At revolusjonen spiser sine egne barn, er et godt dokumentert historisk faktum. Men venstresiden i Norge og Europa har fremdeles ikke lært? I dag kjemper de igjen sammen med krefter som vil avvikle dem med en gang de får makt til det.
Spør blant annet de tidligere kommunistene i Iran som kjempet for å fjerne Sjahen sammen med de religiøse. De vant den kampen, for selv å ende i galgen. Hvor mange tusen vi snakker om, finnes det antakelig ingen eksakt statistikk over. Men at de var mange, bestrides ikke.
De siste få tiårene i Europa ser vi at historien gjentar seg. Ytre venstre flanke har stilt seg skulder ved skulder med islamske krefter. Den samme flanken står med begge beina i en avsky mot USA, Israel og kapitalismen, en avsky de deler med eksempelvis Iran. Dette ideologiske fellesskapet har lagt forholdene til rette for Irans tentakler inn på det vesteuropeiske kontinentet.
Dreper, bortfører og trakasserer – i Europa
I 2024 kom det frem gjennom den svenske etterretningstjenesten Säpo, at det iranske regimet leide inn svenske kriminelle for å angripe eksil-iranere i Sverige. Ikke minst vakte det oppsikt at en journalist og flyktning fra Iran i 2012, Mehran Abasian, måtte gå i dekning med hjelp av Säpo. Abasian jobbet kritisk mot det iranske regimet gjennom TV-kanalen Iran International Television. Det iranske regimet jaktet ham i Sverige:
– Ayatollaene i Iran truer meg og andre journalister med å prøve å bringe oss til taushet. De vil at alle uavhengige journalister skal slutte å jobbe. Jeg nekter å gjøre det ayatollaene vil. Det er ekstremt viktig at undertrykkelsen av kvinner, kurdere og dissidenter i Iran blir belyst.
Kanskje enda mer oppsiktsvekkende: 31. juli 2025 utstedte 14 vestlige land en felles uttalelse der de fordømte den iranske etterretningstjenestens forsøk på å «drepe, bortføre og trakassere mennesker i Europa og Nord-Amerika, noe som er et klart brudd på vår suverenitet. (Den iranske) etterretningstjenesten samarbeider i økende grad med internasjonale kriminelle organisasjoner for å målrette journalister, dissidenter, jødiske borgere og nåværende og tidligere tjenestemenn i Europa og Nord-Amerika. Dette er uakseptabelt».
Også den britiske etterretningstjenesten, M15, mer enn merker trykket fra Teheran. Sjefen for tjenesten, Ken McCallum, avslørte 16. oktober 2025 at M15 måtte intensivere innsatsen mot Irans terrorplaner på britisk jord. I løpet av ett år avverget M15 20 potensielt dødelige terrorangrep i Storbritannia som Iran stod bak.
Ikke overraskende har den iranske trusselen i Europa fått en betydelig oppsving etter at USA og Israel gikk til angrep på Iran 28. februar i år. Ikke minst rammes Europas jøder og deres institusjoner. Følgende har skjedd så langt: Angrep på en synagoge i Liège 9. mars, en synagoge i Rotterdam 13. mars, en jødisk skole i Amsterdam 14. mars, og 23. mars ble fire ambulanser tilhørende den jødiske ambulansetjenesten Hatzola satt i brann i bydelen Golders Green i London, nær Machzike Hadath-synagogen. Den Iran-tilknyttede gruppen Harakat Ashab al-Yamin al-Islamiya, har tatt på seg skylden for samtlige nevnte angrep.
Som den britiske innenriksministeren Shabana Mahmood sier det etter London-angrepet: Det er et angrep «på dette landet og på oss alle».
Det franske marerittet
Med den største muslimske befolkningen i Europa, er etter alle solemerker Frankrike hardest rammet av den iranske infiltrasjonen. En rapport fra høsten 2025, signert tenketanken France2050, dokumenterer de vidtgående operasjonen til Iran i Frankrike. Etter ayatollaenes maktovertakelse i 1979 gikk regimet systematisk til verks med å bygge ut nettverk på fransk jord som styres av den iranske etterretningstjenesten. Gjennom disse nettverkene rekrutterte de studenter på den ytre franske venstrefløyen. Det som kunne se ut som uskyldige konferanser i kommunistiske universitetsmiljø, stod Iran bak.
Etter at det antisemittiske og ytre venstre-partiet La France Insoumise etablerte seg i 2016, har det iranske regimet karret til seg ytterligere makt på fransk jord. Som kjent står sjia- og sunnimuslimer sammen i kampen mot Israel og USA. Nettopp derfor har terrorgruppen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) sammen med Det muslimske brorskapet og ytre franske venstre styrket makten etter 7. oktober-terroren i Israel. I kulissene opererer Iran.
Frankrike har utvidet sine antiterror-tiltak etter angrepet på Iran i februar i år. Antiterroroperasjon «Vigipirate»har blitt betydelig styrket i forhold til iranske dissidenter, jøder og israelske og amerikanske anlegg i landet. Man går målrettet «på agenter for det iranske presteskapets etterretningstjeneste, terroristgrupper som Hamas og Hizbollah, kriminelle som kan rekrutteres til å begå voldelige handlinger, og innflytelsen fra visse nettverk».
De kriminelle er typisk opprinnelig fra Algerie, Frankrikes tidligere koloni, og styrer mye av den franske narkotikaindustrien. De er billigere for Iran å engasjere enn den iranske Al Quds-styrken, dog mindre effektive.
Lever med konstant politibeskyttelse
Mona Jafarian, eksiliraner, er en av dem som åpent advarer mot islams økende infiltrasjon i Frankrike. Hun må derfor ha politibeskyttelse. «I dag må alle i Vesten som kritiserer islamisme ha beskyttelse», mener hun (hvilket må sies å være noe unyansert). Hun har vært under politibeskyttelse de siste to årene grunnet trusler, ikke minst fra Hizbollah-medlemmer. En dag ringte telefonen fra Iran:
«Vil du at jeg skal sende deg bilder av barna dine? Akkurat nå?» I en av meldingene hun mottok, kunne hun lese: «Navnet ditt står på listen over etterlyste personer i Iran (…) Vi er i Paris. Vi vet hvor du bor. Vi kommer og henter deg snart.»
Også franske Emmanuel Razavi, journalist og ekspert på Midtøsten, har i år måttet leve med politibeskyttelse etter drapstrusler fra det iranske regimet. Truslene inkludere at det iranske regimet skal hente han fysisk i Frankrike, kidnappe han og henge ham i Iran.
En annen journalist som har fått kjenne det iranske regimets forlengede armer på fransk jord, er Nazila Golestan. Hun er kjent for sitt arbeid mot korrupsjon og som en geopolitisk ekspert, med særlig fokus på Midtøsten. Golestan laget en kritisk film om den drepte presidenten Ali Khamenei i 2017. Dette førte til at hennes familie i Iran ble angrepet. (Nettopp faren for angrep på gjenværende familie i Iran, er noe som HRS kjenner til at mang en eksiliraner i Norge også frykter, og derfor får dem til å holde en lav profil i offentligheten.) Golestan opplevde også at vindu i huset hennes i Frankrike ble knust. I februar ble hun angrepet på metroen.
Også motstand mot hijab utløser trusler. Etter at Teddy Riner, fransk verdensmester i judo, tok til ordet for at hijab burde tillates innen idretten, møtte han motstand fra den iranske eksilbokseren Mahyar Monshipour. Sistnevnte mener at Riner ikke forstår det politiske budskapet som ligger i hijaben, ikke minst det sosiale presset på kvinner som plagget innebærer. Han ble møtt med trakassering, og hans ofte besøkte steder deles i sosiale medier, noe som gjør at han tvinges til å ta egne sikkerhetstiltak.
De hyklerske «feministene»
Da Mahsa Amini ble drept av myndighetene i Iran i 2022 for «feil bruk» av hijab, dannet Mona Jafarian en protestforening, Femme Azadi (fri kvinne). Målet er å spre budskap om det iranske regimets undertrykkelse. Men franske feminister snur ryggen til kvinner som Jafarian, og dermed til kvinner i Iran. At hun forferdes over dette skulle bare mangle. «Feministene har vendt oss ryggen2, har hun uttalt og la til: «Det er galskap.» Jafarian ser parallellen til Iran i 1979: Ytre venstre går sammen med reaksjonære islamske krefter – akkurat som i dagens Norge.
«Jeg kan ikke lenger gjenkjenne Frankrike, og det smerter meg virkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne åpne folks øyne: ‘Dere forstår ikke hva som skjer! En ny form for høyreekstrem fascisme dukker opp’», er hennes konklusjon.
Jafarian trodde 7- oktober -terroren ville åpne folks øyne, men det skjedde som kjent ikke.
Menneskerettighetsaktivisten Hilda Dehghani-Schmit, også opprinnelig iransk, ser det samme: Både våre medier og erklærte menneskerettighetsaktivister snur ryggen til det iranske folkets lidelser. De forsvarer hijaben og de svikter kvinnene i Iran, sier hun. Hun mer enn observerer at hvordan det iranske regimet oppnår innflytelse i Frankrike i politiske, religiøse og akademiske nettverk under dekke av «dialog» og «bekjempelse av islamofobi». Disse kreftene svarer typisk med påstander om at folk som Dehghani-Schmit fremmer en imperialistisk og høyreekstrem agenda, en kjent og populær øvelse også her på berget.
Hva vil det iranske folket?
Nylig utga Emmanuel Razavi og Jean-Marie Montali boken Paris-Téhéran, le grand dévoilement (Paris-Teheran, den store avsløringen). Avsløringen handler om hvordan franske intellektuelle og venstrevridde journalister hadde en hånd på rattet under Khomeinis revolusjon i 1979. Boken hevder at dersom de hadde kjent til Khomeinis tekster den gang, ville de ha visst at et islamsk diktatur var under oppseiling. Men de valgte blindheten også i de påfølgende årene.
Forfatterne hevder at den samme blindheten råder i dag. Det iranske regimets fortelling slukes rått. Dermed har de bitt på agnet om at kronprins Reza Pahlavi ikke er annet enn en vestlig marionette. Som i Norge hevder Pahlavis kritikere at han ikke har en klar politisk plan, at han vil føre til politisk kaos, og at iranere i Iran avviser hans potensielle lederskap. Men stemmer dette, spør Razavi. Han peker på en undersøkelse fra forskningsinstituttet Gamaan, basert på data fra 2024. Den viste at 89 % av iranere som bor i Iran ønsker demokrati, og 31 % støtter Reza Pahlavi. Undersøkelsen omfattet hele 20.492 lesekyndige respondenter.
- Et betydelig flertall av iranere (rundt 70 %) motsetter seg fortsettelsen av Den islamske republikken. Det høyeste nivået av motstand (81 %) fant sted under «Kvinne, liv, frihet»-opprøret.
Kun 11 prosent støttet «prinsippene for den islamske revolusjonen og den øverste lederen», en nedgang fra 18 prosent i 2022. Flertallet ønsker et annet politisk system, som en (sekulær) republikk, et (konstitusjonelt) monarki eller et mer desentralisert demokrati. Det er særlig de utdannede, de unge og folk i de iranske byene som tørster etter et nytt styre og frihet.
Men de har ikke særlig støtte på den norske venstresiden, verken i Ap, SV eller Rødt, som alle nå fordømmer USAs og Israels forsøk på å fjerne ayatollaene i Teheran en gang for alle – med makt. Folket i Iran må selv ta kampen mot regimet, et regime som i nesten 50 år har kapret makten på alle nivå i samfunnet, nasjonalt som lokalt.
Les også Trykkefrihed