Stadionet jeg aldri glemmer
Fotball i Iran var aldri bare fotball.
Det var stolthet. Fellesskap. Lidenskap. Et sted hvor mennesker som ellers var uenige om alt, kunne stå skulder ved skulder og rope for det samme laget.
Når Teheran-derbyet ble spilt stoppet byen opp. Gater ble tomme. Hus eksploderte i jubel eller raseri avhengig av hvem som scoret. På tribunene sto fattige og rike side om side. Fotballen var kanskje det siste stedet hvor iranere fortsatt følte seg som ett folk.
Etter revolusjonen forsøkte regimet å rive hele sjelen ut av iransk fotball.
Store klubber sto i fare for å bli oppløst. Særlig Taj-klubben som bar kronens navn og hadde tette bånd til monarkiet. For regimet var Taj mer enn en fotballklubb. Den var et symbol på det Iran de ønsket å utslette. Navnet ble fjernet. Eiendommer og verdier konfiskert. Historien skulle viskes bort.
Persepolis, folkets store røde kjærlighet, ble også rammet. Gamle og stolte navn ble byttet ut med revolusjonære betegnelser ingen egentlig ønsket å bruke. Regimet forsøkte å omskrive identitet gjennom fotballen slik de forsøkte å omskrive hele Iran.
Men tribunene glemte aldri. Folk fortsatte å synge de gamle navnene. Fortsatte å leve rivaliseringen. Og slik er det fortsatt i dag.
Du er enten rød eller blå.
Men når det gjaldt landslaget, ble alt dette lagt til side. Da handlet det ikke lenger om klubbfarger, rivalisering eller politikk. Da var vi bare iranere. Da var det Team Melli som gjaldt – landslaget hele folket kalte sitt eget.
Drømmen om heltene
Senere fikk jeg selv spille på Azadi. Bare en U18-kamp før hovedkampen, ingenting stort i andres øyne. Men jeg glemmer aldri følelsen av å løpe ut på banen. I noen sekunder hørte jeg ingenting. Bare hjertet.
Jeg visste at legendene hadde stått her før oss.
Store spillere. Store personligheter. Idrettsutøvere som betydde mer enn bare sport. Noen ble bare kjendiser. Andre ble legender. Folkekjære navn vi forsøkte å etterligne ute i gatene.
De var ikke bare spillere for oss. De var heltene vi snakket om i skolegården, navnene vi ropte ute i gatene når vi spilte fotball selv. Når de gikk ut på banen, føltes det som hele Iran gikk ut sammen med dem.
Stadionene regimet fryktet
Regimet forsto tidlig hvor farlige stadionene kunne bli.
Fotballtribunene var blant de få stedene hvor folk fortsatt våget å si det de egentlig mente. Slagord mot prestestyret runget fra tribunene. Mot Hezbollah. Mot Hamas. Mot korrupsjonen. Mot et regime som brukte milliarder på regionale militser mens vanlige iranere slet med å overleve.
«Verken Gaza eller Libanon – jeg ofrer livet mitt for Iran.»
Det var ikke bare et slagord. Det var et rop fra et folk som følte landet sitt bli stjålet.
Kanskje nettopp derfor ble tribunene gradvis tømt. Kamper uten publikum. Militær kontroll. Overvåkning. Frykt. Regimet fryktet stadionene fordi stadionene fortsatt luktet folk.
Og kvinnene… våre mødre, søstre og døtre ble holdt utenfor stadionene i flere tiår som om de ikke tilhørte nasjonen. Først de siste årene fikk noen få hundre kvinner slippe inn ved enkelte kamper, som en slags veldedig gest fra staten.
Samtidig arresteres kvinner i gatene for hår som synes utenfor hijaben.
Likevel later FIFA som om alt er normalt.
Landslaget som vendte folket ryggen
Det gjør vondt å si det, men dette laget er ikke Team Melli lenger.
Kanskje fordi mange av oss elsket dette laget så høyt. Kanskje fordi vi vokste opp med spillerne på veggene våre og drømte om de samme tribunene.
Men når jeg ser landslaget i dag, ser jeg ikke Iran.
Jeg ser menn som spilte kamper mens ungdommer ble drept i gatene. Spillere som smilte foran kameraene mens familier lette etter barna sine i fengsler og på likhus. Spillere som stilte opp i regimets sendinger side om side med propagandister og menn fra sikkerhetsapparatet.
Noen solgte sin sjel og identitet i bytte mot penger, kapteinsbind og landskamper.
Dette er harde ord. Men sviket føles hardere.
Det som en gang var folkets stolthet er blitt et propaganda verktøy for Den islamske republikken. Et landslag som skal få verden til å tro at alt er normalt i Iran.
Men det er ikke normalt.
Den yngre generasjonen som sa nei
Samtidig viste den yngre generasjonen en helt annen ryggrad.
U21-landslaget nektet å synge regimets nasjonalsang. Kvinnelandslaget gjorde det samme. Flere av spillerne som var med laget i Australia nektet senere å returnere til Iran og hoppet av i utlandet.
De valgte usikkerhet, eksil og frykt fremfor å bli regimets reklameplakater.
Unge mennesker med mer verdighet enn mange av dem som i dag bærer kapteinsbindet for Team Melli.
Samtidig har andre spillere blitt fengslet, truet og torturert fordi de stilte seg på folkets side.
FIFA og den falske nøytraliteten
Under VM i Qatar ble sol og løve-flagget konfiskert. Dissidenter ble presset bort fra tribunene. Anti-regime symboler ble behandlet som sikkerhetstrusler.
Nå rapporteres det at FIFA vurderer lignende restriksjoner under VM 2026 i USA, Canada og Mexico.
Samtidig kommer det rapporter om at Den islamske republikken krever at IRGC – Revolusjonsgarden – skal «respekteres» under VM.
Tenk over hvor absurd dette er.
En organisasjon med blod på hendene etter massedrap, tortur og terror skal beskyttes mot fornærmelser på amerikanske stadioner. Samtidig risikerer iranere å bli stoppet for å bære sitt eget historiske flagg.
Og her kolliderer FIFA med noe langt større enn fotball.
Den amerikanske grunnloven står på prøve
First Amendment i USAs grunnlov beskytter politiske uttrykk, kontroversielle symboler og retten til å protestere mot makt. Hele poenget med amerikansk ytringsfrihet er at staten ikke skal definere hvilke politiske symboler folk får vise offentlig.
Hvis FIFA på amerikansk jord begynner å sensurere iranere for å tilfredsstille krav fra Teheran, handler dette ikke lenger om stadionregler. Da handler det om hvorvidt demokratiske samfunn er villige til å importere autoritær sensur.
Donald Trump mottok nylig FIFAs «fredspris». Nå bør han og amerikanske myndigheter svare på et enkelt spørsmål:
Vil USA forsvare sin egen grunnlov – eller bøye seg for krav fra Den islamske republikken?
Ullevaal og den selektive moralen
Jeg tenker tilbake på kampen mot Israel på Ullevaal.
På banen vant Norge med fotball i verdensklasse. Men utenfor stadion og på tribunene tapte vi noe annet. Der handlet det ikke om idrettsånd, respekt eller fair play. Der runget «intifada»-rop og politiske markeringer gjennom tribunene.
Det ble bråk. Hat. Aggresjon.
Og reaksjonen?
«Blir det bot, så betaler vi boten.»
Den holdningen burde skremme alle som fortsatt tror fotballforbund står for noe prinsippfast. For når politiske markeringer passer tidsånden, virker grensene plutselig svært fleksible.
Men når iranere vil bære sitt historiske flagg eller protestere mot et islamistisk diktatur, da snakker man plutselig om «nøytralitet» og stadionregler.
Noen valgte landskamper. Andre valgte samvittighet og ansvar
Jeg tenker ofte på Rashid Mazaheri. En populær landslagsspiller som i flere år voktet målet for Iran og den store Teheran-klubben Taj – klubben mange fortsatt nekter å kalle noe annet.
Han valgte folkets side lenge før krigen og før verdens kameraer igjen rettet seg mot Iran. Han kritiserte Khamenei åpent og holdt ham ansvarlig for blodet i gatene.
Siden har ingen sett ham offentlig. Det er meldt at han holdes under svært vanskelige forhold bak murene i Urumya.
I europeisk fotball hører man nesten ingenting om slike historier. Ingen store kampanjer. Ingen symbolske markeringer før avspark. Ingen emosjonelle pressekonferanser om iranske spillere som forsvinner bak fengselsmurer.
Kanskje er det nettopp det som gjør stillheten så tung.
Ikke mitt landslag
Jeg trodde en gang Team Melli tilhørte folket.
I dag kjenner jeg det ikke igjen.
Det som en gang luktet gress, svette, sommer og folkefest, lukter nå propaganda, frykt og lojalitet til makten.
Dette er ikke mitt landslag.
Dette er Den islamske republikkens landslag.
Jeg trodde aldri jeg skulle sitte igjen med denne følelsen.
Men jeg heier ikke på dette laget lenger. Når de taper, føles det som regimet taper litt med dem.
Jeg vet hvor absurd det høres ut.
Et folk som vender ryggen til sitt eget landslag. Et land hvor sårene har blitt så dype at kjærligheten til nasjonen og hatet mot staten kolliderer i samme hjerte.
Hovedillustrasjon: Isna Photo