Dette er en av de dagene som fortsatt smerter. Likevel må det skrives om den. År etter år. Ikke som en repetisjon av historie, men som en korrigering av den.
Fortellingen fordreies. Nye generasjoner sosialiseres inn i en versjon der avgjørende premisser er utelatt, og der ansvar oppløses i etterpåklokskap. Samtidig opprettholdes et offentlig rom hvor de samme aktørene som bidro til utfallet, fortsatt forsvarer det – nå med tilgang til institusjoner og ressurser som står i kontrast til det de en gang avviste.
Dette skaper en forpliktelse. En plikt til å fortelle, til å plassere ansvar, og til å advare – særlig deg som møter dette for første gang.
En iscenesatt folkevilje
Det som fant sted den dagen, 1. april 1979, ble betegnet som en folkeavstemning. I analytisk forstand fremstår det som noe annet: et allerede definert maktutfall, formidlet gjennom en prosedyre som skulle gi det et preg av folkelig legitimitet.
Verdens største valgfusk – en konstituerende handling som åpnet for drap, tortur, voldtekt, terror og krig. En terrorstat ble født.
Valget uten alternativer
Prosessen bar demokratiets ytre kjennetegn, men manglet dets strukturelle forutsetninger. Valget sto formelt mellom to svar, men uten reelle alternativer. Fraværet av institusjonelle garantier – hemmelig stemmegivning, uavhengig kontroll og pluralistisk debatt – gjorde utfallet til en bekreftelse av en allerede etablert maktstruktur.
Dette er et klassisk trekk ved revolusjonære overgangsfaser der legitimitet produseres gjennom iscenesettelse snarere enn gjennom konkurrerende politiske visjoner.
Tall som bekreftelse
Tallmaterialet som ble presentert i etterkant, forsterker dette bildet. Stemmetall som overstiger demografiske realiteter, og en deltakelse som ikke samsvarer med befolkningens sammensetning, peker mot en prosess der kvantifisering fungerer som symbolsk bekreftelse, snarere enn som empirisk uttrykk for vilje.
I slike sammenhenger får tall en performativ funksjon: de skaper inntrykk av enighet der uenighet enten er fraværende eller undertrykt.
Alliansen
Det mest analytisk krevende spørsmålet gjelder likevel ikke selve gjennomføringen, men aksepten av den.
Marxistiske grupper og Folkets Mojahedin (MEK) stilte seg bak prosessen. De anerkjente rammen, aksepterte premissene og bidro til å gi utfallet et skinn av bredere politisk forankring.
Dette representerer et velkjent mønster fra revolusjonære kontekster: taktiske allianser mellom ideologisk ulike aktører, forent i motstand mot et eksisterende system, men uten en felles forståelse av hva som skal erstatte det.
Fortellingen i ettertid
I ettertid har dette blitt formulert som en «stjålet revolusjon». En slik fremstilling forutsetter imidlertid en opprinnelig åpen prosess. Det som faktisk fant sted, peker i en annen retning: en struktur der maktens konturer var synlige, og der legitimeringen ble akseptert i sanntid.
Det som fulgte, fremstår derfor mindre som et brudd enn som en konsolidering. Et system etablert gjennom kontroll av prosessen, videreføres gjennom kontroll av samfunnet. Vold blir et styringsverktøy, først selektivt, deretter systematisk. Institusjoner omformes, og et sikkerhetsapparat utvikler seg som en parallell stat med autonom kapasitet.
Krigen som mekanisme
Krigen mot Irak må også forstås i denne sammenhengen. Den fungerte ikke utelukkende som en ekstern konflikt, men som en intern konsolideringsmekanisme. Mobilisering, offer og permanent krisetilstand bidro til å stabilisere et system i etableringsfasen.
Dette er et kjent fenomen i statsvitenskapelig litteratur: ekstern konflikt som middel for intern legitimering.
Et sivilisatorisk brudd
Samtidig fant det sted en dypere transformasjon. Iran var før 1979 preget av en kompleks sivilisatorisk kontinuitet, der religiøse, kulturelle og politiske uttrykk eksisterte i spenning med hverandre.
Etter revolusjonen ble denne pluraliteten gradvis erstattet av en ideologisk ensretting. Religion ble ikke bare et trosgrunnlag, men en styringslogikk. Avvik ble definert som trussel, og norm ble institusjonalisert.
En historisk markør
Den 1. april står derfor igjen som mer enn en historisk dato. Den markerer en overgang fra en åpen, om enn konfliktfylt, samfunnsstruktur til et system der legitimitet er tett knyttet til ideologisk konformitet.
Gjenkjennelige mønstre i dag
Når man betrakter deler av den norske offentlige samtalen i dag, fremtrer enkelte mønstre som gjenkjennelige. Ikke som direkte paralleller, men som strukturelle likheter. En tendens til å inngå pragmatiske allianser med religiøse aktører, så lenge disse kan inngå i et bredere politisk prosjekt.
En språkbruk som nedtoner ideologisk innhold og fremhever kontekstuelle forklaringer. En analytisk ramme der islamisme ofte behandles som respons, snarere enn som et autonomt politisk prosjekt.
Forskyvningene
I dette landskapet får også politiske prioriteringer betydning. Når samarbeid etableres med aktører som representerer et verdigrunnlag i spenning med liberaldemokratiske prinsipper, forskyves grensene for hva som anses som akseptabelt.
Når sekulære og nasjonalt forankrede opposisjonsstemmer marginaliseres, samtidig som kritikken av autoritære strukturer tones ned, oppstår et mønster som fortjener oppmerksomhet.
Erfaring og teori
Forskjellen mellom Iran og Norge ligger ikke primært i ideologiene, men i erfaringen med deres konsekvenser. I Iran er denne erfaringen levd, kroppsliggjort og historisk forankret. I Norge fremstår den i stor grad som teoretisk, men under utvikling.
Et varsel
Spørsmålet som reiser seg, handler derfor ikke om hvorvidt historien gjentar seg i identisk form, men om hvordan strukturelle trekk kan utvikle seg over tid. Samfunn endres gjennom gradvise forskyvninger: i språk, i institusjoner, i hva som aksepteres som legitimt.
Retningen
Den 1. april 1979 representerer et slikt punkt. Ikke som en isolert hendelse, men som en retningsangivelse.
Et samfunn trenger få slike øyeblikk.
Det holder med ett.
(Illustrasjon: AI)