Det finnes en spesiell type ekspert i debatten om Iran. Du kjenner dem igjen med en gang.
- De har aldri levd under prestestyret.
- De har aldri blitt stoppet av moralpolitiet.
- De har aldri kjent den stille frykten som ligger i et samfunn der en setning kan være nok til å ødelegge livet ditt.
Likevel er de helt sikre.
Sikre på at du – som faktisk har levd der – ikke forstår ditt eget land.
Dette er ikke bare et politisk fenomen. Det er et psykologisk.
For mye av dette mønsteret ligner bemerkelsesverdig på noe psykologien kjenner godt: Narsissisme.
Trinn 1: Forklar iranere deres egen virkelighet
Hvis en iraner sier at presteregimet er brutalt, svarer du rolig: «Det er mer komplekst enn som så.»
Hvis noen nevner kvinneundertrykkelse, forklarer du at de må forstå «kulturell kontekst».
Hvis noen snakker om fengsler og henrettelser, svarer du med en liten forelesning om geopolitikk.
Kort sagt:
– De levde livet.
– Du leste pensum.
I psykologien kalles denne teknikken gaslighting – kunsten å få mennesker til å tvile på sin egen virkelighet.
- «Du overdriver.»
- «Du misforstår.»
- «Du har blitt påvirket av propaganda.»
Når dette skjer i et forhold, kalles det psykisk manipulasjon.
Når det skjer i debatten om Iran, kalles det gjerne «nyanser».
Trinn 2: Samle dine «flying monkeys»
Narsissister opererer sjelden alene. De har ofte det psykologien kaller «flying monkeys» – oppkalt etter de flygende apene i Trollmannen fra Oz.
Deres jobb er enkel:
- Angrip alle som sier noe ubehagelig.
Hvis en iraner sier at mullahstyret er et brutalt diktatur, må flying monkeys straks forklare at kritikeren er islamofob, reaksjonær eller høyreorientert.
Budskapet diskuteres ikke.
Budbringeren diskrediteres.
Slik slipper regimet kritikk, mens ekspertene kan fortsette å føle seg opplyste.
Trinn 3: Bli moralsk overlegen
Narsissisme handler ikke bare om å ha rett. Det handler om å føle seg bedre.
Derfor er det viktig å signalisere moralsk overlegenhet. Du forsvarer ikke et mullahstyre, selvfølgelig ikke.
- Du bare «problematiserer narrativer».
- Du «nyanserer diskursen».
- Du «utfordrer hegemoniske fortellinger».
Oversatt til vanlig språk betyr det ofte bare dette:
Iranere forteller hva de har opplevd.
Du forklarer hvorfor de tar feil.
Den dårlige nyheten
Psykologien har studert narsissisme i mange år. Resultatet er nedslående. Det finnes ingen medisiner mot narsissisme.
Du kan ikke forklare en narsissist ut av narsissismen.
Du kan ikke vinne en diskusjon der identiteten deres er knyttet til å ha rett.
Derfor anbefaler psykologer ofte en strategi som kalles grey rock-metoden – grå stein.
Prinsippet er enkelt:
- Man slutter å gi drama.
- Man slutter å reagere.
- Man slutter å gi oppmerksomhet.
- Man blir rett og slett like interessant som en grå stein.
For narsissister lever av oppmerksomhet. Uten publikum mister forestillingen sin energi.
Men her ligger også et dilemma.
Iranere deltar nemlig ikke i denne debatten for narsissistens skyld. Vi gjør det fordi andre mennesker faktisk lytter.
Derfor handler det ikke om å overbevise narsissisten. Det handler om å sørge for at publikum ser mønsteret.
Når noen forsøker å forklare iranere deres egen historie, er det verdt å huske en enkel regel: Mennesker som har levd under et regime, trenger sjeldent foredrag om det fra mennesker som bare har lest om det.
Og når forklaringen alltid går i samme retning – når mullahstyret stadig «nyanseres», når kritikere stadig mistenkeliggjøres – da begynner mønsteret å bli ganske tydelig.
Ikke bare politisk. Men psykologisk.
For til slutt handler dette ikke om Iran.
Det handler om en gammel narsissistisk refleks: Behovet for å føle seg klokere enn dem som faktisk kjenner virkeligheten.
(Ideen til denne teksten oppstod etter en samtale vi hadde i podcasten til Henrik Beckheim, der Leif ZK brukte en treffende beskrivelse av fenomenet.)
Illustrasjon: AI