Høyre har helt rett i at vi har mislyktes totalt med integreringen i Norge, og grunnen synes åpenbar: Vi har ført en integreringspolitikk som ligger tett opp til den politiske linjen til SV, Rødt og MDG i tillegg til store deler av Ap. Det vil si en politikk med totalt fravær av konsekvenser hvis en ikke tar del av det norske samfunnet, kanskje ikke engang prøver å forstå hvordan livet i Norge er tenkt skal fungere. For å si det enkelt, slik som også SV sa det i dag på Politisk Kvarter, skal liksom det som trengs være mer penger til kommunene og mer motivasjon til innvandrerne.
Mer penger til integrering fra skattebetalerne har ikke fungert. Vi bruker enorme summer på integrering allerede, uten de ønskede resultater. Man kan heller ikke tvinge noen til å «være motivert», det er en personlig valg. Som vi alltid har sagt: De som vil integrere seg, de integrerer seg. Så jævlig enkelt er det – men ikke hos de rødgrønne partiene. De fortsetter å leve i en beskyttet verden og der møter realiteter svært mye motstand.
Politisk spill
Så prøver Ap – igjen – å snakke seg ut av det. Denne gangen med Kjersti Stenseng i spissen. Og det skal Stenseng ha; hun gjør utad en god jobb som arbeids- og inkluderingsminister. Det vil si: Hun prater og prater. Hva som eventuelt blir de konkrete resultater er langt vanskeligere å forutsi. Å endre navn fra introduksjonsprogram til integreringsprogram kommer ikke til å hjelpe all den tid man ikke tror det nytter å sette makt bak kravene.
For en skal ikke ha møtt mange som ikke integrerer seg før å skjønne hvor skoen trykker: Trenger man ikke, så gjør man det ikke. Penger kommer uansett, og man kan bare bivåne hvordan «utjamningspolitikken» tjener de uintegrertes sak hvert år – som videreføres til barna. Merk så: Og motsatt. For man skal heller ikke møtt mange velintegrerte før man skjønner hva som nytter. De som ønsker å ta fullverdig del av Norge gjør det ved hardt arbeid og at de vil Norge. Det gjør de samme elegant, dertil uten å gi slipp på egen kultur. Det er en vinn-vinn for alle, for samfunnet, for dem selv og for barna deres.
Samtidig har ikke Høyre hatt mye å skryte av. Av frykt for å skremme bort noen velgere, vi kan jo bare gjette hvilke, så har de sittet stille i båten og holdt kjeft. Erna Solberg har gang på gang tilkjennegitt at hun forstår lite av integrerings- og innvandringsproblematikken. Det måtte ende i et katastrofevalg før de innså at de var på feil kurs – og da kunne de ikke lengre gjemme seg bak Fremskrittspartiet. Realitetene ble heller at FrP plutselig er blitt deres farligste politiske konkurrent, i alle fall på borgerlig side.
Nå har Erna Solberg måtte kaste kortene. Hennes arvtaker er imidlertid en god kopi av Solberg, så det er neppe fra Ine Eriksen Søreide vi kan vente den store snuoperasjonen. En omlegging av innvandringspolitikken er det andre i partiet som må fronte. Så fraværende har Høyre vært i denne delen av politikken at jeg måtte google hvem som egentlig er deres innvandringspolitisk talsperson. Det er visstnok Tage Pettersen – som ikke har mange medieoppslag. I alle fall ikke hittil.
Borgerkontrakt
I morgen i Stortinget vil Høyre fremme et forslag om en «borgerkontrakt», heter det i punkt partiet har lekket til NRK. Denne skal signeres av dem som er omfattet av introduksjonsordningen. Målgruppen for denne ordningen er asylanter/flyktninger og deres familiegjenforente mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering, ikke minst norsk språkopplæring.
En borgerkontrakt er nødvendig sier Tage Pettersen fordi vi har «totalt mislykket med integreringen de siste årene». Hva han mener med de siste årene er ikke godt å si, men fakta er at vi aldri har lyktes med integrering etter at innvandringen fra tredje verden skjøt fart på 1970-tallet. Men man klarte ikke stoppe det, selv med innføring av en såkalt «innvandringsstopp» i 1975 (som de fleste nordiske land innførte), ikke minst mislyktes det på grunn av familieinnvandring. Regelverket var like hullete som en sveitserost – og siden har det bare blitt flere og flere hull, ikke minst grunnet internasjonale konvensjoner og avtaler, med EU som avsender.
Brudd på borgerkontrakten skal ifølge Høyre møtes med sanksjoner, der de viktigste vil være å ikke oppnå permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap.
Høyres forslag
Det som Høyre ønsker er at Stortinget ber regjeringa:
- innføre en borgerkontrakt som bygger på prinsippet om gjensidig forplikting der den nyankomne må forplikte seg til å ta ansvar for å bli en del av det norske samfunnet og hvor samfunnet gjør sine forpliktelser tydelig,
- inkludere ei bredere målgruppe enn departementet foreslår for sin egen integreringserklæring (som er asylanter/flyktninger og deres familier mellom 18 og 67 år, red.), tilsvarande den danske oppholds- og selvforsørgingserklæring som også inkluderer familiegjenforente til flyktninger,
- innføre tydeligere konsekvenser ved manglende oppfylling av integreringsforpliktelsene, inkludert vurdering av økonomiske sanksjoner og betydningen for oppholdstillatelsen i grove tilfeller,
- sikre at det er sammenheng mellom gjennomføring av borgerkontrakten og rettigheter til den enkelte knyttet til permanent oppholdstillatelse og statsborgarskap.
Men hvordan skal samfunnet gjøre sine forpliktelser tydelig, når vi som samfunn slett ikke er enige om hva som er forpliktelsene? Utover norsk språk og selvforsørgelse, der spesielt sistnevnte for svært mange i den ikke-bærekraftige innvandringsgruppen vil være uoppnåelig, så bør integrering i det norske samfunnet bestå av mer enn det. Her kommer ikke minst spørsmålet om våre frihetsverdier; skal vi kreve at verdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet, demokrati og religiøs frihet omfavnes? Hvor langt skal den såkalte religionsfriheten strekke seg, i betydning av hva hvis den kolliderer med frihetsverdiene?
Debatten om «bedre integrering» handler imidlertid ikke så mye om forpliktelser, men for og imot eventuelle sanksjoner. Ikke minst er det frykt for at kontroll og tilsyn vil føre til mer byråkrati, og det på bekostning av integreringsarbeid, slik som reaksjoner har vært til dette integreringsforslaget. Hvorfor tror man så at å gjøre mer av det som ikke har virket, plutselig skal begynne å virke? Dessuten presser kontroll og tilsyn seg inn i de fleste samfunnstemaer, da tiden for tillit er forbi. For eksempel er det i dag ingen skam forbundet med sosialhjelp, bare det i seg selv burde få oss til å stoppe opp. «Noe» fungerer ikke.