Videoen av blårussen som blir angrepet av en rekke ungdommer med innvandrerbakgrunn er ettertrykkelig sladdet av Bergens Tidende, men det er likevel tydelig å se hvor brutalt angrepet var. Mens russen ligger forsvarsløs på bakken, fortsetter angrepet i flokk med både slag og spark. Angrepet følger det samme mønsteret som er tydelig i en rekke liknende og også i mer alvorlige saker. Det er mange mot en. Det er feigt, det er fullstendig empatiløst og det er åpenbar etnisk forskjell på offer og overgripere.
Mønsteret på reaksjonene følger også samme mønster. Det trommes ikke i gang fakkeltog, offeret forblir anonymt og de selverklærte antirasistene tråler kommentarfelt i sosiale medier for å finne noe de kan stemple som «rasisme», hvorpå det skrives en eller flere eller en hel haug artikler om hvor stigmatisert og utsatt man er som innvandret minoritet i Norge.
Selv statsadvokatene i Bergen frykter svenske tilstander, men det alene endrer ikke et samfunn som har blitt uutholdelig dobbeltmoralsk i møte med vold og rasisme. For det er rasisme som finner sted i en rekke voldssaker, voldtektssaker og trusselsaker, der norske ofre målrettes konsekvent nettopp fordi de er norske. Det er bare ikke lov å si det høyt.
Ekskluderingens infrastruktur
Kajsa Li Paludan har i magasinet Kontrast (bak betalingsmur) gjort seg en svært god refleksjon om dobbeltmoralen i det offentlige ordskiftet. Hun peker på hvordan situasjonen der motstemmer må tie har befestet seg i Sverige, men det er en beskrivelse som passer like godt på norske forhold.
Man hører ofte at Sverige er polarisert. Det er en beleilig beskrivelse, fordi det fordeler skylden symmetrisk mellom fløyene. Men polarisering er feil ord. Polarisering krever to poler. To sider som hver trekker i en annen retning, hver med sitt eget grep om en del av den offentlige samtalen. Det finner man ikke i Sverige.
Det som finnes i Sverige er en side som snakker og en side som må tie. Den talende siden er vant til å snakke og har gjort det lenge. Den sitter i redaksjonene, i offentlig tjeneste, på universitetene, i kulturinstitusjonene, i fagforeningene, i partiorganisasjonene.
Det er ikke én mening blant andre. Det er infrastruktur. Når den møter motstand, reagerer den ikke slik en debattant reagerer på et argument, men slik et system reagerer på en forstyrrelse. Den klassifiserer. Den isolerer. Den ekskluderer.
Det er denne asymmetrien som gjør det meningsfullt å snakke om en samtale som lukkes. Når den ene siden møtes med motargumenter og den andre med diagnoser, er det ikke en debatt. Det er en sorteringsmekanisme. Og når sorteringsmekanismen får virke lenge nok, lærer folk å tie seg selv før andre kan gjøre det for dem.
Den klassifiserende, ekskluderende infrastrukturen blir ettertrykkelig synlig etter episoder som gjengangrepet i Bergen 17. mai. Det vil stå et kobbel kommentatorer klare til å si at det ikke er sånn dersom du påpeker det, men det gjør det ikke mindre sant. Det vil ikke komme noe fakkeltog denne gang, og det er nettopp fordi mekanismen har fått fungere så lenge at folk holder kjeft og sitter stille helt av seg selv, akkurat slik Paludan påpeker.
Ofrene og deres familier, venner, potensielle ofre, de neste ofrene, kort sagt du og jeg, sitter stort sett uten innpass i hovedstrømsmedienes redaksjoner, offentlig tjeneste, universiteter, kulturinstitusjoner, fagforeningene eller partiorganisasjonene. Selv de få av oss som har innpass i en eller flere av disse institusjonene, vil likevel godt merke en internkultur preget av snakkeklassens nådeløse stemplingsmekanismer.
Forskjøvet toleransepunkt
I Bergens Tidendes intervju med statsadvokatene Eirik Stolt-Nielsen og Henriette Kvinnsland (lenke over, også denne bak betalingsmur), heter det at «Vest statsadvokatembeter går hardt ut i sitt ferske høringssvar til Justis- og beredskapsdepartementet.»
De gir sin fulle støtte til Regjeringens forslag om å skjerpe straffene for ulovlig bevæpning og uforsiktig omgang med våpen.
Statsadvokatene mener tiltakene er helt nødvendige for å ramme kriminelle nettverk og bekjempe en uheldig utvikling innen barne- og ungdomskriminalitet.
Videre siteres de på følgende:
– Man har klart sett en utvikling i retning av mer alvorlige hendelser, der barn har kontakt med og blir rekruttert av kriminelle nettverk og utfører, eller forsøker å utføre, svært alvorlig kriminalitet, heter det i uttalelsen fra Bergen.
Det er ikke noe å si på virkelighetsbeskrivelsen. Den stemmer også i det siste sitatet fra statsadvokatene:
– Det vises spesielt til at «sprengninger» nå er en reell og aktuell metode også i Norge. Ser man på utviklingen som har vært i Sverige, så kan man forvente økt omfang av denne type virksomhet, både innenfor og utenfor kriminelle nettverk, advarer statsadvokatene.
Det man ikke kan unngå å bite seg merke i er at det foregår to parallelle løp. Det ene er fra regjeringshold – og en etterdiltende skravleklasse – å stemple enhver bekymret borger, eller sågar offer for innvandret vold, som rasist eller høyreekstremist dersom de ytrer seg. Det andre er fra samme regjeringshold, med påfølgende bekymring fra statsadvokater, å ta til orde for skjerpede straffer for «mer alvorlige hendelser».
De parallelle løpene viser dette ene: Tålegrensen til den alminnelige mannen i gata skal uopprettelig, tvangsmessig forskyves. Politikerne «gjør noe», mens realiteten i folks hverdag er økt voldsrisiko kombinert med stadig dårligere råd.
Man kan enkelt se det ved å se en annen hendelse 17. mai-helgen; der hundretusener samlet seg til Unite the Kingdom-demonstrasjon i London. Politikerklassen kan tale med to tunger for stadig å skyve folkets toleransegrense.
Et tragisk faktum
For også i Storbritannia har Labours statsminister Keir Starmer tatt til orde for strengere straffer mot den enorme bølgen av innvandret kriminalitet. Men samme Starmer og medier omtalte demonstrantene som høyreekstreme.
En god oppsummering ble skrevet av danske Den korte avis.
Det kanskje mest slående med demonstrasjonen var nettopp fraværet av det media stadig vekk antyder at du vil møte. Det var ingen vold. Ingen hatefulle masser. Snarere tvert imot. Folk sto i timevis i Londons gater med flagg, kristne sanger og taler om parlamentarisme, rettsstat og nasjonal samhørighet.
Og kanskje er det nettopp det som gjør situasjonen så desperat.
For det var vanskelig å unngå følelsen av at mange av menneskene som sto der ikke så på seg selv som revolusjonære, men som mennesker som prøvde å opprettholde noe de føler forsvinner: retten til sin kultur, sitt historiske fellesskap og spesielt retten til å fortsette å oppleve England som sitt hjem.
Det er vanskelig å ikke se tragedien i det faktum at så mange mennesker som fremfor alt krever rettsstat, kulturell kontinuitet og likebehandling, i økende grad blir behandlet som mistenkte i sitt eget land.
Den samme tragedien foregår i all stillhet i Norge. Fremdeles finnes ingen massedemonstrasjoner engang, og det er vanskelig å se for seg at nordmenn i flokk vil utsette seg for samme stempling som britene. Russen som ble angrepet i Bergen er dessverre bare et dokumentert tilfelle av noe vi skal tåle uten å si noe mer om hva det handler om. Det er sjokkerende brutalt og sjokkerende dobbeltmoralsk, men det er den stien som er staket ut.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde BT