I et langt Facebook-innlegg skriver Høyres Mahmoud Farahmand om hva som skjedde i Stortinget da utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) ble bedt om å svare på hvorvidt han anser det islamske regimets revolusjonsgarde å være en terrororganisasjon.
Til tross for uenigheter har jeg lenge hatt en viss sans for Barth Eide. Ikke fordi jeg er enig i hans analyser, men fordi han har virket som en som kan tenke selvstendig. Denne illusjonen har dessverre gått i tusen knas. La meg forklare.
I gårsdagens spørretime i Stortinget ble utenriksminister Espen Barth Eide utfordret av Høyres partileder om han ville kalle den islamske revolusjonsgarden for en terrororganisasjon. Det tok ham to minutter med nøling, om og men, før han til slutt – nølende og tvilende – svarte ja. Jeg har lagt ut deler av videoen på Instagram.
Men i en annen sammenheng har den samme utenriksministeren ingen betenkeligheter med å omtale regimekritikere i og utenfor Iran som «høylytte», eller å trekke deres motiver for å støtte angrepene på det iranske regimet og landets islamske revolusjonsgarde (IRGC) i tvil.
1. april 2026, under et arrangement, sa Barth Eide følgende:
«…en skjev fremstilling av hva iranere mener, bare fordi noen høylytte iranere i Norge er regimekritiske. Det er lov, men jeg synes det er veldig… Jeg synes jo selv at det er rart om nordmenn som mener at vi burde bombes mer… eh, altså. Det er litt pussig. Så har vi folk som støtter… eh… Reza Pahlavis sønn, som mener at USA bør gjøre seg ferdig med bombingen. Han vil bli president, tror jeg han mener… at det skal drepes flere folk først. Det tror jeg folk reagerer sterkt på, for å si det sånn.»
Denne uttalelsen fikk jeg tilsendt i dag. Denne respektløsheten og det fullstendige fraværet av forståelse for Iran og situasjonen som nå utspiller seg i landet, som Norges utenriksminister viser, er oppsiktsvekkende.
Det virker nærmest som om utenriksministeren har svelget det iranske regimets propaganda søkk og snøre. Det er svært bekymringsfullt.
Det er også oppsiktsvekkende at Norges utenriksminister ikke i et sekund under samme arrangement vikker å reflektere over de titusener som ble drept i løpet av et par døgn tidligere i år, eller over alle de i Iran som feirer luftangrepene på regimet. Nei, de er jo bare høylytte iranere som ønsker den samme organisasjonen på et varmt sted, og som er «høylytte og plagsomme».
Vi har altså en utenriksminister som sliter med å kalle en terrororganisasjon – som har begått terror i Norge og støtter Russlands krig mot Ukraina – for det den er, men som uten betenkeligheter omtaler iranere som ønsker den samme organisasjonen på et varmt sted som «høylytte og plagsomme».
Kanskje ikke så overraskende at dette klippet nå spres på en rekke regimevennlige og regimetilknyttede kontoer på X.
Så må jeg ta til etterretning at en enkel person med min innvandrerbakgrunn – uten tilgang til elitenettverk eller lang fartstid fra UD – kanskje ikke forstår så mye av verden. Jeg er jo bare en høylytt iraner. Hva vet vel jeg?
Farahmand forstår øyensynlig nok av verden til å se at norsk UD har gjort seg populære i regimevennlige kretser, og det kan man enkelt registrere også i sosiale medier.
Aps partiskhet
Det er åpenbart at land med diplomatiske vyer må snakke med mange parter i krig og konflikt. Så langt, så godt. Men så er det det med å være en troverdig fredsmekler og på samme tid velge side. Det er to forhold som ikke lar seg kombinere, og det er på dette punktet man er nødt til å ta Arbeiderpartiets uttalelser og handlinger på alvor. De mener det de gjør og sier. Man kan kalle det et diplomatisk maskefall ganske enkelt fordi Ap ikke bærer noen maske overfor mullaregimet. De særbehandler og er mer katolske enn paven når det gjelder å forstå den sjiamuslimske ledelsen.
Dette er ikke noe nytt. Det er Arbeiderpartiets og UDs politikk, og det bites merke i.
Når man skal forstå Aps voldsomme engasjement i etterkant av Frp-rådgiver Hårek Hansens fylleuttalelser om pakistanere, må man samtidig vite noe om hvilke pakistanere det er Ap innynder seg hos. Det er ikke hvem som helst, det er det sjiamuslimske miljøet fra Pakistan Ap ynder å støtte. Tilfeldig er det neppe, der det islamske regimet i Iran er også sjiamuslimer.
Regimets menn i Norge 
23. april la imam Zawar Shah Naqavi i Anujman-E-Hussaini-moskeen i Oslo ut et bilde av seg selv på Instagram med en strålende blid utenriksminister Eide.
Det sjiamuslimske miljøet blant norsk-pakistanere, representert ved organisasjoner som nettopp Hussaini-samfunnet, har historisk hatt tette transnasjonale bånd, der Hussaini-samfunnet har klare forbindelser til Iran. Flere av deres religiøse ledere har utdanning fra iranske sentre som Mashhad, og det finnes rapporter om at iranske myndigheter forsøker å utøve innflytelse på sjiamoskeer i Europa, inkludert Norge. En Nettavisen-artikkel fra 2016 påpekte at mullastyret i Iran påvirker utvelgelse av imamer for å spre regimets budskap.
Dette passer inn i et bredere mønster. Den islamske republikken Iran er en sjiamuslimsk teokrati som aktivt bygger «Axis of Resistance», motstandsaksen som er et nettverk av allierte og proxy-grupper.
Hezbollah i Libanon er sjia og nær alliert og tungt finansiert/trent av Iran. Houthiene i Jemen er også sjia og tilsvarende støttet av Iran med våpen og trening. Det samme gjelder sjia-militsene i Irak og Syria.
Tilfeldigheter spiller sjelden alene i geopolitikk og migrasjon. Iran ser sjia-diaspora som potensielle brohoder, akkurat som andre stater bruker religion og etnisitet.
Hamas og Palestinsk islamisk jihad er primært sunni-islamistiske med røtter i Det muslimske brorskap, men Iran støtter dem strategisk med penger, våpen og opplæring som del av den anti-israelske og anti-vestlige aksjonen.
Sekteriske forskjeller veier mindre enn felles fiender for Teheran, noe man kan registrere også i Hossaini-miljøet. Da utenriksminister Eide deltok i et møte med Muslimsk Dialognettverk (MDN) for en drøy uke siden, var nettopp sjia-miljøet blant dem som skryter den norske regjeringen opp i skyene for å ha gitt nye 100 millioner til Palestina.
Dere forstår ikke
Den som ikke fikk med seg torsdagens Dagsnytt 18, kan se sendingen her. Aps statssekretær Andreas Kravik forklarte med en noe overbærende mine at Frp rett og slett ikke forstår hvordan utenrikspolitikk fungerer, etter at Frp etterspør en gjennomgang av utenrikspolitiske prinsipper i landet. Partiet undrer seg over Aps alenegang, der hithenting av Taliban og deltakelse i feiringen av den islamistiske revolusjonen i Iran, samt direktekontakter inn i et regime som har drept tusenvis av egne borgere er vanskelig å se som norske interesser. Heller ikke bistand til halvparten av verdens land kan være i Norges interesse, argumenterte Himanshu Gulati, og etterspurte mer gjennomsiktighet og kontroll med hva norske skattepenger brukes til, der bakteppet av Norges engasjement i Midtøsten og Epstein-avsløringene vekker bekymring.
Kravik parerte med å gjenta at Frp ikke forstår at man må snakke med alle parter, men det var på dette punktet Gulati ikke var god nok til å understreke det folk flest reagerer på. Det er forskjellsbehandlingen folk reagerer på, det er den direkte retoriske og økonomiske støtten til terrorregimer og ulike opprørsgrupper ikke bare i Midtøsten, men over hele verden. Det er bagatelliseringen av den avslørte korrupte praksisen i utenrikstjenesten og den parallelt pågående stemplingen av enhver kritiker som «rasist» som får norske skattebetalere til å forlate Ap.
Ap bør pareres med at det er vi – folket – som ikke forstår. Vi forstår rett og slett ikke det monomane opphenget Ap synes å ha på denne verdens kjipeste diktaturer.
Undervurderer ideologisk makt
Den som kanskje best har satt ord på hvor farlig den norske utenrikspolitikken framstår, er eksiliraner Solmaz Refling, som forøvrig har forfattet en rekke lesverdige artikler for HRS. På Facebook har hun skrevet noen ord som bør leses i sin helhet, men der vi har trukket ut disse:
Problemet oppstår når ønsket om å være balansert blir så sterkt at man slutter å beskrive virkeligheten tydelig.
For det finnes fortsatt bevegelser og regimer som ikke ser frihet, sekularisme og demokrati som mål — men som trusler.
Likevel omtales slike aktører ofte i et teknokratisk språk som gjør de ideologiske forskjellene uklare. Terror blir «eskalering». Islamisme blir «frustrasjon». Kvinneundertrykking blir «kulturell kompleksitet». Gradvis forsvinner skillet mellom demokratiske samfunn og ideologier som bygger på religiøs kontroll.
Som kvinne fra Iran reagerer jeg særlig på dette. Ikke fordi jeg er mot diplomati, men fordi jeg vet hvor lett vestlige samfunn undervurderer ideologisk makt når de selv aldri har levd under den. Mange i Vesten ser islamisme først og fremst som et geopolitisk spørsmål. For millioner av mennesker er det noe langt mer konkret: kontroll over kroppen, tankene, språket og livet.
Derfor blir det også vanskelig å forstå den vedvarende vestlige troen på at alle konflikter kan løses gjennom prosesser alene. Historien viser at dialog kan være viktig — men også at enkelte bevegelser bruker dialog strategisk, uten noen reell intensjon om fredelig sameksistens.
Det betyr ikke at Norge skal slutte å snakke med mennesker man er uenig med. Diplomati vil alltid være nødvendig. Men diplomati uten moralsk klarhet risikerer å bli noe annet: en form for høflig fornektelse av hva konfliktene faktisk handler om.
Kanskje er det nettopp dét som mangler i deler av norsk utenrikspolitikk i dag:
Evnen til å skille mellom ønsket om fred — og viljen til å se virkeligheten slik den er.
Den største bekymringen for Aps framferd er likevel denne; at de ser virkeligheten slik den er, men likevel fortsetter.