Den 12. januar ble det avsagt en dom i Borgarting lagmannsrett som mange nok fikk med seg gjennom omtale i pressen. Da stadfestet lagmannsretten Oslo tingretts tidligere dom som frifant tre kvinnelige palestinaaktivister – Javida Malik, Sara Javaid og Carina Sarah Bull Tessand, alle i 40-årene – for brudd på straffelovens §266:
«for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha forfulgt en person eller på annen måte krenket en annens fred.»
Hva hadde de gjort?
Den 13. mars 2024 hadde de hatt en markering utenfor Utenriksdepartementet på 7. juniplassen i Oslo da de oppdaget Frps leder Sylvi Listhaug som tilfeldigvis gikk alene forbi etter å ha vært på handletur. To av de tre var delvis maskert med palestinaskjerf og besluttet der og da å fotfølge henne hele veien ned Stortingsgaten og frem til Stortinget mens de stilte spørsmål og ropte slagord.
Av dommen fremgår at hun i de åtte og et halvt minuttene det tok for Sylvi Listhaug å komme frem til Stortinget hadde hun hele tiden Hans Andreas Limi (Frp) på telefonen som en form for sikkerhet, mens palestinaaktivistene prøvde få henne i tale og ropte slagord.
Ikke før hun kom frem til sikkerhetsslusen i Stortinget ble aktivistene stoppet av vaktene og Sylvi Listhaug kom i sikkerhet.
Utdrag fra dommen
Det var absolutt ingen tvil om hva som ble gjort og sagt på Sylvi Listhaugs tur langs Stortingsgaten den dagen. Det hadde palestinaaktivistene selv besørget ved å filme alt og legge det ut på Instagram.
Her følger utdrag fra dommen:
Overvåkningsvideoen viser at aksjonistene sto og snakket sammen på fortauet langs Henrik Ibsens gate etter at aksjonen utenfor UD var avsluttet. Tessand forlot gruppen og gikk ned mot trikkeholdeplassen ved Nasjonalteateret. To minutter senere, kl. 12.04, passerte Listhaug gruppen med aksjonister på vei tilbake fra en handletur og i retning Stortinget.
Listhaug har forklart at hun hadde hørt og sett aksjonen utenfor Utenriksdepartementet da hun passerte 7. juni-plassen ca. halvannen time tidligere på vei for å handle klær i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte. Da hun gikk tilbake mot Stortingets kontorer igjen snakket hun i telefonen, og hun håpet at aksjonistene ikke ville oppdage henne. Bakgrunnen var at hun hadde oppfattet at flere av hennes politiske standpunkter ikke var populære blant palestinaaktivister, og at det i perioden forut for hendelsen hadde vært mange aksjoner og demonstrasjoner til støtte for Palestina og mot Israel i området rundt Løvebakken og Eidsvolls plass. Hun forklarte videre at hun hadde tenkt at det ikke ville komme noe godt ut av det om det skulle oppstå en diskusjon mellom henne og aksjonistene.
—
Malik var den som først snakket til Listhaug. Mobilvideoen viser at hun filmer Listhaug samtidig som hun stilte spørsmål som «Free Palestina, Sylvi. Kan du si en gang Free Palestina? Sylvi, en kommentar, hva synes du om det som skjer i Palestina? En kommentar, Sylvi? Free Palestina, Sylvi støtter Palestina, tusen takk». Listhaug svarer ikke på noe av dette. Hun ser heller ikke på aksjonistene, men fortsetter å gå med blikket rett frem snakkende i telefonen. Det kan se ut som hun på et tidspunkt tar imot en ny samtale. Mobilvideoen viser at Listhaug, mens Malik stiller spørsmål, tar mobiltelefonen ned, trykker på den og løfter den opp mot øret igjen. Det er på det rene at Listhaug snakket med vitnet Hans Andreas Limi mens hendelsen pågikk, og lagmannsretten legger til grunn at samtalen startet senest da Malik begynte å stille spørsmål første gang.
—
Mobilvideoen viser at flere aksjonister følger etter og roper slagord som «Fri Palestina, boikott Israel», «FrP hør, barn i Gaza dør», «Sylvi hør, barn i Gaza dør», «Boikott Israel, fritt Palestina», «Stopp norsk delaktighet». Da Malik nærmet seg Narvesen-kiosken på hjørnet av Hotel Continental, sluttet hun å stille spørsmål og gikk over til å rope slagord sammen med de andre aksjonistene.
—
Da Listhaug kom ned til Narvesen-kiosken på hjørnet av Hotel Continental, sluttet Tessand seg til aksjonistene. Mobilvideoen viser at Tessand, etter at hun har sluttet seg til aksjonen, går ganske nært ved siden av og noe bak Listhaug – i perioder så nært som under én meter – samtidig som hun stiller spørsmål og roper slagord. Javaid holder samtidig en avstand til Listhaug som varierte fra rundt én til to–tre meter samtidig som hun filmer, fortsatt uten å si noe. Malik holder seg fra dette tidspunktet stort sett et stykke bak sammen med de øvrige aksjonistene. Ved et par anledninger går Malik med raske skritt eller løper foran Listhaug og filmer mens hun rygger bakover. De tre tiltalte er dermed både foran, bak og ved siden av Listhaug ved et par anledninger.
—
De andre aksjonistene og Malik, som følger et stykke bak, roper på dette tidspunktet «FrP hør, barn i Gaza dør». Også Tessand roper disse slagordene samtidig som hun hever armen og beveger den mot Listhaug i takt med slagordene uten at det på noe tidspunkt er fysisk kontakt. Noe senere roper Tessand slagordene «No justice, no peace» og «Shame on you» på en pågående måte og med en avstand på rundt én meter fra Listhaug, og med samme armbevegelse.
Som det står i dommen filmet palestinaaktivistene hele turen med lyd og la det ut på Instagram, men slettet innlegget etter et par dager da de oppdaget hvilken pressedekning saken fikk. Det er også mange overvåkningskameraer langs Stortingsgata slik at det ikke er noen tvil om hva som ble sagt og gjort.
Dissens i lagmannsretten
Det lagmannsretten måtte ta stilling til var om palestinaaktivistenes oppførsel overfor Sylvi Listhaug var straffbar etter straffelovens §266 (skremmende eller plagsom oppførsel osv.) eller om den likevel må anses rettmessig etter Grunnloven §100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 om ytringsfriheten. Eventuelt om Grunnloven §101 og EMK artikkel 11 om forsamlingsfriheten kommer til anvendelse. Reglene om forsamlingsfrihet sier jo ikke noe om hvor man kan forsamle seg fritt, og da må det vel være fritt frem å forsamle seg rundt Sylvi Listhaug mens hun går ned Stortingsgata?
Man skulle umiddelbart tro at en slik oppførsel må rammes av §266 og at Grunnlovens §100 og EMK art. 10 om ytringsfrihet ikke er ment å beskytte tilfeller der såkalte aksjonister fotfølger folk over lengre tid mens de roper slagord, selv om det dreier seg om kjente politikere. Og absolutt ikke Grunnlovens §101 og EMK art. 11.
Men lagmannsretten syntes ikke dette var opplagt i det hele tatt. Den delte seg (nesten) på midten. En lagdommer og tre meddommere ville frifinne de tre palestinaaktivistene, mens en lagdommer og to meddommere mente de hadde krysset grensen for hva som var beskyttet av ytringsfriheten.
Manglende folkeskikk er ikke straffbart
I dommen skrives følgende:
Lagmannsretten er av den oppfatning at de tiltaltes oppførsel, både samlet og hver for seg, er klanderverdig. Uhøflig opptreden og brudd på det som må betegnes som alminnelig folkeskikk er imidlertid ikke straffbart, og utløser kun eventuelle sosiale reaksjoner.
At manglende folkeskikk ikke er straffbart sluttet samtlige dommere seg til. Spørsmålet ble likevel når den manglende folkeskikk gikk over til å bli en straffbar handling. Og det var her lagmannsretten delte seg i to.
Flertallet ser det slik at de tiltalte hadde et aktverdig formål med handlingene, nemlig å skape publisitet om Palestina-saken og nøden på Gaza-stripen og påvirke sentrale politikere til å handle. De tiltalte fremstår alle tre som å ha et oppriktig og sterkt engasjement for saken, og flertallet legger til grunn at dette var bakgrunnen for aksjonen.
Konkret ved denne hendelsen inviterte ikke Listhaug til debatt, men reagerte helt fra første henvendelse med å overse dem. Hun snakket i telefonen, så rett fram og fortsatte med raske og bestemte skritt til Stortingets kontorer.
Dette fremstår implisitt som om Sylvi Listhaug ga blaffen i at det gikk tre palestinaaktivister til dels tett inntil henne, hvorav to var delvis maskert med palestinaskjerf, mens de ropte slagord og filmet henne. Flertallet ser helt bort fra at den alminnelige reaksjon for en profilert kvinnelig politiker som gikk alene var å føle redsel og ønsket å komme seg ut av situasjonen så fort som mulig, noe Sylvi Listhaug ga uttrykk for da hun forklarte seg for lagmannsretten.
Flertallet skriver videre:
De tiltalte skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25. Straffeloven § 266 setter krav om forsett. Det er ikke tilstrekkelig for domfellelse at uvitenheten om den faktiske situasjonen er uaktsom. Spørsmålet er om de tiltalte, ut fra sin oppfatning av situasjonen, var klar over omstendighetene som gjorde adferden hensynsløs.
—
Flertallet er kommet til at det ikke kan utelukkes at de tiltalte rent faktisk misforsto situasjonen og ikke forsto at oppførselen var egnet til å skape utrygghet eller oppleves som hensynsløs for en markert politiker som Listhaug ut fra omstendighetene som helhet.
Når går uaktsomheten over til forsett?
Det flertallet i realiteten sier er at når palestinaaktivistene selv mener at deres handlinger har et aktverdig formål, nemlig å få Sylvi Listhaug til å erklære seg enig i at barn dør i Gaza, så skal det mer til å anse denne type aksjoner som straffbare.
Det er vel knapt noen stortingspolitikere som ikke er enige i at en mengde barn døde i Gaza i de to årene krigen mellom Hamas og Israel varte. Men spørsmålet om hvem som hadde ansvar for dette, og hva som burde vært gjort for å få en slutt på krigen, er et politisk spørsmål. Såkalte «aktivister» som har skylapper på og kun ser saken fra en side og mener at hensikten helliger middelet, har altså fritt frem for å trakassere folk på den måten som Sylvi Listhaug opplevde, og at dette ikke overskred grensen for hva som anses som brudd på alminnelig folkeskikk. I hvert fall ikke når trakasseringen «bare» varte i åtte og et halvt minutt.
Det er på dette punktet at mindretallet vurderer saken annerledes:
Mindretallet, lagdommer Eckhoff og meddommerne Tangen og Jorfald, er ved helhetsvurderingen etter straffeloven § 266 kommet til at de tiltalte opptrådte kvalifisert klanderverdig og hensynsløst, og at både de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt.
Mindretallet er enig med flertallet i at de tiltaltes adferd fra de oppdaget Listhaug og til de ankom Narvesenkiosken på hjørnet av Continental ikke utgjør en straffbar fredskrenkelse etter straffeloven § 266. Adferden langs dette første strekket kan klart ikke anses som «hensynsløs», men ligger innenfor de forstyrrelser av lovlige aktiviteter som samfunnet må tåle, og som er lovlig i kraft av ytrings- og forsamlingsfriheten.
Fra tidspunktet de tiltalte og Listhaug passerte Narvesenkiosken er det imidlertid mindretallets oppfatning at det skjedde en gradvis endring i adferden og ytringene, og at situasjonen eskalerte på en slik måte at adferden gikk ut over det som er lovlig og straffritt.
—
Det er ingen ytre forhold rundt tid og sted for handlingene som i seg selv tilsier at adferden er hensynsløs. Hendelsen skjedde midt på dagen en hverdag, midt i Oslo sentrum, der det ferdes mye folk. Når det gjelder varigheten på et tidsrom på 8,5 minutter, og omkring 6 minutter for perioden fra Narvesenkiosken på hjørnet av Hotel Continental og til Stortingets kontorer, bemerkes det at tidsrommet er så vidt langt at det å følge etter en enkeltperson i utgangspunktet kan oppleves belastende for den som forfølges. Samtidig er tidsperioden også lang nok til at de tiltalte har hatt god tid til å tenke seg om, og trekke seg fra handlingene eller på annen måte avslutte sin adferd.
—
De tiltalte forsto situasjonen annerledes, og har alle tre forklart at de opplevde at Listhaug ikke brydde seg og ignorerte dem. De forsto ikke at hun ble redd. Mindretallet legger til grunn deres forståelse av situasjonen, jf. straffeloven § 25, men har et annet syn enn flertallet på hvilken betydning dette har for helhetsvurderingen av om adferden skal anses som kvalifisert klanderverdig og hensynsløs. I motsetning til etter straffeloven § 266 a er det ikke noe krav om at adferden er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse, og mindretallet kan heller ikke se at det forhold at de tiltalte misforsto fornærmedes subjektive reaksjon er til hinder for at adferden kan anses som hensynsløs når de øvrige momenter i helhetsvurderingen tilsier dette.
Hva innebærer denne dommen?
Undertegnede har over 30 års praksis som advokat og et utall antall saker i domstolene bak seg, selv om de færreste er straffesaker. Og jeg har den største respekt for kompetansen hos de lagdommere jeg har møtt gjennom årene. Likevel – det er noe som skurrer i flertallets argumentasjon. Mener virkelig flertallet at dersom man har et brennende engasjement for en spesiell sak, i dette tilfelle palestinasaken – betyr det at man skal behandles mildere enn hvis man ikke har et slikt engasjement?
Det er her det er lett å være enig med mindretallet. Også mindretallet mener at aksjonistenes oppførsel overfor Sylvi Listhaug fra starten av må anses som brudd på alminnelig folkeskikk og derfor straffritt. Men mindretallet mener grensen gikk da de passerte Narvesen ved Continental. For de som er litt lokalkjente i Oslo sentrum – distansen fra UD til Continental er neppe lenger enn 150 meter. Etter det oppfattet Sylvi Listhaug palestinaaktivistenes adferd å bli mer aggressiv og på et punkt mellom Continental og Stortinget så anser mindretallet at adferden gikk over til å kunne rammes av straffelovens bestemmelser om «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd».
Man kan jo selvsagt filosofere over når flertallet hadde kommet til samme konklusjon. Flertallet mente at distansen fra UD og til Stortinget var innenfor det som måtte tolereres, men hva hvis de hadde fortsatt helt til Oslo S?
Er det varigheten av trakasseringen som er avgjørende, eller er det kanskje noe helt annet som må vurderes?
For å dømme noen for en straffbar handling er hovedregelen at gjerningspersonen må ha begått handlingen med «forsett». Det er mange typer forsett, men i dette tilfelle så anses det som om en handling er begått med forsett dersom gjerningspersonen innser at man kommer til et punkt hvor straffeloven brytes, men likevel fortsetter handlingen. Og i vårt tilfelle mener altså mindretallet at det skjedde etter at de hadde passert Continental.
Nå blir det opp til Høyesterett
Innen strafferetten er utgangspunktet at like saker skal behandles likt. Derfor skurrer det nok hos de fleste når såkalte aktivister som er brennende opptatt av en sak skal behandles mildere enn andre på grunn av sitt engasjement.
Aktor i saken mente at de tre aktivistene fortjente en straff på fengsel i hhv. 60 og 52 dager. Saken anses derfor ikke veldig alvorlig, men den er likevel prinsipiell nok til at aktor nå har anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett.
Det er de færreste anker til Høyesterett som passerer nåløyet for å bli realitetsbehandlet, kanskje bare 10 prosent av sakene gjør det. Men denne saken er prinsipiell – er det greit at aktivister fotfølger enslige politikere gatelangs når de er i privat ærend på offentlig sted mens de roper slagord? Når går brudd på manglende folkeskikk over til å bli brudd på straffeloven? Og er det formildende at man er aktivist og krever at politikeren stanser opp og tar en debatt med aktivistene i stedet for å prøve å komme seg unna situasjonen?
Det er mange flinke folk i lagmannsretten. Men i denne saken er de to lagdommerne uenige og meddommerne har i tillegg delt seg på midten. Det bør være et sterkt argument for at her må Høyesterett skjære gjennom.
Det er ingen ønskelig situasjon at våre politikere må finne seg i å være fritt vilt for aktivister når de er på private handleturer og ikke er innstilt på at ta noen debatt der og da. Det er heller ikke ønskelig at bare aktivistenes engasjement er sterkt nok så må politikerne finne seg i å bli fotfulgt gatelangs.
Det er det som vil skje dersom Høyesterett er enige med flertallet i lagmannsretten.