Muslimer erobrer Tyskland
Side 8:
Kapittel 1
Islam søker verdensherredømme.
Islam søker Allahs herredømme over hele verden, dermed også over Tyskland:
«En muslim er en som arbeider for å etablere en sosial orden der Allahs veiledning realiseres. Islam gir alle mennesker klare retningslinjer for alle situasjoner i livet. Veiledningen er omfattende; den omfatter sosiale, økonomiske, politiske, moralske og åndelige aspektene ved livet … De åndelig-religiøse og de sekulære aspektene er ikke separate deler av en person. Snarere er de forent i menneskets natur … Islam er løsningen på alle livets problemer. Det er veien til et bedre og mer perfekt liv.»
Brosjyre «Islam», Islamisches Zentrum München og HO i Lützelbach.
«Koranen ser på menneskehetens inndeling i politiske og nasjonale enheter som en forbrytelse som ender i menneskelig elendighet og krever guddommelig straff (sure 6:65, Mekka nr 55) …» Det finnes ikke et eneste vers i Koranen om gyldigheten av nasjonalitet og inndeling av menneskehetens basert på land og rase. Islam inviterer alle mennesker til å forene seg under ett flagg: «Vi gjorde dere til det rettferdige, beste samfunnet, så dere kan bære vitnesbyrd til menneskeheten.» (2:143). [Medina nr 87. Første del av verset står også i 3:110, Medina, nr 89]
Profetens oppdrag var ikke nasjonalt eller etnisk, men universelt: «Vi har ikke sendt deg som annet enn en budbringer av gode budskap og en advarer for hele menneskeheten.» (34:28, Mekka nr 58) «Det er Han som har sendt Sitt Sendebud med veiledning og sannhetens levemåte (religion), slik at Han kan la ham seire over enhver annen levemåte (religion).» (9:33). [Medina nr 113]
Islamsk nasjonalitet er avhengig av en felles trosbekjennelse. Tyrkiske, iranske, arabiske og indiske muslimer utgjør én nasjon. I islam har de som ikke deler samme tro, ingen bånd med muslimer og regnes ikke som likeverdige, selv om de er en landsmann: «Å dere som tror, ta ikke dem som ikke er av dere til venner (rådgivere, beskyttere) ...» (3:118). [Medina, nr 89. Fortsettelsen: «… de vil aldri la en sjanse gå fra seg til å stifte ufred blant dere, de ønsker dere smertelig lidelse…»]
Det er bare ett parti som betyr noe, og det er Allahs parti.»
Dr. A.M. Naqawi i: „Die Morgendämmerung“ [Daggryet], mai/juni 1994, s. 52. Utgitt av Islamisches Zentrum Hamburg.
s 9
«I nasjonalismen vektlegges båndet til landet, men i islam er det til landets Skaper. …
I henhold til islam tilhører territoriet … Allah, alle mennesker er Hans representanter på jorden; og de som oppfyller plikten og tror på Hans lære, har et større krav på Allahs territorium og Hans administrasjon. Trosgrensene er de virkelige grensene, ikke geografiske avgrensninger. Koranen understreker dette poenget i flere vers, ingen nasjon har monopol på noe territorium, hele verden tilhører Allah, som dette: «Si (til dem): «Hvem tilhører jorden og de som lever på den, hvis dere vet (noe som helst)?» De vil si med det samme: «Alt tilhører Allah alene!»» (23:84-85, Mekka)
Fordi det er Allah som eier hele verden, har Han gjort menneskeheten til Sin representant. Derfor tilhører verden alle menneskene, og spesielt de troende (muslimene) … Hele verden tilhører tilhengerne av det guddommelige verdensbildet og Hans gode tjenere: «slik at landet kan arves av Mine rettferdige tjenere.» (21:105) [Mekka, nr 73]
Dette guddommelige synet på islam gjør det mulig for en sann muslim å ikke tenke i form av tilhørighet til territorium og nasjon, men å se verden som tilhørende Allah og Hans tjenere… Allahs land, som tilhører Allah, er vårt land…»
Dr. A.M. Naqawi i: „Die Morgendämmerung“ [Daggryet], 7/8, 1994, s. 49.
«Enhver muslim er en soldat og et medlem av denne guddommelige hæren. … Hans oppgave er … å opplyse sinn med Koranens lys. Kort sagt: å opphøye Allahs ord. Dette betyr å bringe Allahs religion til makten over hele verden …
Det å bevæpne seg har kort sagt bare som mål å etablere fred i landet, å lære og forkynne Koranen, å spre den og å fjerne hindringene som står imot spredning utad
… Den hellige Koranen sier: «Fortsett å kjempe mot dem helt til det ikke finnes noe mer anstifting av ufred og forfølgelse, og levemåten (livssystemet og det religiøse systemet) blir underordnet Allah alene (fred, sikkerhet og menneskerettigheter blir fullstendig etablert). Hvis de gir seg, da er offensiv handling ikke tillatt, unntatt mot de ondsinnede.» (2:193, Medina nr 87) [Berg: «… unntatt overfor dem som gjør urett»].
«Og bevæpne dere mot dem med så mye styrke og krigshester som dere kan mønstre, slik at dere kan avskrekke Allahs fiende og deres fiende og andre som dere ikke kjenner.» (Surah Anfal, vers 60.» (8:60, Medina nr 88).
Brosjyren «Vi muslimer», Hümmet’i Muhammed, Düsseldorf, u.å.
s 10
«Når Allahs hjelp og seier kommer, og du ser folket går i hopetall inn i Allahs levemåte (religion), da pris din Herres hellighet (av takknemlighet) og be om Hans tilgivelse (av ydmykhet). Sannelig, Han er den mest benådede (og vender Seg [til oss] i nåde) [Berg: «… Han er full av miskunn.» tilgir?].» (110:1-3)
Menneskene må samarbeide etter å sikre menneskehetens velferd for å oppnå sann fremgang i sivilisasjonen. Positiv suksess kan imidlertid bare oppnås gjennom en rettledet, uskyldig, konstruktiv og rettferdig leder som oppfyller sine plikter og utelukkende streber etter å tjene Allah og underkaste seg Hans lover.»
Roula Charanek i: HUDA, Muslimsk kvinnealmanakk, s. 4-5.
«Enhver folkelig bevegelse for et rettferdig samfunn, hvis rettferdighetsbegrep er et produkt av det ‘suverene’ individet, forblir en samling individer som ikke kan opprettholde denne lange kampen uten Allahs faste veiledning. Bare et opprør basert på Allahs åpenbarte lov, besitter den kampånden som, til tross for de største ofrene, til slutt fører til målet …
Alle økologer ønsker en snarest mulig slutt på den vestlige ødeleggelseskulturen og dens globale imperialisme. Ingen i Europa og Amerika synes å vite det, men en vag anelse plager folk, dette trekker dem til protestantiske og katolske kirkemøter. Man aner at man der kunne finne en tilslørt del av den sannheten som gikk tapt med renessansen til den greske og romerske antikken. Åpenbart aner de kristne kirkene og prestene muligheter, siden solen åpenbart går ned for Vest-Europa …
Å redde jorden er ikke mulig uten en radikal kulturrevolusjon, og den mest radikale revolusjonen som renser alle røtter, er islam.»
Tarik Knapp i: „Die Morgendämmerung“, [Daggryet] 11/12, 1989, s. 57-58.
På slutten av 1995 oppfordret muslimer i Lahore, Pakistan, til en islamsk verdensrevolusjon: Delegasjoner fra 30 islamske land møtte opp på «Den islamske internasjonales konferanse», støttet av 130 000 pakistanere, og uttrykte sin besluttsomhet for den islamske verdensrevolusjonen i begeistrende taler: «Allah, vi er klare! Lenge leve den hellige krigen!»
s 11
«Uten tvil både kan og må islamske verden spille en førende rolle i å bestemme den fremtidige internasjonale utviklingen … Ifølge Den hellige Koranen bør ikke de troende fortvile eller miste motet, da de vil oppnå herredømme. Vi må svare på denne historiske utfordringen, gripe denne muligheten, legge til side interne meningsforskjeller som i realiteten er sekundære, styrke samarbeidet og tenke ut praktiske metoder for å sikre koordinering mellom muslimer i alle aspekter av vår oppførsel internasjonalt.»
Irans utenriksminister Velayati i: „Die Morgendämmerung“, jan./feb. 1995, s. 54-55.
Nei til tysk demokrati.
Tysk demokrati forstår seg selv som en styreform der statsmakt utgår fra det tyske folket. Det kristne tyske folket ga seg selv sin grunnlov «i bevisstheten om sitt ansvar overfor GUD og menneskeheten.» Ansvar overfor GUD betyr overfor den ene, sanne, treenige GUD, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Den tyske demokratiske staten forstår seg selv som en konstitusjonell stat hvis statsmakt er bundet av lov. Alle registrerte islamske foreninger [organisasjoner] bekrefter sin forpliktelse til dette tyske demokratiet:
«Foreningens grunnlag er islamske læresetninger og tradisjoner, samt prinsippene slik de er formidlet i Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og delstatenes grunnlover. Foreningen bekrefter utvetydig sin forpliktelse til Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og prinsippene om den frie og demokratiske orden og den sosiale rettsstaten.» Islamsk råd for Forbundsrepublikken Tyskland, vedtekter.
«Foreningens virksomhet opererer innenfor rammen av Forbundsrepublikken Tysklands lovgivning og er orientert mot det frie og demokratiske grunnleggende prinsippet i grunnloven.» Sammenslutningen av islamske kultursentre, Köln. Egenbeskrivelse.
s 12
«Som ATIB (Unionen for tyrkisk-islamske kulturforbund i Europa) bekrefter vi vår forpliktelse til Tysklands frie og demokratiske orden… ATIB er en ideell organisasjon som utelukkende og direkte bidrar til veldedige formål i henhold til den tyske skattelovens paragraf om skattefordelte formål.»
«ATIB presenterer seg», Köln.
Denne og lignende uttalelser er nedfelt i vedtektene til islamske foreninger og fremlagt for tyske domstoler. En forening kan ikke stiftes og registreres for å dra nytte av skatteprivilegert ideell status, utstede donasjonskvitteringer og realisere sine islamske mål – uten å forplikte seg til frie og demokratiske prinsipper. Disse erklæringene om forpliktelse til tysk demokrati er villedende [dobbelt-tale, løgn] fordi de er uforenlige med forpliktelsen til å opprette en islamsk verdensstat. For alle muslimer er Koranen det konstitusjonelle grunnlaget for en stat. Koranen er imidlertid antidemokratisk.
Ja til «islamsk demokrati»
Muslimer kan ikke anerkjenne den tyske grunnloven og rettssystemet fordi det islamske verdensbildet er uforenlig med en demokratisk orden basert på kristne prinsipper:
«Hovedkarakteristikken ved det islamske verdensbildet er at det ikke tillater noen konflikt – ja, ikke engang et klart skille – mellom åndelig og sekulært liv. Det nøyer seg ikke bare med å rense menneskets åndelige og etiske liv i ordets begrensede forstand; snarere strekker dets omfang seg til alle områder av livet. Det søker å lede individets liv så vel som den sosiale orden i riktig retning slik at Allahs rike virkelig kan etableres på jorden og slik at fred, tilfredshet og velvære kan fylle hele verden, akkurat som vann fyller havene …
Intet enkeltindivid, dynasti eller bestemt klasse kan noen gang være Kalif (representant for Allah); myndigheten til kalifatet ble gitt til hele gruppen av mennesker, samfunnet som helhet, som – etter å ha underkastet seg Tawhid (Allahs enhet) og Risala (profetskapet) – er beredt på å oppfylle betingelsene av guvernørskapet. Et slikt samfunn bærer kollektivt ansvar for kalifatet, og hvert individ deltar i det guddommelige kalifatet. I islam begynner demokratiet når dette er innført …
s 13 I denne forbindelse er den politiske ordenen i islam en perfekt form for demokrati – så perfekt som demokrati kan være. Det som selvfølgelig skiller islamsk demokrati fra vestlig demokrati, er at det vestlige demokratiet er basert på konseptet om folkestyre, mens det islamske demokratiet er basert på prinsippet om folkets kalifat. I vestlig sekulært demokrati er folket herskerne; i islam ligger suvereniteten hos Allah, og folket er hans kalifer eller representanter.
I vestlig demokrati vedtar folket sine egne lover; i islamsk demokrati må de følge og adlyde lovene som er fastsatt av Allah gjennom hans profet. I førstnevnte er regjeringen forpliktet til å oppfylle folkets vilje; i sistnevnte må regjeringen og folket følge Allahs intensjoner. Kort sagt representerer vestlig demokrati en form for absolutt statsmakt som utøver sin autoritet på en fri og ukontrollert måte, mens islamsk demokrati er underlagt Allahs lov og utøver sin makt i samsvar med Allahs instrukser innenfor de grensene Han har satt.
I en islamsk stat er ansvaret for å styre betrodd en amir (leder eller statsoverhode), som kan sammenlignes med presidenten eller statsministeren i en moderne demokratisk stat.
Lovgivningen i en islamsk stat er begrenset til grensene sharia-loven setter. Allahs og hans profets instrukser skal aksepteres og følges, og ingen lovgivende organer kan endre eller modifisere dem eller vedta en lov som strider mot dem. … Den dømmende makten er i islam ikke underlagt kontroll av den utøvende myndighet. Den henter sin autoritet direkte fra sharia og er ansvarlig overfor Allah.»
Sayyid Abul A–la Maududi, „Islamische Lebensweise“, («Islamsk livsstil») s. 61 ff. Utgitt av Islamisches Zentrum München, 1996.
«Den bærende sosiale enheten i islam er ikke nasjonen, men ved siden av familien er det fellesskapet (umma) av alle troende, uavhengig av kjønn, rase eller språk.»
s 14
Islam anser det som uunngåelig at stat og religion må være sammenknyttet. I en islamsk stat betyr dette at den lovgivende og utøvende makt er knyttet til Koranen som overordnede grunnleggende norm – som grunnleggende lov – som garanterer religionsfrihet for muslimer, inkludert bønnerop … Hvis det finnes noe demokratisk kraft i den islamske verden, så er det hos disse motstandsbevegelsene som blir stigmatisert som fundamentalistiske… For den vestlige verden er islam et alternativ i ordets fulle forstand.»
Murad W. Hofmann: „Islam – der verkannte Glaube“, «Islam – Den misforståtte troen», i Al-Islam nr. 4, 1995, s. 8–9. [Tidsskrift for muslimer i Tyskland. Utgitt i München]
«Islam anerkjenner Allah som den eneste kilde til makt og autoritet.» Hvis «regjering» er ment å bety «makt», er islamsk demokrati Allahs styre, av folket, for folket, til Allahs velbehag. Dette synet deles av det store flertallet av muslimer, inkludert ulike skoler og retninger innen islam. Det er derfor irrelevant å dele muslimer inn i pro-demokratiske, anti-demokratiske og moderate, slik det er på mote for tiden. Det ville være mer passende å vurdere hvordan demokrati defineres. I islam er Allah den eneste maktkilde – så vel politisk, lovgivende som i andre henseender. Islam presenterer derfor sitt eget demokratibegrep. Islams demokratibegrep er basert på prinsippet om tawhid, som avviser autoritet til enhver instans utenom Allah.
Dr. A. Ezzati i: „Die Morgendämmerung“ [Daggryet], nov./des. 1992, s. 30-31 f.
«I klassiske islamske konstitusjoner er det ingen spor av demokrati slik det praktiseres i moderne vestlige stater. Klassiske islamske politiske teorier avviser prinsippet om folkelig suverenitet. Motviljen mot det demokratisk-parlamentariske systemet har dermed en velbegrunnet tradisjon i islam.
Den islamske herskeren bør ideelt sett bestemmes ved valg, slik de konstitusjonelle lærde anerkjente allerede i islams gullalder. Dette gjør imidlertid på ingen måte det islamske samfunnssystemet til et demokrati. Denne styreformen er fremmed for islam.»
Dr. Axel Köhler, „Islam-Leitbilder der Wirtschafts- und Gesellschaftsordnung“ (Islamske idealer for økonomisk og samfunnsmessig orden), Köln 1981, s. 32-33.
s 15
«Islam forbyr absolutt alt som ikke samsvarer med dens generelle prinsipper og dens lovgivende ånd, akkurat som han aldri ville tillate eller tolerere at muslimer underkaster seg andre prinsipper enn islams.» (s. 14)
«Følg det som er åpenbart for deg fra din Herre, og følg ikke andre enn Ham» (7:3, Mekka nr 39). Muslimen aksepterer ingen annen orden enn Allahs. Allah befaler at lovene og forskriftene som skal anvendes av muslimer, skal være i samsvar med Koranens forskrifter og lover. Han kaller de som ikke bestemmer i henhold til lovene Han har åpenbart, for urettferdige, overtredere [syndere] og vantro.» (s. 17)
«Staten er en del av religionen, og dermed en bit av den.» (s. 19)
«Skillet mellom stat og religion er fremmed for oss, introdusert fra Europa.» (s. 24) «Å vedta lover er utelukkende Allahs rett, den Opphøydes. … Som man kan se, demokratiet avviser Allahs styre… Det demokratiske regimet er fundamentalt i strid med islam i sine røtter, grunnlag og konsekvenser, og dermed i strid med islam i høyeste grad.» (s. 31)
„Die islamische Verfassung“ (Den islamske grunnloven), Ümmet’i Muhammed, Düsseldorf 1993
«Demokratisk valgte regjeringer – regjeringer som trodde på liberalisme – har skyld i kolonialismen, som førte med seg massemord, ødeleggelse av kulturer, rikdommer, historier og sivilisasjoner til ikke-europeiske folk.»
Disse forbrytelsene ble ikke begått av prester, inkvisitorer og keisere, men i demokratiets og vestlig liberalismes navn. … Under frihetens vakre og forførende maske har blodsugerne utnyttet oss og ødelagt vår nåtid, vår fremtid, til og med vår fortid, vansiret og latterliggjort oss. I denne friheten og demokratiet ble vi gjort til annenrangs borgere, undermennesker, ville, halvsiviliserte, kannibalistiske, talentløse, late, irrasjonelle, tilbakestående, ukultiverte, uutdannede, ulogiske innfødte. …
Shariati, Om vestlig demokrati, s. 18–19, i: Islamsk renessanse, nr. 3. Utgitt av presse- og kulturavdelingen ved Den islamske republikken Irans ambassade, Bonn 1981.
«Faktisk ligger demokratiet, slik det har utviklet seg innenfor rammen av europeisk intellektuell og politisk historie, utenfor muslimers intellektuelle og politiske verden. Vanskene begynner med ‘folkets suverenitet’, et grunnleggende postulat for hvordan demokratiske prosesser fungerer. Ifølge islamsk forståelse er det bare Allah som er suveren.
s 16
Det samme gjelder menneskerettighetene: Det kan ikke eksistere uavhendelige og evige rettigheter som tilkommer mennesket utelukkende på grunn av dets menneskelighet utenfor religionens sfære, ja, til og med i strid med religiøse autoriteter.»
Die Morgendämmerung [Daggryet], juli/august 1995, s. 16.
Nei til demokratisk lovgivning
«En grunnlov basert på prinsippet om maktfordeling med institusjonalisering av den lovgivende, utøvende og dømmende makt finnes ikke i klassisk islamsk politisk tenkning. Fra et islamsk synspunkt er dette forståelig, ettersom lovene – nemlig de guddommelige lovene – allerede finnes i form av sharia, og derfor er det ikke behov for å opprette en lovgivende makt i ordets egentlige forstand. Bare Allah er lovgivende makt!
Det som er tilgjengelig i form av utøvende bestemmelser, påbud, bud osv. er i islamsk forstand ikke en (grunn-)lov. En konstitusjon forankret i grunnloven er overflødig. Snarere er det herskeren og hans administrasjon som må fylle lovens rammer i henhold til islamske prinsipper gjennom dekreter. Følgelig forener en islamsk hersker alltid all makt i én person – tro mot forbildet til statens grunnlegger Mohammed.»
A. Köhler, „Islam-Leitbilder der Wirtschafts- und Gesellschaftsordnung“ (Islamske idealer for økonomisk og samfunnsmessig orden), Köln 1981, s. 28
,,Suvereniteten ligger utelukkende hos Allah. Menneskets oppgave er å anvende Allahs bestemmelser og lover. Mennesket er ikke kommet til verden for å vedta lover og underkaste seg disse, men for å gjennomføre de islamske lovene som den allmektige Skaperen har sendt ned, det vil si lovene i islamsk rett. Av denne grunn er menneskene verken mektige nok til å gi lover eller dikte opp sin egen grunnlov, og de har heller aldri fått en slik fullmakt.»
„Die islamische Verfassung“ (Den islamske grunnlov), Ümmet’i Muhammed, Düsseldorf 1993, s. 42 f
,,Islam er ikke bare en trosbekjennelse som resultat av intellektuell spekulasjon: Islam er tross alt (direkte oversatt) menneskets underkastelse under Allahs vilje og Allahs lov …
Sharia er en detaljert lov–lære med forskrifter for oppførsel i alle livets forhold.
s. 17
Rettskildene er Koranen og Sunna (samt tilleggskilder) … Islamsk lov – sharia – er en integrert del av islam og et konstituerende element i det muslimske samfunnet.» (s. 17 f) «Det interessante er at lovene som har noe med «allmennhetens interesse» å gjøre, finnes i kapitlet «Allahs rettigheter» eller «Allahs rettskrav» (arabisk: haqh allah). Allah fremstår her som en makt som representerer fellesskapets vilje og rett. Overalt hvor det dreier seg om fellesskapets vel og interesse, kan man snakke om guddommelig rett.» (s. 19) «De viktigste rettskildene er Koranen og den autentiske overleveringen av det profeten Muhammed har sagt, gjort og godkjent. Denne tradisjonen (kalt Sunna) er nedtegnet i hadith-samlingene.
Den rettslige karakteren av sunnaen eller hadithen forklares med Koranen, hvor det blant annet står: «Dere troende! Adlyd Allah og hans sendebud» (sura 8:20). Og: «Den som adlyder sendebudet, adlyder (dermed) Allah» (sura 4:80). [Begge: Medina, nr 88 og 92].
Trosgrunnsetningene og islamsk lov (sharia) viser religionens nærmest totale krav på mennesket og samfunnet.» (s. 25)
Axel Kohler, „Islam-Leitbilder…“ («Islamske idealer …») Köln 1981
«I islamsk tankegang finnes ikke motsetninger som «tro og verdslig liv» eller «religion og stat»; enten en muslim ber i moskeen, er sammen med familien, driver handel, inngår avtaler, utfører statsoppgaver eller går til krig for rettferdighetens skyld, er det alltid religionsutøvelse i videste forstand, og handlingene hans, hvis han faktisk opptrer som muslim, er alltid bestemt av islamsk lov (sharia).
For en oppriktig muslim er oppfyllelsen av islamsk lov ikke et mål i seg selv, slik at man prøver å omgå den så langt det er mulig, men en nødvendig del av den religiøse holdningen som ligger i ordet «islam».
Sharia som guddommelige påbud har visse fordeler som verdslige lover aldri har; den er fullkommen, edel og varig … Den trenger ikke endres hvert annet år etter makthavernes luner. Representanter i et demokratisk system er som makthavere, de påvirker folks skjebne gjennom sin avvisning eller godkjenning; de vil for eksempel aldri gå med på forbud mot alkohol – som Allah har forbudt – hvis de selv liker å drikke og feire med champagne.»
M.A. Rassoul, „Allahs letze Botschaft – Argumente für den Dialog mit Christen“, Köln, 1995. «Allahs siste bodskap. Argumenter for dialog med kristne», s. 179 f.
s 18
«Kan vi forestille oss en muslim som avskaffer Allahs lover og i stedet innfører menneskeskapte konstitusjoner og lover, anbefaler dem, foretrekker dem og stemmer for dem! En muslim må aldri begå slike forbrytelser og synd, og må under ingen omstendigheter havne i en slik situasjon.» (s. 78)
«De som tar seg retten til å gi lover, har med koranens uttrykksmåte innledet en konkurranse med Allah og Hans sendebud om å gi lover og fastsette grenser, og erklært krig mot Allah og Hans sendebud. Her er koranverset:
«Sannelig, de som motsetter seg Allah og Hans Sendebud, vil bli fornedret slik som de som var før dem, ble fornedret. Og uten tvil, Vi har åpenbart tydelige åpenbaringer, og de vantro har en nedverdigende pine [ordrett oversatt: en skammelig straff] i vente.» 58:5, Medina nr 105. (s 35)
Koranens lov
Koranen fastsetter bestemte straffer for bestemte lovbrudd. Disse straffene må idømmes siden Allah selv har forordnet dem:
«O dere som tror! Det er foreskrevet for dere å ta hevn for de som er drept. [Gjengjeldelse er foreskrevet dere om dem som blir drept på urett vis.]» (Sura 2:178) [Medina, nr 87]
«Og for både mannlig tyv og kvinnelig tyv; kapp av begges hender som straff for det (lovbruddet) de har begått (etter en rettferdig rettssak ifølge loven), (dette er) en avskrekkende straff fra Allah.» (5:38) [Medina, nr 112]
«Straffen for dem som kjemper mot Allah og Hans Sendebud og vandrer rundt og anstifter ufred på jorden (begår blodsutgytelse, forøver terrorisme, plyndring), er at de blir drept eller hengt, eller at deres hender og føtter blir kappet av kryssvis, eller at de blir forvist fra landet (eller fanget for ikke å kunne bevege seg fritt i landet).» 5:33 [Direkte oversatt fra tysk: Lønnen til dem som fører krig mot Allah og Hans sendebud ….»]
,, Horkvinnen og horkaren, pisk hver av dem med hundre piskeslag. Og dere bør ikke synes det minste synd på dem [direkte fra tysk: la dere ikke bli grepet av medlidenhet på dem] når dere utfører dommen for Allahs levemåte (religion) hvis dere tror på Allah og den ytterste dag! En rekke troende bør [tysk: skal] være til stede under straffen av de to.» (24:2) [Medina, nr 102]
,,Hvis de vender seg bort (fra islam), så pågrip dem og drep dem, hvor dere enn finner dem.» (4:89)
«Al-Qur’an Al-Karim», Arabisk-tysk utgave av Koranen utgitt i Köln 1995. [Her gjengitt etter www.norskkoran.no ]
s 19
Å stemme er en forbrytelse
«Hvis en muslim stemmer for grunnlover basert på vantro og gudløshet, begår han en forbrytelse som fører til at han mister både sin religion, sin tro og sitt ekteskap. Han blir da en ugudelig, urettferdig og vantro …» (s. 78)
«Avvik ikke fra islam, bli ikke vantro! Anerkjenn ingen annen grunnlov enn islams, og stem ikke på den!» (s. 78) «Det er kjetteri og vantro … å støtte Allahs fiender økonomisk, skriftlig og ved å avgi stemme.» (s. 37)
„Die Islamische Verfassung“ («Den islamske grunnlov») 1993
«Å stemme betyr for den enkelte: Jeg aksepterer folkets styre med dets regler og lover, og dermed innebærer det en avvisning av Koranen og sharia. Den som stemmer, begår den største forbrytelsen, for han fornekter Allahs herredømme og bekjenner seg til demokratiet …
Å stemme eller ikke stemme har ingenting å gjøre med valget mellom «det minste av to onder». Enten går man og stemmer og mister sin iman (tro) og ødelegger dermed både dette livet og det hinsidige, eller så boikotter man systemet og stiller seg på linje med tauhid – Allah og ummah.»
Al-Islam nr. 3, 1994, s. 24
Spørsmålet «Valg i Tyskland?» blir besvart kontroversielt. Valg-anbefalinger er alltid pragmatiske:
Ifølge den islamske lærde Yusuf a-Quaradawi, en pålitelig og kompetent autoritet blant muslimer, er muslimers deltakelse i valg «et middel til å forbedre muslimers situasjon i et ikke-islamsk land, siden de høyreorienterte, fremmedfiendtlige partiene sakte men sikkert vinner makt, og det er bare riktig at muslimer stemmer mot dem for å forhindre at situasjonen forverres.»
Al-Islam nr. 1/97, s. 27 [Tidsskrift utgitt i München]
Under møtet for tysktalende muslimer 6. juni 1992 i Lützelbach oppfordret Abdullah Borek (Muslim-Liga Hamburg) muslimene til å melde seg inn i alle partier «for å arbeide for muslimenes beste».
s 20
Ordrett sa han:
«Muslimene må sørge for at partiets ideologi ikke strider mot islam. Muslimenes ideologi er utelukkende islam. Muslimer må orientere seg etter islam og ikke etter partiets ideologi. Noen muslimer kan ta anstøt av at ordet «kristen» inngår i navnet. Men folkepartiene trenger bred oppslutning. Dette utelukker en tydelig ideologisk forpliktelse, noe som reduserer muslimenes problemer betydelig. Hvis vi ønsker å leve i den tyske staten, må vi utnytte spillereglene til vår fordel.»
Borek oppfordret også utenlandske muslimer til å skaffe seg tysk statsborgerskap: «Jo flere tyske statsborgere med islamsk tro det er, desto mer kan vi gjøre for islam i Tyskland. »
Videoopptak
Nei til individuelle menneskerettigheter
«Forståelsen av menneskerettigheter hos det «moderne» «opplyste» mennesket – jeg setter disse to adjektivene i anførselstegn – er basert på et verdisystem der mennesket er i sentrum. I islam, derimot, er forståelsen av menneskerettigheter basert på et verdisystem som har Allah som opphavsmann.»
Mohammed Aman Hobohm, Menschenrecht und Gottesrecht, s. 2,
FN-pakten, proklamasjonene og vedtakene til De forente nasjoner (sic) kan ikke sammenlignes med de rettighetene som Allah har gjort bindende, fordi de første (pakten) gjelder ingen, mens de siste gjelder for alle troende. De er en del av den islamske troen. Alle muslimer eller ansvarlige som bekjenner seg til islam, må anerkjenne og håndheve dem: «De som ikke følger det Allah har sendt ned, er vantro.»
Fra „Die Menschenrechte im Islam“ (Islamisches Zentrum München), s. 47
Den «Generelle islamske menneskerettighetserklæringen» av 19.9.1981 sikrer grunnleggende menneskerettigheter som f.eks. retten til liv, fysisk integritet og religionsfrihet uttrykkelig i henhold til det islamske rettssystemet, sharia.
s 21
Muslimenes forståelse av menneskerettigheter, som forskjellig fra den vestlige forståelsen, kommer tydelig til uttrykk i den islamske «Organisasjonen for menneskeverd og menneskerettigheter», grunnlagt i Duisburg i 1996. Her heter det blant annet: «Ingen har rett til å oppheve eller krenke de rettighetene som Allah har gitt …»
En av organisasjonens arbeidsoppgaver er:
«Internasjonalt samarbeid med andre menneskerettighetsforeninger og lignende organisasjoner for å bekjempe fremmedfrykt, rasisme og utstøting, som er utbredt i Europa og særlig i Tyskland, samt å skape en bevissthet om dette.»
HUDA (Muslimsk kvinnealmanakk) juli/august 1997, s. 43.
Brosjyren: «HDR Organisasjon for menneskeverd og menneskerettigheter presenterer seg» [HDR OrganisationfürWürdeundRechte des Menschenstelltsich vor] supplerer:
«Vi er muslimer fra forskjellige land og byer i Europa! Islam er vår veiledning. Vi tror at sannheten ligger hos Allah. Det er vår plikt å bekjempe fordervelsen. Fordervelse er undertrykkelse, vold og brudd på menneskerettighetene. I islamsk sammenheng betyr det opprør og handling mot Allah. Å spre rettferdighetens fakkel er ett av våre ufravikelige prinsipper. Rettferdighet betyr å sette den islamske enhets-tankegangen at det ikke finnes noen annen gud enn Allah, ut i livet i hverdagen …
Brannstiftelsene som ble begått i fullt dagslys i vest-europeiske flyktningmottak, angrepene og forbrytelsene som ble begått av rasistiske motiver i Mölln, Solingen og Lübeck, er tegn på innvandrernes fremtid … De undertrykkende kreftene som kontrollerer media, forsøker å diskreditere mennesker som motstår fordervelse og imperialisme, ved å kalle dem radikale, terrorister og fundamentalister. Utad er vi omgitt av uvitenhetens krefter på mange fronter i samfunnslivet (sic).» (s. 4 ff)
HDR arbeider for å bekjempe rasisme, brannstiftelser, etnisk diskriminering og fremmedfrykt, urett mot flyktninger, ulike utdanningsmuligheter og all annen verbal og fysisk diskriminering som finnes i Vest-Europa. . . I likhet med biologisk rasisme er også kulturell rasisme en fare og ikke mindre skadelig for menneskeheten …
s 22
Til sitt virkeområde regner den også bekjempelsen av en assimileringspolitikk. … Blant temaene som tas opp, er problemer som er utbredt i Tyskland og Europa, slik som mishandling i politiets varetekt, angrep, situasjonen i fengsler, kvinneherberger, diskriminering av muslimske kvinner som bærer hijab, svømmeundervisning, like muligheter i skole og utdanning og oppklarte forbrytelser. (s. 30 ff)
HDR-brosjyren «Menneskeverd og menneskerettigheter» understreker:
«Menneskerettighetene er ikke et resultat av opplysningstiden i Vesten. Opprinnelsen til menneskerettighetene finner sin uforanderlige forklaring i vår guddommelige åpenbaring, kunngjort av Allah til hans sendebud. Vi tilhører profetens ummah (fellesskapet av muslimsk troende) som sammen med de undertrykte i sin tid ytte utrolig sterk motstand mot tyranner …
Den menneskerettighetserklæringen Vesten har vedtatt, står inntil i dag i en uovervinnelig historisk motsetning [til islam]. Og i motsetning til denne står nettopp forkynnerne av disse erklæringene, som åpenbart har undertrykt, tatt slaver, fratatt andre folk deres rettigheter og gjort dem rettsløse på den mest brutale måte … Manglende respekt for menneskerettighetene i den øvrige verden avslører den rådende dobbeltmoralen i Vesten med differensierte oppfatninger av mennesker … Menneskerettighetserklæringen blir i økende grad brukt av vestlige regimer for politiske formål.»
—– Slutt kap 1