Lukkethet og maktkonsentrasjon
«Fire nordmenn dukker opp på lekket liste til et av verdens mest prestisjetunge og myteomspunne toppmøter. Samtidig skal Børge Brende være fjernet fra styret i gruppa» rapporterte Dagbladet Børsen sist uke, men forøvrig har det vært ganske så stille fra norske medier.
Den 72. samlingen ble holdt 9.–12. april i Salamander Washington DC Hotel. 128 deltakere fra 23 land møttes bak lukkede dører. Deltakerlisten inkluderer i tillegg til nordmennene statsministere, forsvarsledere, tech-milliardærer som Microsoft-sjef Brad Smith og Palantir-sjef Alex Karp, NATO-generalsekretær Mark Rutte, journalister fra The Atlantic og Financial Times, og toppsjefer fra Pfizer, Goldman Sachs og forsvarsindustrien. Agendaen var blant annet AI, global handel, USA–Europa-relasjoner, Midtøsten, Russland/Ukraina, Kina og «fremtidens krigføring».
Samlingen foregikk under samme mønster som i samlingen i Stockholm i fjor. Det er transatlantisk dialog, men utenfor offentlighetens søkelys. Offisielt er det «uformell dialog» under Chatham House-reglene – du kan bruke informasjonen, men ikke si hvem som sa hva. Ingen protokoller offentliggjøres. Ingen pressekonferanse. Ingen folkevalgte representanter må redegjøre for hva de diskuterte da de kom hjem.
The Guardian har som et hederlig unntak skrevet om pressens påfallende manglende interesse:
Hvorfor pressen så spektakulært unnlater å snakke om Bilderberg, et så stort årlig toppmøte med så mange høytstående politikere til stede, er et vedvarende mysterium. Årets konferanse hadde mange nyhetsverdige aspekter, ikke minst tilstedeværelsen av Vivian Motzfeldt, den tidligere grønlandske utenriksministeren og tidligere presidenten for Inatsisartut (Grønlands parlament).
Motzfeldt var den første grønlenderen som møtte opp på Bilderberg, og hennes tilstedeværelse var et klart signal til Trump-administrasjonen om at Grønland har mektige allierte innenfor det transatlantiske partnerskapet. Motzfeldt bidro uten tvil til sesjonen om «arktisk sikkerhet», og kan til og med ha blitt beveget til å sitere den siste setningen i Trumps nylige anti-NATO-utbrudd: «HUSK GRØNLAND, DET STORE, DÅRLIG DREVNE ISSTYKKET!!!»
Men siden det ikke var noe pressetilsyn for denne konferansen, er det noe vi sannsynligvis aldri vil få vite.
Nettopp.
Den reelle undergravingen av demokratiet
Det er nettopp dette som er Bilderberg-møtenes problem. De undergraver demokratiet gjennom systematisk frakobling av folkeviljen fra beslutningsprosessene.
Etter fokuset på elitens ikke alltid rene trav i det parallelle diplomatiet i Epstein-sakene, er det verdt å løfte bekymring om rammene rundt Bilderberg-møtene. Når statsministre, finansministre og EU-kommissærer møter Wall Street-sjefer og tech-giganter i et rom der ingen kan siteres, risikerer man selvsagt at det formes konsensus om politikk som senere dukker opp som «naturlige» beslutninger i nasjonale parlamenter.
Eksempler fra tidligere år finnes, for temaene for tidligere års møter ligger tilgjengelig på nettverkets nettsider. Et raskt overblikk gir klare svar på tematikk som har vært løftet før det ble praktisk politikk, eksempelvis tidlig koordinering rundt euroen, NATO-utvidelse og handelsavtaler som TTIP. I år handler det om AI-regulering og Kina-strategi, og ingen skal påstå det ikke er temaer som direkte påvirker norsk suverenitet, energi og sikkerhet.
Flere av verdens største mediehus deltar aktivt. De får innsikt i elitenes tanker, men kan ikke rapportere kritisk, for også de er underlagt de såkalte Chatham House-reglene. Resultatet av det er risiko for at offentlig debatt preges av det som allerede er avgjort i lukkede rom. Dette skaper en illusjon av åpenhet mens virkeligheten er filtrert.
Svingdørproblematikken er også reell. Deltakere glir mellom næringsliv, politikk og tenketanker. En europeisk kommissær blir lobbyist. En forsvarsminister går til et våpenselskap. Dette er ikke ulovlig, men det er en maktstruktur der økonomiske interesser og geopolitiske ambisjoner veies tyngre enn velgernes ønsker. I en tid med voksende misnøye med globalisering, ikke bare over dammen, men også i Europa, kan Bilderberg fungere som et lim som holder den gamle eliten sammen mot nasjonalistiske og suverenitetsbevisste strømninger.
Ingen velger har stemt på Bilderberg steering committee, den lille kjernen på toppen som velger hvem som inviteres. Ingen kan kreve innsyn.
Problematisk
Når sittende regjering hyller en FN-ledet verdensorden der Iran gis makt over menneskerettighetsspørsmål og finansministeren sitter i slike forum, forsterkes bildet av en overnasjonal elite som ser på nasjonale parlamenter som hindringer snarere enn suverene organer.
Det finnes ingen bevis for at Bilderberg «styrer verden» eller dikterer norsk politikk. Møtene er uformelle dialoger, og mange deltakere har ulike syn. Likevel er lukketheten problematisk i et demokrati.
Når Norges finansminister – og en av Arbeiderpartiets tyngste profiler – går fra å være leder av forumet til å styre statsfinansene, reiser det spørsmål om hvor lojaliteten primært ligger; hos velgerne i Norge eller i de transatlantiske elitene.
Stoltenberg har alltid vært en dyktig tjenestemann for den norske stat. Men hans karrierebane fra Ap-statsminister til NATO-sjef til Bilderberg-co-chair og tilbake som finansminister, illustrerer hvordan makt i dagens verden ofte flyter gjennom uformelle nettverk utenfor de folkevalgte institusjonene.
For Ap er Stoltenberg en ressurs, og det er verdt å minnes at Stoltenbergs retur til norsk politikk i februar i fjor var dramatisk. Ap-regjeringen under Jonas Gahr Støre slet tungt i opinionen, med svake målinger og interne utfordringer før stortingsvalget. Stoltenberg, som nettopp hadde avsluttet ti år som NATOs generalsekretær, ble hentet inn som finansminister og presentert som den erfarne, stabile og internasjonalt respekterte figuren som kunne stabilisere regjeringen og gi den tyngde i en tid med økonomisk usikkerhet, energikrise og geopolitisk spenning.
Dette var ingen tilfeldighet. Hans inntreden ga regjeringen et løft i tillit blant næringsliv og internasjonale aktører, men understreket også avstanden mellom partiets base og de internasjonale nettverkene.
For demokratiet er det en påminnelse om at åpenhet og ansvarlighet må veies tyngre enn elitekontakt. Når sentrale politikere deltar i lukkede forum som Bilderberg, bør de i det minste redegjøre offentlig for hvilke innsikter de tar med seg hjem – og hvordan disse påvirker norsk politikk. I en tid med voksende misnøye med globalisering og elitestyring, er Stoltenbergs dobbeltrolle verdt å følge nøye med på, for å bruke Støres ofte valgte ord. Den viser at skillet mellom nasjonal politikk og internasjonale nettverk ofte er mindre enn mange tror.