Steinar Vadla Risa tar utgangspunkt i en artikkel i Østlandets Blad (ØB) der to stortingsrepresentanter fra Ap, tidligere Ski-ordfører og nåværende leder av Stortingets finanskomité Tuva Moflag og 1. nestleder i justiskomiteen, Even Hemstad Eriksen, har tatt turen til Ski for å fortelle avisen hvor «veldig bekymret» de er overfor ungdomsmiljøet, ikke minst våpenbruk.
Og de kan forsikre oss: De tar det på alvor.
Bekymret er de nok, for begrepet opptrer åtte ganger i artikkelen, mens bekymring er å finne tre ganger.
Og de forsikrer oss: De skal gjøre det trygt både for de ungene og for de ungdommene som ikke driver med kriminalitet. Derimot er de ikke så revolusjonerende ideene å drive «forebygging og å gi barnevernet flere virkemidler og tettere samarbeid mellom politi, skole og barnevern». Så må de «ta grep for at utviklingen med stadig flere våpen ikke sprer seg blant dem under 15 år». De vil ha » generell økning av strafferammen for våpenbesittelse». Dessuten hevder de å ha «styrket politibudsjettet ganske kraftig».
I tillegg er de veldig bekymret over at mange av de kriminelle ungdommene selv har opplevd vold, ikke minst i hjemmet.
Samtidig er de jo så få, der det vises til at på «nasjonalt nivå gjerne sies at det er snakk om 200 ungdommer som gjør mye av den alvorlige kriminaliteten, og at politiet vet godt hvem de er».
Risa er ikke imponert, for som han sier i en kronikk i Politiforum til deres bekymringer: «Problemet er bare dette: De har hatt makten i flere år allerede. Og mens de har vært bekymret, har kriminaliteten fått fotfeste.»
Klart de har visst
Risa viser til at Ski sentrum ikke er blitt utrygt over natten. At det ikke er en akutt hendelse. Tvert om: «Dette er resultatet av en utvikling som lokalavisen har dokumentert i årevis: Slag, spark, kniv, machete og våpen brukt av barn og tenåringer mot andre barn og tenåringer. Rundt togstasjonen. På kjøpesenteret. På skoleveien. I skolegården. Voldsnivået er blitt råere, blodet flyter oftere, og legevakten brukes jevnlig.» I Ski sentrum som i så mange andre sentrum rundt om i landet.
At politikere ikke har kjent til utviklingen over tid er som å tro på både julenissen og tannfeen. Hadde de ikke kjent til den, så hadde de heller ikke brukt så mye tid på å bortforklare utviklingen. SSB hadde heller ikke trengt å bruke billige statistiske triks for å skulle motbevise kriminalitetsutviklingen blant unge – slik de nylig gjorde i MSM, som sikkert var strålende fornøyd med de disse tonene fa SSB. «SSB-tall knuser myten om barnekrim-bølge: – Viktig at vi får riktig fakta» het det hos NRK, og vi kan for egen maskin legge til: For denne gangen var det «fakta» som MSM vil ha. I løpet av de siste 20 år har vi nemlig hatt en nedgang på 30 prosent i ungdomskriminalitet – var det lykkelige svaret som SSB kom frem til ved å endre tellemåten.
Like lykkelig var, forståelig nok, ikke FrP. De har fulgt bedre med enn de fleste partier. Lykken for FrP er at de har en statistiker i sin stab, en som både kan knuse tall og kjenne igjen lusa på gangen. Dermed kunne Jon Helgheim på Facebook komme med en ramsalt kritikk av SSBs talltrikseri, som han kalte «SSBs ideologiske kamp».
Hovedinnvendingen til SSB er at det for de under 15 år telles antall anmeldelser og ikke siktelser sik det gjøres for de over 15 år. Dermed ser det ut som det er mer kriminalitet enn det egentlig er. Det er riktig at sakene telles forskjellig, men dette er helt uvesentlig fordi antall saker i liten grad er poenget, det er utviklingstrekkene som er poenget. Og så lenge man har telt dette på samme måte gjennom en lengre tidsperiode, så vil oppgang eller nedgang fra år til år gi et helt riktig bilde av utviklingen, skrev Helgheim blant annet.
I tillegg er SSBs «nye» tenkemåte ikke i samsvar med hva operativt politi har fortalt over lang tid, og i det siste har også politiledelsen gitt opp sin egen mangeårige dekkoperasjon. Som Risa sier:
Politiet har advart. Gjentatte ganger. De har pekt på manglende kapasitet, svekket forebygging og fravær av kontinuitet. De har forklart hva som skjer når bevilgninger ikke gir politiet evne til å slå tilbake kriminalitet i et lokalsamfunn. Først da kommer politikerne på banen – med bekymring.
Politisk hykleri
Risa kaller regjeringens holdninger for: «Floskler. Kommunikasjonsspråk. Politisk fyllmasse.»
For samtidig vet vi dette: Politiet vet hvem disse ungdommene er. Noen titalls står for en stor del av den alvorlige kriminaliteten. Likevel tas de ikke ut av sirkulasjon, og plasseres på et dertil egnet sted. De får fortsette å dominere gatene. Fortsette å rekruttere. Fortsette å terrorisere lokalmiljøene. Og resten av oss får høre at «de fleste ungdommer er snille». Det er fullstendig irrelevant. Det er verstingene som ødelegger.
Dessuten tror ikke Risa på at politiet er kraftig styrket. Han kaller det tvert om «på grensen til løgn». For politiet har fått kortvarige prosjekter og symbolske satsinger, som på toppen forsvinner etter noen måneder. «Det som trengs, er langsiktighet, kontinuitet og prioritering. Det har uteblitt», fastslår han.
Risa mener det hele handler om mangel på vilje.
Og det er her politikerforakten fødes: Når de samme menneskene som har hatt makten i årevis, plutselig later som om de står på utsiden og kommenterer en utvikling de selv har latt skje.
Ja, tryggheten forvitrer foran øynene på oss, og da er det ikke underlig at Risa spør: Hvorfor reagerer ikke lokalbefolkningen på det politiske hykleri?
Spørsmålet i seg selv burde skape «bekymring» hos vårt politiske lederskap. For når, for det er antakelig bare et tidsspørsmål, reagerer kan det bli stygt. Da er det for sent å be om tilgivelse.