22. februar i fjor angrep Brahim Abdessemed en gruppe politibetjenter og borgere i Mulhouse mens han ropte «Allahu akbar», og han endte opp med å drepe én og skade syv, to alvorlig. Den daværende franske innenriksministeren, Bruno Retailleau, var «rasende».
– Nok en gang er det islamistisk terrorisme som har slått til, og nok en gang er migrasjonskaos roten til dette angrepet, sa den rasende Retailleau til Le Figaro.
Retailleau gikk hardt ut mot Algerie, og mente Frankrike har vært for ettergivende. «Det er på tide å gjenopprette maktbalansen», raste han, og hevdet at «Algerie prøver tydeligvis å ydmyke Frankrike». Og i oktober kom det franske parlamentet med en oppfordring til regjeringen om å innta en tøff holdning mot Algerie.
Siden har ingenting skjedd.
Ulykksalig nok, både for Frankrike og Europa, er ikke Bruno Retailleau lenger innenriksminister, og hans etterfølger, Laurent Nuñez, er imot forgjengerens harde linje.
Nuñez har ingen tro på «tvang og grove metoder». Han tror på dialog.
Ikke overraskende er Nuñez en tidligere toppembetsmann som snakker og tenker som en toppembetsmann, som legger sin lit til diplomatiet. Ergo fortsetter Frankrike i det samme meningsløse og farlige sporet.
Maktesløshet
Frankrike har i årevis kjempet, spesielt med Algerie, om avviste migranter. 40 prosent av innbyggerne i franske utreisesentre er algeriere, og Brahim Abdessedmed er bare ett blant flere profilerte eksempler.
Eksempelvis i fjor forsøkte franskmennene flere ganger å deportere den islamistiske og sterkt antisemittiske TikTok-influenceren Boualem Naman, best kjent under nettnavnet Doualemn. Han oppholder seg ulovlig i Frankrike, og herfra sender han ut oppfordringer om vold og hat til sine følgere. I januar i fjor satte franske myndigheter ham på et fly hjem til Algerie. De algeriske myndighetene sendte ham umiddelbart tilbake.
Dette er bare et lite bilde på vest-europeisk maktesløshet og europeiske borgere rettmessige sinne og fortvilelse.
For europeiske politikere kan love å sende avviste migranter hjem, slik som debatten går både i Norge (dog på uklare premisser, slik som Nettavisens Stavrum påpeker) og i Danmark (der statsministeren sier at de konsekvent vil utvise straffedømte utlendinger), men hva gjør de når hjemlandene sier nei?
Kanskje britene har svaret.
Britene sier stopp
Den britiske regjeringen bryter nå med vest-europeisk sendrektighet og diplomatisk skikk, og går hardt ut. I første omgang vil dette ramme Kongo, der innbyggerne vil få det vanskeligere å få visum til Storbritannia, der både landets ministre og diplomater i fremtiden må søke om visum på lik linje med alle andre, skriver The Daily Telegraph.
Den sentralafrikanske nasjonen har blitt stemplet som «obstruktiv» av innenriksdepartementet etter å ha nektet å ta tilbake migranter, inkludert voldelige kriminelle og seksualforbrytere. Dette vil vil ikke britene lenger akseptere.
Hvis visumrestriksjonene ikke hjelper, skal britene være klar til å stramme skruen. Da kan landet bli rammet av et totalt visumforbud, og dette betyr også at den kongolesiske presidenten ikke kan besøke London, ifølge den britiske innenriksministeren, Shabana Mahmood.
Hun truer andre land med det samme – og dette er bare begynnelsen, lover hun.
Den åpenbart tøffe innenriksministeren Mahmood, endog sosialdemokrat, håper at visumrestriksjonene vil oppmuntre andre nasjoner til å samarbeide. To andre afrikanske land – Angola og Namibia – ble også truet med sanksjoner forrige måned for å ha nektet deporterte personer, og har siden gått med på å samarbeide.
Fungerer
Ifølge tall fra det britiske innenriksdepartementet skal det relativt sett være Kongo som er den verste synderen. Over en treårsperiode forsøkte britene å sende 262 kongolesiske migranter tilbake, men lyktes bare i ett tilfelle. Andre land som obstruerer er blant annet Bangladesh, Somalia, Sudan, Syria, Afghanistan og Eritrea. Britene har for eksempel forsøkt å deportere 1.046 somaliere over en treårsperiode, men Somalia har bare tatt imot 30 av dem.
Og skulle du sett – den tøffere politikken har allerede vist seg å fungere. Regjeringen annonserte restriksjonene mot Kongo rett før jul, og i samme åndedrag advarte de Namibia og Angola om at de var de neste i rekken. Det tok ikke mange dagene før Namibia og Angola lovte å samarbeide og ta imot sine avviste borgere.
Den franske innenriksminister Nuñez må antakelig bare innse at diplomati og dialog må vike for langt hardere tiltak. Det er det også på tide at vår egen statsminister gjør. For Jonas Gahr Støre (Ap) kan ikke bare fortsette å prate, love og kanskje endog lyve. Det kreves handling, og da kan ikke regjeringen håpe at noen andre land trekker lasset. I så fall er det bare å ønske FrP-leder Sylvi Listhaug lykke til, hun har over tre år for å trene seg opp til å bli Norges neste statsminister.
Via Berlingske