Det er Fædrelandsvennen som skriver om Agder-politiets kartlegging av de barne- og ungdomskriminelle. Kartleggingsarbeidet og de påfølgende analysene har resultert i en rapport som er ventet neste uke.
Agder ligger høyt på landsbasis når det kommer til anmeldt kriminalitet blant unge.
Nest høyest per tusende innbygger i 2025 der barn i alderen 10-17 år er mistenkt, siktet eller domfelt, ifølge politiet.
I snitt har de 47 gjengangerkriminelle barna og ungdommene 10 alvorlige og ni mindre alvorlige forhold registrert på seg, opplyser politiet til Fædrelandsvennen. Så kan man ta innover seg hva det innebærer når 10-, 11 og 12 år gamle barn står bak tosifrede antall hendelser knyttet til skadeverk, seksuallovbrudd, ran og vold. Det er slett ikke underlig at politiet vil analysere hva som kjennetegner disse barna. Og i Agder har realitetene tilsynelatende sunket inn, for analysepunktene er ikke av det politisk korrekte slaget.
Punkter som har betydning
Agder-politiets analysearbeid er gjennomført for å bli bedre på forebygging av kriminalitet, og skal man forebygge så er det nødvendig å undersøke hvilke fellestrekk som er til stede blant de hyperkriminelle barna. Fædrelandsvennen gjengir hvilke punkter politiet har kartlagt og analysert.
Sårbarhetsfaktorer politiet har analysert er blant annet:
-
- Kjønn
- Nasjonalitet
- Rus
- Skole og utfordringer
- Oppvekst
- Levekår
- Selvopplevd vold
- Tilknytning til institusjon
Det er ikke helt enkelt å vite hva politiet mener med kategorien «nasjonalitet», men enkelt oversatt betyr det antakelig «innvandrer» eller «med innvandringsbakgrunn». At det i det hele tatt nevnes er bra, for det vitner om en realitetsorientering overfor innvandret voldskultur. Punktene er for øvrig kjente størrelser for enhver som har kjennskap til risikofaktorer for utvikling av kriminell adferd.
Så er det også greit å merke seg at politiet skal bruke analysene til forebygging, ikke til tiltak rettet mot de allerede kriminelle barna.
– Vi er opptatt av at det forebyggende arbeidet skal være effektivt og basert på kunnskap. Denne rapporten er vårt bidrag til kunnskapsgrunnlaget knyttet til kriminalitet blant unge.
Det sier etterretningsleder i Agder politidistrikt, Torgeir Winsnes, til Fædrelandsvennen på politihuset i Kristiansand.
For de 47 gjengangerkriminelle barna og ungdommene er forebygging for sent. Når de nå kriminelle ungene er ti, elleve, tolv år er problemene deres for omfattende til at det er mulig å sette inn gode nok tiltak. Av og til kan det kanskje funke, men på gruppenivå er det håpløst. Å snakke om «forebygging» blant 13-14-åringer er som å snakke om hvor effektivt det er å plastre brukne bein, men det har kanskje politiet i Agder tatt innover seg.
«Noen få» er stadig flere
Det er likevel noe som skurrer med tallene fra Agder politidistrikt. Det kan man enkelt se når man går tilbake og leser justisminister Astri Aas-Hansens redegjørelse for Stortinget om endringer i kriminalitetsbildet den 21.10. i fjor.
Siden 2016 har Norge opplevd en økning i kriminalitet begått av unge under 18 år, hvorav en liten gruppe begår gjentatte lovbrudd.
De er ikke mange. Litt avhengig av hvilke kriterier vi legger til grunn, anslås et tall på i underkant av 200 unge på landsbasis.
Til gjengjeld begår denne gruppen svært mye kriminalitet som det er knyttet stor bekymring til, og som får store konsekvenser for de fornærmede – ofte andre barn og unge – deres pårørende og for nærmiljøet.
Det står ikke til troende at det på landsbasis er i underkant av 200 gjengangerkriminelle under 18 år samtidig som det i Agder alene er 47. Det finnes gjengangerkriminelle under 18 år i alle landets større byer, så regnestykket går ganske enkelt ikke opp. «Noen få» er et ganske så tøyelig og relativt begrep som rommer stadig flere for hvert år.
Slår inn åpne dører
Analysene fra Agder-politiet kan for all del være gode, men det er grunn til å anta at de slår inn åpne dører på kunnskapsfeltet om alvorlig kriminalitet. Samfunnnet vet allerede hva som kjennetegner de gjengangerkriminelle barna. Ser man videre på Aas-Hansens redegjørelse, vet man med sikkerhet at «alle vet»:
Gjennom både forskning og rapporter fra politiet vet vi etterhvert mye om hvilken bakgrunn de fleste i denne gruppen har. Det er i hovedsak barn og unge, med store utfordringer i livene sine, ofte fra tidlig alder, og de vokser opp i familier med levekårsutfordringer. De fleste har innvandrerbakgrunn.
Mange har selv vært utsatt for, eller vært vitne til, vold eller har opplevd andre traumatiske hendelser. De sliter på skolen, deltar mindre i fritidsaktiviteter og lever ofte i lavinntektsfamilier.
En barndom preget av vold og utrygghet setter varige spor, og har alvorlige konsekvenser både for den som utsettes og for samfunnet som helhet.
Vi har sagt det før, men kan gjenta det: Hjemmet er, enten samfunnet gidder å erkjenne det eller ei, den primære sosialiseringsarenaen alle barn har. Det er her verdier overføres, her primærtilknytningen ligger, her man erfarer og lærer hvordan man oppfører seg mot andre. Erfarer man vold, blir man voldelig. Det er like vanskelig for et voldsutsatt barn å la være å slå andre som det er for et ikke voldsutsatt barn å bli voldsutøvende machetebærer. Så vanskelig, men likevel så enkelt. Det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner dersom ungene drar hjem til vold når kvelden kommer.
Det er dessverre slik at iherdig inkluderingsarbeid, omsorg og innsats for barn i noen tilfeller gjør at forferdelige oppvekstvilkår opprettholdes i hele barnas oppvekst. Det er mange snille, antirasistiske og forståelsesfulle pedagoger, barnevernsansatte, polititjenestekvinner og -menn og foreldre av klassekamerater som gjør sitt ytterste for å hjelpe barn, men de gjør ikke det aller viktigste: Å melde fra om at barna har krav på og behov for akutt hjelp.