Integreringsbarometeret som publiseres annethvert år fra IMDi, er en knusende dom for politisk ledelse, enten politikerne sitter lokalt eller sentralt. Det er ingen overdrivelse å si – på en pen måte – at politikerne for lengst har valgt ikke å lytte til sine egne velgere. Dette gjelder endog FrP, som har varaordfører i Nordre Follo kommune ved Knut Tønnes Steenersen, der de styrer sammen med Høyre ved ordfører Cecilie Pind, Sp og Pensjonistpartiet (PP). Kommunen skal nå «berikes» med en stormoské med 15 meter høy minaret i lille Ski til den nette sum av 70 millioner kroner (10 millioner i tomtekjøp, 60 millioner til å reise en arkitektonisk moské). Prosjektet er godkjent av nettopp FrP, Høyre, Sp og PP.
Så vidt vi har sjekket, har ingen av partiene vist noen ideologiske motforestillinger mot prosjektet. FrP har kun påpekt praktiske forhold som trafikk og parkeringsutfordringer.
Mon tro hva den ikke-muslimske lokalbefolkningen lokalt ideologisk mener om moské-prosjektet?
Vel, vi kan ta en gjetning på strak arm: Ski-folket ville høyst sannsynlig sagt et rungende nei til planen som nå er godkjent.
Særlig at FrP er med på de positive islam-notene er det all grunn til å tro faller deres velgere tungt for brystet.
Integreringbarometret for 2025.
Tallenes tale er krystallklar
Å svare på spørsmål som er betente i dagens samfunn innebærer alltid en sjanse for at man ikke våger å være ærlig. Man vil jo ikke stille seg i det man forventer kan bli tolket som en fremmedfiendtlig posisjon – og det som mulig er enda verre. Hvis vi ser på det lange tidsperspektivet, fra 2005 til 2025 ser vi bruddet i holdninger rundt 2012.
Før dette var 22 prosent positive til at muslimske kvinner bruker hijab i det offentlige rommet. De som var negative lå på fra 38 til 40 prosent. Fra 35 til 40 prosent valgte å ikke ha en mening for eller imot.
I dag er bildet følgende: Kun 14 prosent er positive til hijab i gatene våre, mens 38 prosent er negative. 48 prosent velger å prøve å holde seg nøytrale. Folks holdning til islam er påfallende skeptisk og har holdt seg slik i mange år, også i en internasjonal undersøkelse i 2017 som viste at hele 59 prosent i den norske befolkningen mente at «det er en fundamental kollisjon mellom islam og mitt lands verdier». Hva sier de samme nå i dag?
Motstand mot islam
Nettopp, de sier det samme i Integreringsbarometeret i dag som de svarte i 2017 i den internasjonale undersøkelsen. Det konkrete spørsmålet som folk er bedt om å svare på er dette:
«Mener du at verdiene innenfor islam er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet?»
59 prosent sier nei, islam er ikke forenelig med Norges verdier. Mer spesifikt sier 59 prosent av respondentene at islam «stort sett ikke (er) forenlige/«ikke (forenlig) i det hele tatt» De resterende 41 prosentene svarer «Helt/delvis forenelig». (Dessverre spesifiserer ikke undersøkelsen hva som menes med «delvis forenlig» eller «stort sett forenlig», for i disse to svaralternativene ligger det også en skepsis.)
Folkets dom er klar.
Uansett er dommen krystallklar: Folket omfavner verken hijab eller islam.
Hva med muslimer?
Får disse skeptiske/avvisende holdningene til hijab og islam utslag i form av skepsis mot muslimer som sådan?
Ja, de gjør det.
Spørsmålet som er stilt er som følger:
«Jeg er skeptisk til personer med muslimsk tro.»
44 prosent svarer at de skeptiske til personer som bekjenner seg til islam. 56 prosent svarer at de ikke er skeptiske. Variasjonen tilbake til 2012 er ganske stabil (skepsisen mot muslimer varierer mellom toppunkt på 48 prosent til 44 prosent).
Altså klarer mange å skille mellom skepsis til islam og skepsis til muslimer som sådan.
Hva skepsisen bunner i, er dog noe uklart, men gitt at mange misliker hijab i det offentlige rommet, kan man ane at kvinneundertrykking er en sentral del av dette regnskapet.
I pinsen kom en moden kvinne i gata på et lite tettsted hvor jeg befant meg. Hun var på besøk fra Sunnmøre, og hun var klar i sin tale: – Stakkars muslimske kvinner som går tettpakket fra topp til tå i sommervarmen, sa hun og ristet på hodet, for hun trodde ikke et sekund at innpakkingen var frivillig.
Og det er nettopp jentene og kvinnenes uniformerte uttrykk så mange i Norge reagerer på. De nær sagt ser islam komme marsjerende. Og de ser ufriheten som følger jentene og kvinnene i deres daglige liv. Nordmenn utstår rett og slett ikke uretten, i alle fall de som ikke har latt seg blinde av «det frie valget».
Kjørt seg fast
I sin siste bok, Den tapte freden, har politikeren for Liberal Alliance, Henrik Dahl, tegnet opp de politikerskapte problemene som har hjemsøkt Europa etter Berlinmurens fall og frem til i dag. Ikke minst peker han få følgende fenomen: Politikerne kjører seg fast i ett spor, og uansett om sporet ikke gir positive resultat, kjører man videre for full hals i det samme sporet. For når de først har lagt ut på en bestemt vei, og målet er tydelig opptegnet, klarer man ikke å omstille seg og innrømme at veivalget i utgangspunktet var feil. Man klarer ikke å gå tilbake til startstreken med helt nye perspektiv og derav virkemidler. Tvert om pøser man bare enda mer på med det gamle, i håp om at en dag vil gjennombruddet komme – som en gave fra oven.
Dahl kaller dette «sti-blindhet», altså man fortsetter på samme stien – uansett.
Det er nøyaktig et slikt bilde som passer i denne sammenhengen. Folk flest vil verken ha islam eller hijab. Så hva gjør politikerne? De pøser på videre med moskébygg i håp om at en dag vil islam ha blitt den fredelige, humane, demokratiske og kvinnefrigjørende kraften som kreftene under kuppelen forfekter at islam i realiteten er.
Vi vil anta at hadde man spurt respondentene om deres syn på barnehijab, ville den store majoriteten svart et klart ja til at den skal bort fra Norge – i frihetens og fornuftens navn. Altså i Norges navn – for det vi er.
Illustrasjon: Tildekt kvinne på Grønland i Oslo, HRS.