Fokuset på når en «slutter å være innvandrer» eller er «norsk nok» er en avsporing av en nødvendig debatt, nemlig om det er ønskelig at den norske befolkningen blir i et mindretall i Norge.
Siden HRS begynte å sysle med demografi og befolkningsframskrivinger for et par tiår siden har det mest nedslående vært mistenkeliggjøringen, her sto SSB i en særklasse overfor HRS, og avvisningen av fakta. Og det er jo «greit nok» hvis en ikke bryr seg om hvordan eget land endres eller at man tror at uansett befolkning så vil Norge beholde og videreutvikle sin særegne karakter. Sistnevnte har vi liten tro på, og derfor må debatten tas om den er enn så ubehagelig og om noen føler seg støtt.
I vår optikk er det slik at de som plages av et slikt fokus er de samme som står lengst fra våre frihetsverdier og vår stolte historie.
Etnisk norske
Siden SSB over lang tid har rotet det til med statistikk og tolkninger innen innvandring, da for å være mest mulig «integreringsvennlig», har det vært stadig vanskeligere å få tillit til deres analyser. Det handler ikke minst om deres egen begrepsdefinisjoner, som blant annet har ført til en utskamming av begrepet etnisk norsk. Det skulle liksom ikke være noe «helt norsk», hvilket endte med at de delte befolkningen i tre kategorier: innvandrer, norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning. Men mens innvandrer (1. generasjon) og norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon) kunne tildeles egne grupper, ble resten puttet i en sekkekategori.
Slikt er helt utmerket hvis en skal skjule noe, men straks verre hvis en faktisk vil ha konkret kunnskap om noe bestemt. For eksempel hvordan det går med den etnisk norske befolkningen (merk at SSB ikke bruker dette begrepet). Men kategoriseringen ble kanskje for rotete selv for SSB, så da kom de med ulike kategorier med de forskjellige innslag av eventuell innvandring knyttet til hvor du selv er født (Norge eller utlandet), det samme for begge foreldrene og de fire besteforeldrene.
Fordelen med dette var i alle fall at det ble mulig å identifisere noe som kanskje kan kalles etnisk norsk. Da etter definisjonen om du er født i Norge av foreldre som begge er født i Norge og det samme er alle fire besteforeldre. Og akkurat den gruppen står det ikke så bra til med i Norge om vi ser på utviklingen.
Siste tiår (2016-2026) er vi blitt nesten 96.000 (95.850) færre norske etter overnevnte definisjon ifølge tall fra SSB:
Nå ser endringen svært dramatisk ut hvis vi kun tar utgangspunkt i denne gruppen, så vi må selvsagt sammenligne med den totale befolkningen, altså inkludert de øvrige kategoriene:
Mønsteret er det samme: Etnisk norske blir færre, mens befolkningen totalt øker. I denne tiårsperioden er vi blitt over 410.000 (413.415) flere, der etnisk norske utgjør ca. 3,77 millioner av totalt ca. 5,63 millioner.
1. og 2. generasjon
For de to gruppene som SSB konsekvent omtaler som innvandrerbefolkning, innvandrer og norskfødte med innvandrerforeldre, har utviklingen i samme periode vært som følgende:
Det gir at av en totalt befolkning på ca. 5,63 millioner utgjør 1. og 2. generasjon innvandrere ca. 1,23 millioner. En økningen i tiårsperioden for innvandrere på ca. 41 prosent, for 2. generasjon på ca. 59 prosent og etniske norske -2,5 prosent.
Vi skjønner jo hvor dette bærer hen, gitt at vi fortsetter med samme innvandringspolitikk. Setter vi så dette opp mot andre faktorer, som sysselsetting, sosiale kostnader og kriminalitet, ser det alt annet enn lyst ut.
Brev til den svenske Riksdagen
Den finske forskeren Kyösti Tarvainen, professor ved Aalto-universitetet i Helsingfors, har i 15 år studert demografiske endringer. De siste årene har han omtalt utviklingen som «Nordens demografikrise».
I fjor påpekte han på nytt, denne gang i tidsskriftet Critique, at innvandringsrestriksjoner alene ikke kan løse demografiproblemene. Det må også iverksettes returer. Her viste han videre til at de demografiske endringer fører til segregering og til forskjeller i «human kapital». Med human kapital mente han «kunnskap, talenter, ferdigheter, evner, erfaring, intelligens, utdanning, dømmekraft og visdom som besittes individuelt og kollektivt». For i århundrer har europeiske innvandrere vært til stor fordel for de nordiske landene, men vi overså at innvandring fra «fjerne land» med forskjellige kulturer og menneskelig kapital kunne resultere i så store utfordringer.
Nå gjentar Tarvainen sin bekymring, denne gang i et brev til den svenske parlamentsmedlemmer. Når Samnytt spør hvorfor han valgte å sende brevet akkurat nå, påpeker han at Sverige for første gang på lenge har en regjering som aktivt prøver å endre innvandringspolitikken.
– Den svenske regjeringen er god, men de gjør ikke nok. Vi er i ferd med å bli en minoritet i våre egne nordiske land, og islam er i ferd med å ta over, sier Tarvainen.
Og igjen viser Tarvainen til de demografiske endringene, som går raskt. Selv om nettoinnvandringen var null, ville det ifølge hans beregninger fortsatt føre til at etniske svensker blir en minoritet.
– Det er at vi nå ser noe som har blitt observert i mange europeiske land – at vi bare kan løse dette problemet gjennom remigrasjon (återvandring). Vi må innrømme at vi gjorde en feil.
– Alle ville hjelpe flyktninger og så videre, men vi ante ikke hvor store de demografiske endringene ville bli. Nå tar innvandrere med seg ektefeller og slektninger hit, og utviklingen fortsetter hele tiden. Vi må stoppe dette, og remigrasjon er den eneste løsningen.
Au, islam også
Selve begrepet «remigrasjon» prøves utskjemmes i seg selv, da hovedsakelig ved å knytte det til ytterliggående høyre- og innvandringskritiske partier. Det er i seg selv tafatt, da nær historie burde ha lært oss at det som var «sjokkerende» for noen år siden i dag er allment akseptert politisk praksis. Så også remigrasjon, men der man prøver å omdefinere begrepet til noe mer «spiselig». Som EU, der de i sin offisielle politikk fokuserer på «return and readmission» (retur og tilbakesending), men som uansett vil ha samme resultat – og som nå er vedtatt av EU-parlamentet (selv om venstresiden stemte imot). Det er vedtatt en gjensidig anerkjennelse av utvisningsvedtak på tvers av medlemsland og muligheten til å overføre returnerte til egne asyl/retursentre i tredjeland også utenfor Europa.
Men om remigrasjon oppfattes som inhumant, så er det ikke enklere å diskutere islams innflytelse på europeisk kultur. Imidlertid skjer det ting her også.
I en artikkel i Aftonbladet hevder representanter fra den svenske Tidö-regjeringen sammen med SD at politisk islam er «en trussel mot Sverige og våre demokratiske verdier» og vil ha en granskning – som nå nettopp er iverksatt. Her er formålet «å kartlegge forekomsten av religiøs radikalisering i Sverige med fokus på politisk islam». Man skal blant annet analysere «konsekvensene for integrering og ekskludering, og analysere hvordan institusjoner og det demokratiske samfunnets funksjon påvirkes».
I fjor ble Det muslimske brorskapet og politisk islam identifisert som en trussel i en hemmeligstemplet rapport fra Det nasjonale sikkerhetsrådet i Frankrike. I mediene omtalt som «sjokkrapport».
Tidligere denne måneden meldte sjefen for den tyske innenrikstjenesten – bak lukkede dører i Forbundsdagen – at Det muslimske brorskapet prøver å undergrave institusjoner og påvirke politikere med mål om å innføre sharialover i Tyskland.
Hvorfor situasjonen skulle være annerledes i andre nordiske eller Vest-europiske land skal man ha god fantasi for å forestille seg. Derfor bør enhver regjering i uansett land ta initiativ til en solid kartlegging av politisk islam – og med solid menes at man også må ta høyde for at den samme politiske islam kan infiltrere en slik undersøkelse.