Innvandringen til Europa spesielt de siste tiårene har, sammen med at vi selv ikke får nok barn, viser at vi er på en farefull ferd – hvis, og jeg understreker hvis, det faktisk er at slik at vi ønsker å bevare det frie Europa som vi gjennom århundre har kjempet frem. Eller rettere sagt: Generasjonene etter 1960-årene har fått det servert på gullfat. Aldri har vel Vest-Europa vært friere enn på 1970- og 80-tallet. Så begynte det å butte imot.
Utfordringene henger direkte sammen med en høy innvandring fra det som vi velger å kalle den ikke-bærekraftige innvandringen, og da både i økonomisk og kulturell kontekst. Når de samme grupperingene også har en helt annen fertilitetsrate enn den opprinnelige befolkningen, sier det seg selv hvor vi er på vei. Hvis, og jeg understreker hvis, en evner å tenke utover seg selv og sitt.
Bærekraft erstattes av moral
Da høres det mer enn underlig ut å høre fra ulike hold at vi «trenger mer innvandring» for å ivareta ulike samfunnsoppgaver, som for eksempel i helsesektoren. Det forteller oss heller at de samme har hatt lite med helsesektoren å gjøre, for da kunne man ikke unngått å ha registrert klientellet. For selv om mye av helsepersonellet har innvandrerbakgrunn, så er det det samme med pasientene. Og hvis man enda ikke har tatt det innover seg, så blir også de med innvandrerbakgrunn eldre.
Det er i tillegg problematisk å ta innover seg at «innvandrere tar de jobbene nordmenn ikke vil ha». Det holdt kanskje for de generasjoner som ble flasket opp på at en kunne blir hva en ville (som ikke er sant) og da det var status å ha høyere teoretisk utdanning (uansett hvor unyttig den måtte være for samfunnet). Da ble det selvsagt nedtur å måtte ta en jobb som man opplevde under sin egen verdighet. Og hva med den absurde sykelønnsordningen som velferdsstaten Norge har lagt seg til? Vi går utvilsomt tøffere tider i vente på en rekke områder.
Men er det én ting som ikke lar seg offentlig diskutere, så er det hvordan vi kan ta vare på og videreføre våre samfunn basert på våre frihetsverdier. Da må vi ta «hensyn» til andres kulturer og verdier, og det til tross for at flere og flere politiske partier hvisker i gangene om at vi ikke skal ta imot flere innvandrere enn vi kan integrere (Ap er frekk nok til å ha begynt å kalle det «bærekraftig»). Med de problemer vi allerede har skulle jo det direkte ført til fullstendig stopp i den ikke-bærekraftige innvandringen, men den gang ei. Da overtar moralen.
Vi er «moralsk forpliktet» til å ta imot de som ikke har det så godt som oss, men vi er åpenbart ikke moralsk forpliktet til å ivareta vårt eget land, våre kulturer, våre praksiser og våre verdier. For nå burde vi snart ha lært at det slett ikke er alle som liker det vi verdsetter så høyt med våre samfunn. Utover velferdsgoder, selvsagt.
Her er det på plass å minne om hva hedersmannen Steinar Lem påpekte på dødsleiet i 2009 i en artikkel hos oss:
Lem peker på det absurde ved at for mange såkalt innvandringsvennlige er tibetansk kultur verneverdig, men samme holdning gjelder ikke til norsk kultur. Lem er særlig bekymret for innvandringen fra den muslimske verden, og det presset dette fører til på verdier som likestilling og ytringsfrihet. Lem mener integreringen kun kan fungere dersom ikke-vestlig innvandring reduseres kraftig. Han etterlyser også en stolt bevissthet rundt frihetstenkningen og humanismen som preger Norge og Europa.
Hva er verdt å beskytte?
Det er på Kontrast.dk at ingeniør Dennis Iversen lufter tankene om «Save Europe Act». Men når man søker opphavet til dette initiativet skjønner man hvordan det vil bli mottatt – av MSM og de innvandringsliberale. Initiativtaker er blant annet nederlandske Eva Vlaardingerbroek, og da er det full fart med «høyreekstrem», «konspirasjonsteoretiker», «anti-feminist», «abortmotstander», «vaksinefornekter», «innvandringsmotstander», «rasist», «anti-LHBTQ++» (jeg har sikkert glemt noe) og ei som driver med «hatefulle ytringer». Det er bare at mesteparten av disse merkelappene for lengst har mistet sin kraft og visjon, da de blir bevisst benyttet som et politisk våpen. Derfor konkluderer jeg med at hun helt sikkert må være politisk konservativ, men utover det er jeg rimelig blank.
Nettopp hva som regnes som «verneverdig» – eller som urfolk – er interessant. For hvis «mangfold» av folk og kulturer er verdt å beskytte, slik Iversen påpeker, så skulle man jo tro det også var overførbart til å gjelde europeere. «Ellers er ikke prinsippet universelt, men rett og slett en politisk konstruksjon som anvendes selektivt, avhengig av hvem som er involvert», sier han.
Og vi liker jo dårlig at lover og regler ikke er universielle, allmenngyldig, det er bare å se på hvordan «menneskerettigheter» blir benyttet. Vi trer vår vestlige tolkninger av menneskerettigheter på alle folk og kulturer – selv om vi vet godt at de oppfattes ulikt.
I så måte er ILO-konvensjon 169 definisjon av urfolk verdt et blikk. For å bli definert som urfolk må en gruppe (artikkel 1) oppfylle følgende:
- Man må stamme fra et folk som bodde i landet/regionen før statsgrenser ble etablert, eller før kolonisering/erobring.
- En må ha beholdt noen eller alle sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.
- En må selv identifisere seg som urfolk.
- En må skille seg fra den dominerende befolkningen i stater en lever i, og ofte befinne seg i en sårbar eller underordnet maktposisjon.
Det er nettopp siste kulepunkt som er «kneika». For uansett hvor «mangfoldig» europeiske stater blir, så vil det – uansett om dagens majoritet blir en minoritet i eget land – ta en tid før det finnes «en dominerende befolkning». Til det har vi innvandring fra for mange land og kulturer, kanskje med unntak av ett kjennetegn: islamdominerte land.
Men det er som Dennis Iversen sier tydelig at de historiske folkeslagene i Europa mangler et tilsvarende analytisk verktøy for sin egen videreføring. Og det er dette tomrommet «Save Europe Act» ønsker å fylle.
Save Europe Act
Initiativtakerne bak Save Europe Act møttes på det nylige avholdte (30. mai) Remigration Summit 2026 i Portugal. Dette blir primært omtalt som en samling for den europeiske ytre høyre-bevegelsen, for ikke å si ekstremhøyre, dedikert til ideer om massedeportasjon og streng anti-innvandringspolitikk. Det er sannsynligvis deltakere der som man slett ikke vil assosieres med, men det betyr ikke at intensjonene bak initiativet automatisk bør rett i søpla.
For ønsker vi å ivareta vårt kontinent på best mulig måte eller ikke? Hva som er «best mulig» må i så fall kunne diskuteres.
Så er vi kjent med at «remigrasjon» allerede er forøkt drept som begrep (som så mange andre begreper knyttet til innvandring, som for eksempel assimilering), men det betyr altså retur til hjemlandet. Hvilket ikke burde være så oppsiktsvekkende – gitt at de samme har vist at de ikke vil ta til seg de rådende verdier i landet de har innvandret til og typisk pendler til hjemlandet. (Som antropolog Unni Wikan i sin tid sa det i en kronikk: «Kommet for å pendle».)
I mandatet for det som heter «et suverent, fritt og trygt Europa» heter det:
Vi, Europas folk,
Motivert av en dyp kjærlighet og ansvarsfølelse for våre nasjoner, etterkommere og felles sivilisasjon, henvender oss til Europakommisjonen.
Som erkjenner at Europas urfolk, som omfatter de etniske, kulturelle og språklige samfunnene i medlemsstatene, har en umistelig rett til å bevare sin kollektive identitet, arv og levesett, slik det er forankret i prinsippene om nasjonal suverenitet og selvbestemmelse;
-
- Som erkjenner at artikkel 4(2) i traktaten om Den europeiske union bekrefter respekt for medlemsstatenes nasjonale identiteter, som er iboende i deres grunnleggende politiske og konstitusjonelle strukturer, inkludert regionalt og lokalt selvstyre;
- Som videre erkjenner at artikkel 22 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter krever at Unionen respekterer kulturelt, religiøst og språklig mangfold, noe som må omfatte beskyttelse av Europas nasjoners historiske kulturer og tradisjoner mot erosjon gjennom demografisk erstatning;
- Som bekrefter hvordan erstatningsinnvandring (replacement migration), både lovlig og ulovlig, de siste tiårene har krenket denne retten ved å forårsake betydelig skade på den sosiale samhørigheten, offentlige tjenester, sikkerhet og etnisk og kulturell kontinuitet i de europeiske nasjonene, noe som har ført til parallelle samfunn, økt kriminalitet og marginalisering av urbefolkningen i sine egne hjemland.
- Som understreker hvor presserende saken er ved å erkjenne den overhengende realiteten at Europas urbefolkninger risikerer å bli minoritetsbefolkninger i sine egne hjemland hvis det ikke gjøres radikale endringer i asyl- og innvandringssystemet;
- Å fastslå at innvandring ikke løser krisen med den aldrende befolkningen, men i stedet legger ytterligere belastning på europeiske velferdssystemer og forverrer det grunnleggende problemet med lave fødselsrater blant den innfødte befolkningen;
- Å erklære at et suverent Europa må prioritere velferd, sikkerhet og demografisk kontinuitet for sine egne folk fremfor politikk som effektivt erstatter og skader den innfødte befolkningen;
Det er sikkert noe som kan «skremme», som for eksempel «demografisk erstatning», som minner om det som hevdes å være myten om Le Grand Replacement (den store utskiftningen, forfattet av Renaud Camus). Men for alle som følger statistikk skal det godt gjøres å belegge at dette er en myte, for hva er så den påståtte myten konkret? Jo, at ulike aktører, som nasjonale og internasjonale politikere, FN, EU og andre myndighetsorganer har konspirert for å bevisst foreta denne befolkningsutskiftningen. Det er i så fall en helt annen debatt. Camus’ teori argumenterer for at den vestlige kultur og etnisitet er eksistensielt truet av både (den ikke-bærekraftige) innvandringen og av den vestlige kulturs eget kulturelle forfall. Og de to delene kan henge sammen.
Hva kreves i Save Europe Act?
Kravene som stilles til EU-kommisjonen er at de utøver sin initiativrett (i henhold til traktatene) for å «foreslå og fremme følgende lovgivende og politiske tiltak uten forsinkelse», sammenfattet i fem artikler:
Article 1
Erklære et formelt moratorium (midlertidig stans) for nye ikke-vestlige/ikke-europeiske innvandringskanaler, inkludert suspensjon av asylbehandling for økonomiske migranter og søkere fra trygge opprinnelsesland, stansing av nye studie- og familiegjenforeningsvisum for ikke-europeere, og streng begrensning av lovlige innvandringskanaler inntil sosial samhørighet og kulturell kontinuitet er gjenopprettet i medlemslandene.
Article 2
Etablere en grunnleggende reform av EUs eksisterende innvandrings- og asylsystemer i løpet av dette moratoriet, inkludert en total reform av gjeldende innvandringsrammeverk med fokus på beskyttelse av ytre grenser, fysiske og teknologiske barrierer ved grensene, rask screening og umiddelbare returmekanismer.
Article 3
Sikre systematisk og fremskyndet retur (remigrasjon) av ulovlig oppholdende innvandrere, avviste asylsøkere og personer som har begått straffbare handlinger eller utgjør en trussel mot den offentlige orden, med full gjensidig anerkjennelse av returbeslutninger i hele Unionen og styrket samarbeid med tredjeland for tilbaketakelse.
Article 4
Etablere et harmonisert EU-omfattende rammeverk for bredere remigrasjon, inkludert frivillige og incentiviserte remigrasjonstiltak for ikke-europeiske migranter som er uintegrerte eller utgjør en alvorlig kulturell eller økonomisk byrde for medlemsstatene, for å redusere håndhevingskostnader og støtte gjenoppretting av demografisk balanse.
Article 5
Fjerne sosiale velferdsinsentiver og -goder som fungerer som trekkfaktorer for innvnandring, inkludert restriksjoner, i samsvar med unionsretten, for tilgang for ikke-borgere og nylige innvandrere til utvalgte velferdsgoder og støttesystemer, for å redusere insentiver for videre innvandring, redusere byrden på europeiske skattebetalere og oppmuntre til remigrasjon.
Man kan være enig eller uenig, men spørsmålet er om man skal eller kan erkjenne at den opprinnelige europeiske befolkningen også har en legitim, kollektiv interesse i å bevare vår kultur og historiske og folkelige kontinuitet, og med en demografisk fremtid der vi kan bevare alt som vi har kjært, slik eksempelvis Steinar Lem påpekte for nå 17 år siden.
Interessant er det også at det kreves 1 million underskrifter for å få EU-kommisjonen til å tak tak i dette. Underskriftskampanjen startet søndag 31. mai på ettermiddagen og har per se over 106.000 underskrifter, der første milepæl var 100.000 (nådd på under ett døgn), mens neste er 500.000. Hvordan det går og mer om Save Europe Act kan du lese her.