45.0000. Det er nesten et helt norsk årskull. Rundt 50.000 barn fødes i Norge hvert år; her snakker vi om et samfunn der nær sagt en hel generasjon er borte.
Til sammenligning mistet Norge rundt 10.000 mennesker under andre verdenskrig. Iran har mistet nesten tre ganger så mange – ikke i krig mot en ytre fiende, men i møte med sin egen stat. Sammenlignet med covid-pandemien, der rundt 1.500 mennesker døde i Norge mellom 2020 og 2023, er forskjellen brutal.
Likevel er det stille.
Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er titusener drept i Iran siden 1979 – gjennom massehenrettelser, fengsler, tortur og voldelige nedslag mot demonstranter. I enkelte perioder har antallet drepte sivile i Iran vært på nivå med, eller høyere enn, tapstallene i samtidige kriger som dominerer vestlige nyhetsflater – inkludert Ukraina. Forskjellen er avgjørende: Ukrainerne drepes av en invaderende makt. Iranere drepes av sitt eget regime.
Diplomatiets resultat: Flere graver
I over fire tiår har Vesten – også Norge – valgt dialog, diplomati og forhandlinger med Irans prestestyre. Spørsmålet som sjelden stilles, er det mest grunnleggende: Hva har dette diplomatiet faktisk ført til?
- Har det ført til færre henrettelser?
- Færre politiske fanger?
- Mindre vold mot kvinner?
- Større frihet?
Svaret er nei.
Antallet drepte har økt. Brutaliteten har eskalert. Regimet har ikke blitt moderert – det har blitt befestet. Dialogen har ikke svekket makten, men gitt den tid, legitimitet og økonomisk pusterom.
Når vestlige regjeringer snakker om «dialog», må det også sies hvem dialogen føres med – og hvem som betaler prisen.
Hva som faktisk kan gjøres
Det iranske folk har ikke bedt om sympati. Vi har bedt om handling. Det finnes konkrete tiltak som kan bidra til å svekke regimets undertrykkende apparat og styrke folkets kamp for frihet:
- Styrke det økonomiske presset: Ytterligere innstramming av sanksjoner rettet direkte mot regimets maktstrukturer og sikkerhetsapparat.
- Gjenopprette internettilgang: Iverksette tekniske og politiske tiltak som omgår statlig sensur og sikrer iranere tilgang til fri kommunikasjon.
- Rettslig ansvarliggjøring: Starte rettsforfølgelse av regimefunksjonærer for dokumenterte menneskerettighetsbrudd, også gjennom internasjonale domstoler.
- Støtte til streikende arbeidere: Bidra til og anerkjenne landsomfattende streiker som et legitimt, sivilt pressmiddel mot regimet.
- Diplomatisk press: Redusere diplomatiske forbindelser og, der det er relevant, symbolsk erstatte Den islamske republikkens flagg ved ambassader med Irans flagg fra før 1979.
- Direkte støtte til overgang: Støtte et demokratisk og sekulært alternativ til dagens regime, fremfor å opprettholde illusjonen om reform innenfra.
Dette er ikke ekstreme krav. Det er konsekvente handlinger i møte med et ekstremt regime.
Et menneskelig øyeblikk – blant likposer
Bak tallene finnes historier som sjelden når norske aviser.
En far leter etter sin sønn. Gutten forsvant etter en demonstrasjon. Faren går fra fengsel til fengsel, fra kontor til kontor. Ingen svar. Til slutt blir han sendt til likhuset. Der må han åpne likposer – én etter én – i håp om å finne sønnen sin.
Når han til slutt gjør det, får han beskjed om at han må betale for kulene som drepte gutten. Seks tusen kroner per kule.
Mens han står der, legger han merke til noe uventet: En av kroppene puster. En ung gutt er fortsatt i live. Faren peker på ham og sier: Dette er min sønn. Slik redder han et annet barns liv – midt i sitt eget sammenbrudd.
Dette er ikke krig. Dette er administrert statsterror.
Kvinner – også etter døden
For kvinner stopper ikke volden ved døden.
Kvinner som har blitt drept i iranske fengsler, bærer spor av systematisk mishandling: Brennmerker etter sigaretter, tegn på seksuell vold. I flere tilfeller har regimet fjernet livmoren etter døden – en siste handling av kontroll, ydmykelse og hat mot kvinnelig autonomi.
Dette er ikke enkeltstående overgrep. Det er et system.
Kvinner, jenter og barns kropp blir holdt igjen nå for så å skylde på angrep fra USA og Israel når den tid kommer.
De skadede kan ikke oppsøke sykehus eller legekontorer. Der venter regimets forlengede arm på å drepe dem.
Leger og helse personell for ikke lov å behandle de sårede. Mange leger og sykepleiere har blitt både arrestert, drept og torturert for å ha hjulpet de sårede.
Iran er ikke klisjeen
Iran er ikke et stammebasert samfunn. Ikke et teologisk prosjekt. Ikke et religiøst folk som ber om strenge herskere.
Iran er et urbant, høyt utdannet samfunn med en dyp sivilisatorisk og statlig tradisjon. Islamismen – som i dag dominerer staten – utgjør knapt to prosent av Irans historie.
Zarathustras etikk, gode tanker, gode ord og gode handlinger, handlet om ansvar og fri vilje, ikke underkastelse. Før 1979 var Iran et mangfoldig, vestlig orientert samfunn med kvinner i utdanning, arbeid og offentlighet. Prestestyret representerte ikke kontinuitet – men et brutalt brudd.
Regimets største frykt
Det iranske regimet frykter ikke først og fremst bomber eller sanksjoner. Det frykter ideer.
Derfor fengsles lærere, studenter, poeter og kvinner uten slør. Derfor brukes enorme summer på proxy-grupper som Hezbollah og Hamas, mens egen befolkning lever med hyperinflasjon, tørke og energimangel – i et av verdens mest ressursrike land.
Ironien er total: Mullahregimet lever fortsatt på infrastrukturen bygget før 1979, men har valgt ideologisk krig fremfor folkets velferd.
Intellektuell unnfallenhet
I deler av vestlig offentlighet råder en påfallende taushet. I frykt for å virke intolerante har mange valgt å overse intoleransen. Kulturell relativisme har blitt en unnskyldning for passivitet.
Iranske kvinner som brenner hijaben, passer dårlig inn i etablerte narrativ. De kjemper ikke mot «Vesten», men mot religiøs tvang, kollektivisme og patriarkalsk makt. Det gjør dem vanskeligere å plassere – og dermed lettere å ignorere.
Et ubehagelig speil
Over 45.000 døde. En norsk småby borte. Et nesten helt årskull utslettet.
Dette er ikke naturkatastrofer. Dette er politiske drap.
Spørsmålet er ikke om Irans frihetskamp er legitim.
Spørsmålet er hvorfor den fortsatt behandles som perifer.
For historien er tydelig: Det er sjelden mangel på mot som feller frihetsbevegelser. Det er mangel på solidaritet.
Og stillhet er aldri nøytral.