, blir gjerningsmennene yngre og yngre. Jeg behandler ofte 15–16-åringer som vet nøyaktig hvor de skal sikte for å kunne forårsake mest mulig skade.
Den anonyme sykepleieren er sluttet å bruke navneskilt på akuttmottaket fordi han ikke ønsker å være identifiserbar. Og generelt sett må de være forsiktige.
– Når arabiske gutter trenger hjelp, sender jeg ikke to jenter dit, men minst én mann. Også kolleger med jødiske etternavn forsøker de å holde vekk.
Øker
Av samme grunner har mange klinikker begynt å tilby kurs i selvforsvar eller deeskaleringstrening. Det mener han er feil.
– Hvorfor skal man tilpasse seg en situasjon der de man har med å gjøre ikke har lært hvordan de skal oppføre seg anstendig?
Han sier videre at tiden helsepersonell blir på akuttmottak bare blir kortere og kortere. De fleste går over til annet arbeid etter fem eller seks år.
På en måte skyldes det politisk svikt, sier han, fordi man svikter det offentlige systemet. Men også samfunnet selv har del i skylden. Alle som snakker åpent om klanproblemene får gjerne høre det:
– Du bør ikke si det på den måten, det er for generaliserende, sier de. Og det kan være sant – men med andre grupper mennesker har vi rett og slett ikke disse problemene.
I juni meldte Berliner Morgenpost at fenomenet med klankriminalitet hadde økt igjen. Ifølge en rapport fra politiet ble det i fjor registrert 952 lovbrudd (mot 851 i 2024), begått av 342 mistenkte (mot 296 i 2024) fra miljøet med storfamilier, hovedsakelig av arabisk opprinnelse, som selv er en del av organisert kriminalitet i hovedstaden.
Rapporten slår også fast at det oppdages økende forbindelser til islamistiske miljøer.
Det er nok ikke bare i Berlin at kriminaliteten og volden øker, men hvordan vi skal få det under kontroll er ikke godt å si. I alle fall ikke når vi har politikere som ikke erkjenner problemet og et politi som har problemer med å forholde seg til realitetene ved å prøve å snakke seg ut det. Slik vi har sett en rekke ganger med deres tøv med statistikk.
Det må nok bli mye verre før det skjer noe, og da er det antakelig altfor sent.
(Via Den korte avis og Berlingske)