Fra det ene ytterpunkt til det andre
Man skulle ikke trodd at det partiet som hadde regjeringsmakten helt siden FN i 1947 besluttet at jødene skulle få sin egen stat i det tidligere britiske mandatområdet, noe som resulterte i etableringen av Israel i 1948, er det samme partiet som har regjeringsmakten i dag – Arbeiderpartiet.
De av oss som husker litt tilbake glemmer aldri Ap’s legendariske partisekretær Haakon Lie. Israelvenn på sin hals, mannen som aldri stilte spørsmål dersom hans nære venn, Israels første statsminister, David Ben-Gurion, ba om en tjeneste. Det mest utrolige Haakon Lie ordnet for Israel var levering av 20 tonn tungtvann produsert på Vemork ved Rjukan. Det sies at da David Ben-Gurion spurte om dette lot seg gjøre, var Haakon Lies eneste reaksjon «hvor mye trenger du?»
Leveransen av tungtvann fra Norge til Israel ble holdt strengt hemmelig i årevis. Selv ikke Norges nærmeste allierte, USA, ble informert om det. På den måten kan det ikke være tvil om at Ap var fødselsmedhjelper til at Israel greide å skaffe seg atomvåpen til bruk dersom landets eksistens sto i fare. Israel har i alle år hverken bekreftet eller benektet at de er en atommakt, og heller latt det være en offentlig hemmelighet. Og dagens Ap later som om dette aldri skjedde.
Forskjellen mellom Ap da og Ap nå når det gjelder holdningen til verdens eneste jødiske stat, Israel, er så ekstrem at man ikke skulle trodd at det var samme partiet. Hvordan kom vi dit vi er i dag? Hva skjedde?
Hvor ble det av arbeiderne?
Årsaken til Ap’s politiske kuvending fremstår åpenbar. Det som er igjen av «arbeiderne», dvs. ansatte i privat sektor som er avhengige av at hjulene går rundt i industribedriftene, har i stor grad forlatt partiet til fordel for Fremskrittspartiet. Samtidig har offentlig ansatte blitt partiets kjernevelgere – velgere som støtter en stor offentlig sektor og som ikke er bekymret for egen jobbsikkerhet. Og partiets stortingspolitikere har ikke kommet dit de er uten å ha en fortid i AUF, som vanskelig kan beskyldes for å ha spesielt stor sympati for Israel. Alternativt kommer de fra SV etter å ha funnet ut at utsikten for en karriere som yrkespolitiker er større i Ap enn i SV.
At partiets nåværende statsminister er en mangemillionær fra Oslo Vest med fortid i Høyre, er unntaket som bekrefter regelen.
La oss så se på hvilken innvirkning endringene i velgermassen og i stortingssammensettingen har hatt for forholdet mellom Norge og Israel.
Tre land skiller seg ut
Ved siden av Spania og Irland er det Norge som skiller seg negativt ut når det gjelder forholdet til Israel. Dette gir seg utslag på mange måter, ikke bare fordi Norge, Irland og Spania anerkjente Palestina som selvstendig land i 2024, til tross for at det knapt tilfredsstiller noen av forutsetningene for dette. Blant annet er landets grenser ikke avklart, og det er to separate områder (Gaza og Vestbredden) med hver sine «regjeringer». Disse har gjennom årene bedrevet terror mot sin nabostat Israel, som de til og med krever fjernet fra kartet «From the river to the sea». Ikke nok med det – de har også fjernet Israel helt fra det kartet de selv bruker for å angi Palestinas grenser.
Hva hadde vi i Norge sagt dersom den svenske regjering av en eller annen grunn hadde strøket Norge fra kartet over den skandinaviske halvøy og skrevet SVERIGE med store bokstaver midt på kartet? Er det noe rart Israel reagerer?
Etter at Norge, Spania og Irland hadde åpnet veien for palestinerne tok det bare et år før en rekke andre europeiske land gjorde det samme, blant annet Storbritannia, Frankrike, Portugal og Belgia.
Man skal være varsom med å bruke ordet antisemittisme om det mange anser som politisk uenighet. Men av og til er det vanskelig å komme unna. Når verdens eneste jødiske stat, Israel, hvis hele eksistens skriver seg fra et FN-vedtak, trues av en konkurrerende stat som har strøket Israel fra kartet og som dessuten lærer opp sin befolkning til å hate Israels innbyggere, noe vi i HRS har gitt tallrike eksempler på, sist ved artikkelen datert 20. april i år, da er det vanskelig å komme utenom.
Norges beslutning om å anerkjenne Palestina som selvstendig stat var derfor uten tvil en antisemittisk beslutning fordi en slik anerkjennelse innebærer en de-facto anerkjennelse av palestinernes målsetting om å fjerne Israel fra kartet. Da mister jødene sin eneste stat, gitt dem av FN i 1947, og antallet muslimske stater i verden øker fra 57 til 58.
Nå vil mange si at det er helt urealistisk se for seg at palestinerne noensinne vil få oppfylt sitt ønske om å slette Israel fra kartet. Israel har tross alt et av de mest sofistikerte forsvar i verden, noe krigen mot Iran har vist. I tillegg har de verdens utvilsomt mest effektive etterretningstjeneste, Mossad. Hvorfor har regjeringen Støre likevel fattet et slikt vedtak som regjeringen måtte vite ville skape betydelige internasjonale problemer? Det er vanskelig å se det på annen måte enn at det statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide gjorde skyldes dels press fra Ap’s støttepartier på ytre venstre fløy, det vil si SV, MDG og Rødt. Og dels at Støre og Barth Eide vet at de vil tape neste stortingsvalg i 2028 og derfor vil markere seg positivt overfor de 57 muslimske land i OIC som alltid stemmer likt når det gjelder valg til sentrale posisjoner i internasjonale organisasjoner. For hvor ellers kan disse to få seg en internasjonal toppjobb? Det er tross alt begrenset hvor mange avdankede politikere First House kan ansette.
Vi kaster penger ned i svart hull
Det er ikke bare når det gjelder anerkjennelse av Palestina som selvstendig land at Støre hopper når SV, MDG og Rødt sier hopp. Det har også økonomiske konsekvenser.
Norge har for 2026 bevilget ca. 1,1 milliarder kroner i bistand til palestinerne. Det var også situasjonen frem til budsjettforhandlingene for 2026, avholdt høsten 2025. Da fikk de samme småpartiene på ytterste venstre fløy gjennom en tilleggsbevilgning på 1 milliard kroner til Palestina, vedtatt av Stortinget den 22. desember 2025, det vil si på en dag da folket nok prioriterte juleforberedelsene foran lesing av pressemeldinger fra Regjeringen.
Det brakte totalbeløpet for 2025 – ikke 2026 – opp i 2,1 milliarder kroner. Vi vil tro at det er lave odds for at beløpet på 1,1 milliard kroner for 2026 øker til 2,1 milliarder før årsskiftet 2026/2027 – det er gjerne slik at når man først har gitt etter i forhandlinger det ene året så er det i praksis umulig å redusere beløpet igjen i neste års budsjettforhandlinger.
En betydelig del av det Norge har overført til palestinerne er gitt i driftsstøtte til FN-organisasjonen UNRWA, som har som eneste oppgave å bistå palestinske flyktninger fra krigen i 1948, med tillegg av deres etterkommere. Og dem er det med årene blitt ganske mange av, for palestinere er de eneste flyktninger i verden som arver flyktningestatus. Anslaget for antall palestinske flyktninger i 1948 varierer noe mellom ulike kilder, men ligger vanligvis rundt 700 000 til 750 000. I dag regner man med at det er nesten 6 millioner flyktninger registrert hos FN.
Av den siste milliarden gitt rett før jul var 130 millioner øremerket UNRWA. I tillegg til de 275 millionene som ble bevilget i det ordinære statsbudsjettet for 2025 ble altså totalen for 2025 hele 405 millioner kroner. Dette bringer Norge opp i tetsjiktet av UNRWAs bidragsytere.
Hva HRS mener om UNRWA bør være godt kjent fra en rekke tidligere artikler, for eksempel av 6. februar 2024, der vi stilte spørsmål ved Barth Eides bortforklaringer av at UNRWAs ansatte deltok i massakrene den 7. oktober 2023. Han hevdet at det bare dreide seg om 12 av de ansatte, mens vi kunne dokumentere fra palestinske meningsmålinger at hele 46,6% av beboerne på Gaza ga Hamas sterk støtte. Det tilsvarte 6.058 av UNRWAs ansatte, hvis vi forutsetter at de ansatte utgjør et gjennomsnitt av Gazas befolkning. Løslatte gisler har til og med fortalt at ansatte i UNRWA holdt dem fanget i sine egne hjem.
Fra vår artikkel av 6. februar 2024 (ref. ovenfor):
Et annet påfallende «sammentreff» er at en kvinnelig norsk diplomat – tidligere Norges ambassadør til Libanon – i 2020 ble utnevnt til assisterende generalsekretær i FN og visegeneralkommissær for UNRWA. Det var hun helt til hun i 2023 ble oppnevnt som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, og derfor underlagt utenriksministeren. Hun heter Leni Stenseth og kan umulig ha overlevd 3 år som nestleder i UNRWA uten å ha oppnådd tillit hos lederen av Hamas, Yahya Sinwar. Han har lenge stått på USA’s terrorliste og ble nylig også satt opp på EU’s terrorliste.
Leni Stenseth var en av flere tidligere UNRWA ansatte som ble saksøkt i USA av mer enn 100 ofre og etterlatte etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 med krav om erstatning. Saken ble nektet fremmet for domstolene fordi ansatte i FN-organisasjoner nyter godt av diplomatisk immunitet.
Yahya Sinwar ble for øvrig likvidert av IDF i oktober 2024, og var regnet som hjernen bak terrorangrepet på Israel den 7. oktober 2023.
Det er antagelig ikke korrekt å påstå at UNRWA som organisasjon støtter palestinsk terror mot jødene, men det er helt klart grunnlag for å si at mange av de ansatte nok snur ryggen til og ikke bidrar vesentlig til å avverge terror dersom slike situasjoner oppstår.
Israel boikottes, men ikke muslimske land
Det begynner å nærme seg tiden da det etterhvert dukket opp nypoteter i butikkene. Det er det slutt på, fordi de kom fra Israel. Heller ikke andre typer frukt og grønt fra Israel er vanlig å se lenger. Spør man butikkjedene om hvorfor, så vil de aldri erkjenne at det foregår en boikott av israelske varer, man skylder på pris, markedshensyn osv.
Selv om Vinmonopolet fremdeles har et lite utvalg vin fra Israel, så boikotter de vin fra såkalt «okkuperte» områder. Dette rammer vin fra et av Israels beste vindistrikter, Golanhøydene. Golan er for lengst annektert og er i dag en fullverdig del av Israel, men dette er ikke godkjent av FN fordi de 57 muslimske land i OIC har fått med seg andre utviklingsland og stemt mot. Israel bryr seg neppe om det, men norske kunder går glipp av aldeles utmerket vin fra Golan.
Det pussige er at Norge ikke boikotter Nord-Kypros som har vært okkupert av Tyrkia siden 1974. Eneste forskjellen er at Tyrkia angrep Kypros, mens Israel ble angrepet av Syria under 6-dagerskrigen i 1967. Syria og de øvrige arabiske land tapte krigen og Israel overtok Golanhøydene for at Syria ikke lenger kunne bruke høydene til å utplassere artilleri som kunne nå halve Israel.
Det er ikke bare poteter og vin Israel produserer. De er verdensledende innen blant annet elektronikk, teknologi, medisinsk utstyr og naturlig nok også innen forsvarsteknologi. Som de fleste nok har fått med seg er det intet land i verden som har fremskaffet så mange nobelprisvinnere som Israel. Dette er Norge avskåret fra å dra nytte av fordi det er besluttet at staten og offentlig eide bedrifter ikke skal handle derfra, selv om det hadde vært klart fordelaktig for oss som kunde.
Men norsk boikott av Israel kan også slå direkte tilbake på oss selv. Som da Oljefondet solgte seg ut av en av verdens største produsenter av anleggsmaskiner, amerikanske Caterpillar, fordi de hadde solgt gravemaskiner til Israel som visstnok kunne bli brukt til å rive hus på Vestbredden. Aksjene ble i oktober 2025 solgt for 24,6 milliarder kroner. Deretter steg aksjekursen betydelig slik at et halvt år senere ville aksjeposten hatt en verdi på 41,3 milliarder kroner. Begrunnelsen for å selge seg ut av Caterpillar er ikke lett å forstå, bortsett fra ren moralisme hos de som tok beslutningen. Det finnes vel knapt et land i verden der man ikke finner de gule Caterpillar-maskinene.
Caterpillar ble ikke rammet av at aksjene skiftet eier, heller ikke Israel. Men den eller de som kjøpte Oljefondets aksjer tjente 17 milliarder kroner på 6 måneder og var ganske sikkert strålende fornøyd med handelen.
De som tapte var alle oss skattebetalere som jo er de som skal nyte godt av å ha et størst mulig oljefond for å sikre velferden for oss selv og kommende generasjoner.
Hva er det vi driver med?
Slik vi ser det skyldes motviljen mot Israel at marginale grupper på venstresiden som aldri kan få nok av islam og muslimsk innvandring til Norge, har fått gjennomslag hos politikere som gradvis har gitt etter for venstresidens aktivisme. Dette har medført at fra etterkrigstidens dype beundring for Israel, inntok Norge en mer nøytral rolle i 1980 og -90 årene, til på 2000-tallet å bli en stadig sterkere kritiker samtidig som sympatien for palestinerne økte. Bunnen ble nådd i 2024 da Norge anerkjente Palestina som selvstendig stat.
Konsekvensen av dette er at Israels ambassade i Parkveien i Oslo i dag står tom, at de norske diplomatene som beskjeftiget seg med kontakt med palestinerne på Vestbredden og Gaza har måttet forlate Israel, og at utenriksminister Espen Barth Eide er erklært uønsket i Israel.
Vi kan vanskelig klandre Israel for denne utviklingen i forholdet mellom våre to land, vi har nærmest bedt om det selv – det er en naturlig konsekvens av våre egne handlinger.
Vi, eller rettere sagt vår nåværende regjering, har bevisst valgt vekk Israel, Midtøstens eneste demokrati. I stedet har vi valgt å omfavne palestinerne, vi subsidierer dem med enorme beløp som gjør at de i stedet for selv å ta ansvar for offentlig oppgaver som drift av skoler og sykehus er dette overlatt til UNRWA. Pengene fra Norge og de andre land som fórer dem med penger brukes til alt mulig annet, som å belønne «martyrenes» familier, utbetale lønninger til familiene til fengslede terrorister og selvsagt til å berike seg selv. Når det påpekes overfor regjeringen at selvstyremyndigheten på Vestbredden bruker enorme beløp de mottar fra Norge til å finansierer terrorisme, så er svaret at det er noen helt andre penger som brukes til det, og at pengene fra Norge brukes til skoler, sykehus osv. Det er ikke godt å vite om regjeringens politikere tror på dette selv, i så fall har de som etterlyser undervisning i personlig økonomi på videregående skole helt klart et poeng.
Den såkalt tostatsløsningen som norske politikere stadig snakker om vil hverken Israel eller palestinerne ha. Tostatsløsningen er død. Død som en død sild. Ingen vil ha den. Bortsett fra norske politikere. Og grunnen til at de stadig gjentar mantraet om to stater side ved side i fredelig sameksistens er at de ellers må ta et standpunkt. Støtter de palestinernes krav om «From the river to the sea – Palestine will be free», eller velger de å støtte Midtøstens eneste demokrati, Israel, der politikerne, også de som er i opposisjon til statsminister Netanyahu, vet av erfaring at å åpne grensene mot Vestbredden og Gaza innebærer å åpne grensene for terror. I sin ytterste konsekvens vil det bety slutten på Israel som verdens eneste jødiske stat. Derfor vil det aldri skje.
Dette er Ole Brumm-politikk på sitt verste – ja takk begge deler. Men det er alltid bekvemt for norske politikere å ikke ta standpunkt, så lenge de vet at de slipper unna med det.
Det tar lang tid å rette opp det totalhavarerte forholdet mellom Norge og Israel. Selv ikke om en borgerlig regjering overtar etter stortingsvalget i 2029 vil dette være problemfritt – til det er H og Ap alt for like. Et eksempel – da Ap på Norges vegne i 2024 anerkjente Palestina som egen stat var H’s eneste reaksjon at det var feil tidspunkt.
Vårt samarbeid med Palestinian Media Watch
Vi har valgt å oversette en rekke artikler skrevet av Palestinian Media Watch (PMW) og lagt dem ut her på vår egen hjemmeside, og det vil vi fortsette med. Vi gjør det for å informere våre lesere hva som skjer i de områdene som styres av Den palestinske selvstyremyndigheten, og fordi ingen andre gjør det.
Dessuten viser de artiklene vi legger ut hva vi i 2025 betalte 2,1 milliarder skattekroner for, og fordi vi ganske sikkert kommer til å gjøre det i år også.
Vi håper de artiklene vi oversetter og legger ut leses og deles av flest mulig. Dessuten – gå direkte inn på hjemmesiden til Palestinian Media Watch. Det som legges ut der er hentet fra palestinernes egne nettaviser og TV-kanaler, direkte oversatt fra arabisk til engelsk. De færreste norske journalister forstår arabisk, derfor vil det dere finner der stort sett ikke bli omtalt i norske medier.
Skal vi ha håp om å snu utviklingen og gjenopprette et mer normalt forhold til Midtøstens eneste demokrati, Israel, behøves kunnskap om hva som foregår i forholdet mellom Israel og palestinere.
Faktisk kunnskap skader ingen.