Eva Gregersen er en av Danmarks fremste islamkritikere. For å forstå sin samtid har Gregersen vandret mye og lenge i moskémiljøer i Danmark. Som vi fortalte i fjor:
– Antidemokratisk ideologi er mye mer utbredt i moskémiljøer enn det publikum er klar over, skriver cand. polit. Eva Gregersen i den danske avisen Berlingske. Siden 2017 har hun snakket med hundrevis av forskjellige praktiserende muslimer – inkludert imamer og lærde – og stilt dem følgende spørsmål: Hvis muslimer var i flertall og hadde den makten de ønsker, ville de vært for å bevare det liberale demokratiet? Eller ville de gå inn for overgang til en islamsk stat etter islamske forskrifter?
Svaret gir seg selv, og det er at en islamsk stat anses av flertallet av dem hun møtte i moskeene for et idealsamfunn.
Det som fikk henne til å våkne
Nå er Gregersen igjen ute i mediene, det vi si Berlingske, med sin velbegrunnede frykt for samfunnsutviklingen grunnet islams innmarsj. Hun forteller om oppvåkningen sin 2. november 2004, en mørk dag i europeiske historie.
«Mordet på van Gogh var øyeblikket da min bevissthet om problemet med selvsensur ble født.»
Den samme oppvåkningen fikk jeg den gang. Det var mordet på van Gogh om vekket meg, ikke 9/11. Hvordan er det mulig? Gregersens forklaring er den samme som gjelder meg:
«Det finnes to typer islamsk terror. Den ene er rettet mot tilfeldige ofre som er på feil sted til feil tid. Stedet er målet», sier debattanten, og nevner, i tillegg til 11. september, andre eksempler som angrepet i Manchester i 2017 etter en Ariana Grande-konsert eller bombene som ble detonert i de fullsatte morgentogene i Madrid 11. mars 2004:
«Men folk kommer fortsatt til Madrids togstasjoner, og folk går fortsatt på Ariana Grandes konsert», bemerker hun.
Her legger jeg på vegne av HRS og friheten ned blomster på åstedet for henrettelsen av Theo van Gogh
Den andre typen islamsk terror retter seg mot enkeltpersoner som har fornærmet islam. Som van Gogh med sin film Submission om islams kvinneundertrykking, en film han laget sammen med somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali som ble loset rett under jorden av den nederlandske sikkerhetstjenesten etter drapet på van Gogh. Der har hun befunnet seg siden den gang, nå i USA. Det spesielle for oss i HRS var at vi hadde avtalt møte med politikeren Hirsi Ali i parlamentet i Haag 8. november 2004, et møte som av åpenbare grunner ble avlyst.
Men vi fikk lagt ned blomster på åstedet for mordet i Amsterdam.
For ikke å glemme Kurt Westergaard og Lars Vilks, begge dødsdømte for sine ytringer med pennen. Det er disse truslene som lammer samfunnet og ytringsfriheten vår, livsnerven vår.
En automatisk selvsensur
Gregersen illustrerer hvordan truslene mot ytringsfriheten fungerer i praksis, hvilke resultat de skaper.
Hun nevner komikeren Frank Hvam, som i 2005 fortalte Dagbladet Information at «etter drapet på den nederlandske regissøren Theo van Gogh, slo det meg en kveld at jeg faktisk ikke turte å tisse på Koranen foran åpen skjerm».
Eller journalist og TV-programleder Signe Molde, som i Berlingske i 2021 beskrev hvordan hun, etter en forestilling på Det Ny Teater med den satiriske musikalen «Book of Mormon», som «får deg til å le» mye av mormonene, hadde sett medlemmer av den kristne tro stå utenfor teateret og smilende dele ut sin hellige bok til publikum:
«Jeg tviler på at man kunne laget en lignende satirisk musikal om Koranen – eller det kunne man, det er massevis av morsomt materiale å skrive fra, men frykten er at man etterpå ikke blir møtt med gratis bøker, men med noe annet gratis som sier PANG!» sa Molde.
Det er nettopp denne automatiske selvsensuren som preger vår tid. Det er derfor ingen av oss kan klare å forestille oss at medier i Norge som NRK, TV2, VG eller Aftenposten ville finne på å publisere satiriske tekster eller tegninger knyttet til Muhammed og/eller islam. Det er rett og slett utenkelig. «Man avstår rett og slett fra å gjøre det voldelige muslimer ikke vil at man skal gjøre», sier Gregersen.
Terroristenes veto
Man skal selvsagt ikke prøve å oppmuntre enkeltpersoner eller medier til å risikere sitt liv for ytringsfriheten. Vi alle tenker først og fremst på å beholde livet vårt. Det er en grunnleggende overlevelsesmekanisme.
Etter drapet på van Gogh begynte Gregersen å «følge med på alt som sto i avisene» om overgriperens veto i islamdebatten, sier hun – uten å delta i debatten selv den gang. Det gjør hun i dag og derfor vet ikke Berlingske eller andre medier hvor Gregersen jobber eller bor. Det er prisen man må betale for å ta et ærlig blikk på islam.
Men terrorangrepene sto i kø de neste årene etter at Gregersen begynte å lese seg opp på islam i kjølvannet av van Gogh-mordet. I 2006 raste hypervoldelige muslimer verden over mot Jyllands-Postens karikaturer av Muhammed. Det glemmer man jo aldri. Ei heller drapsforsøket på Westergaard i hans eget hjem i Århus i 2010. I 2010, eksempelvis, arresterte den danske politiets etterretningstjeneste (PET) fire utenlandske statsborgere for å ha forsøkt å ta seg inn i JP/Politikens Hus i København og drepe så mange som mulig.
7. januar ble nesten hele redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris utradert (12 drept) av terrorister grunnet magasinets morsomheter med islam.
Da våknet Gregersen. Hun kunne ikke tie lenger. Hun kunne ikke fortsette kun å følge med på nyheter i eterne og mediene. Hun måtte gripe til pennen.
I 2017 tok hun skoene på og gikk undersøkende og spørrende til danske moskeer.
I 2017 valgte Eva Gregersen å begynne å besøke moskeer, møte imamer og islamske lærde, og snakke med utallige praktiserende muslimer. Rett og slett for å forstå hvorfor folk i muslimske samfunn ikke nødvendigvis så de samme problemene som henne.
Det omfattende forskningsarbeidet førte henne til en sterk konklusjon:
«Vi er i en eksistensiell kamp for vår sivilisasjons overlevelse», sier Gregersen.
Terroren nådde klasserommene
Gregersens kamp for ytringsfriheten fikk et ekstra og voldsomt dytt i 2020 da den franske læreren Samuel Paty ble strupeskåret ved Paris. Han ble frarøvet livet grunnet tegninger av Muhammed som han viste elever i undervisning om ytringsfrihet. Drapet sendte ytterligere sjokkbølger utover kontinentet vårt.
Det vi har opplevd er at først gikk voldelige muslimer etter kunstnere og satirikere. Med Paty-mordet hadde terroren entret klasserommene og undervisningen.
«Den voldelige mannens første veto mot kunst og satire brakk demokratiets bein, og den voldelige mannens andre veto mot utdanning stakk en kniv i demokratiets myke buk. Ved å gjøre det fratar vi oss selv noen av de mest potente verktøyene for opplysning og demokrati i meningsdannelsen.»
En studie utført av VIVE i fjor, viste at 45 prosent av danske lærere har unngått å undervise i Muhammed – og vise de aktuelle tegningene, den største utenrikspolitiske krisen i Danmark etter 2. verdenskrig. Undersøkelsen burde fått alarmklokkene til å ringe. (Undersøkelsen ble endog kritisert for å være konfliktsky, altså er tilstanden antakelig verre enn de fremkommet 45 prosent.)
Å tie for å unngå konflikter, lammer demokratiet, sier Gregersen.
«Jeg tror sterkt på at ytringsfrihet kan beseire enhver autoritær bevegelse. Men det krever at vi sier ifra. Når vi ikke sier ifra, kan ikke ytringsfriheten ha sin effekt, for da vil den ikke bli realisert», sier Gregersen:
«Vi lever formelt i et liberalt demokrati med en grunnlov og lovgivning vedtatt i Folketinget. Men de facto lever vi i en parallell juridisk virkelighet, hvor det også finnes noen andre lover som håndheves med vold. Det er forbudt å håne, spotte og latterliggjøre profeten Muhammed og islams normer. Og det er forbudt å vise Muhammed-karikaturer i undervisningen.»
PET bekrefter den lammende tilstanden
At noen lærere våger å vise Muhammed-tegninger, endrer ikke på det faktum at mange aldri ville drømme om å gjøre det samme. Dermed håndheves de facto en lov mot dem som avstår fra å benytte den fulle ytringsfriheten. De som avstår gjør det fordi de vet de kan bli straffet av et parallelt rettssystem der islam har satt seg i førersetet. Det er nettopp denne uutholdelige tilstanden som gir Gregersen engasjementet til ikke å tie, men til å tale høyt.
Burde alle som er kritiske til islam nødvendigvis uttrykke det offentlig? spør Berlingske.
«Nei, vi har mange debattanter som snakker kritisk om islam. Jeg retter oppmerksomheten mot satirikere og kunstnere som er redde for å lide samme skjebne som Salman Rushdie, Theo van Gogh og Kurt Westergaard. Våre profesjonelle kulturprodusenter har i stor grad gitt opp. Og med hvert nytt yrke som gir opp, blir demokratiet svakere.»
Gregersen vet hva hun snakker om, hun har nemlig gått til nettopp satirikere og kunstnere som sier rett ut til henne at de ikke våger å harselere med islam grunnet frykt for represalier. «Hvor ofte blir islams normer gjort narr av? Hvor ofte tar man profeten og gjør narr av ham i store kulturproduksjoner som når massene? Det er et fravær av den produksjonen», konstaterer Gregersen.
Gregersens drøm er et Danmark der islam behandles på linke med andre religioner, ikke minst kristendommen. Men den drømmen tror hun ikke blir virkelighet i hennes levetid.
«Jeg tror alt tyder på at det går galt. At friheten blir mer og mer begrenset», sier Gregersen og legger til:
«Derfor synes jeg det er så viktig å kjempe med alt jeg har.»
Overdriver Gregersen? Hvis ja, da overdriver også Danmarks sikkerhetstjeneste, PET. I PETs årlige vurdering av terrortrusselen i Danmark er det militant islam som fremheves som den største trusselen. Altså støttes Gregersen indirekte av PET.
«De skriver at hvis du fornærmer islam, kan det påvirke din personlige terrorrisiko. Når de sier det, overdriver jeg nok ikke med at det er farlig (å fornærme muslimer, red.). Og så lenge du kan dø for det du sier, tror jeg ikke jeg overdriver noe.»
Vanlige borgere har for lengst forstått alvoret. Hvis eksempelvis kunstnere skulle harselere med islam, eller lærere vise Muhammed-tegninger reagerer de fleste instinktivt med frykt på deres vegne. Terroristenes veto har lagt sin klamme hånd over friheten.
Derfor vet vi også at det kun er spørsmål om tid før et nytt terrorangrep i islams ånd rammer Europa. Det er ikke et spørsmål om det skjer eller ei. Kun tid.
Det er vår nye tilstand. En tilstand ene og alene skapt av politisk ledelse som slapp islam løs på samfunnet vårt.