To uker.
Så lang tid tok det før utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) reagerte offentlig på det som utspiller seg i Iran.
Da reaksjonen kom, var den formelt korrekt. Utenriksministeren uttrykte sterk bekymring. Han slo fast at grov og unødvendig maktbruk mot demonstranter er uakseptabel og fordømmes. Han minnet om Irans internasjonale forpliktelser og oppfordret myndighetene til å respektere ytrings- og forsamlingsfrihet samt sikre tilgang til informasjon.
Alt var riktig formulert.
Problemet var tidspunktet. Og fraværet av konsekvens.
Etter mørkleggingen
I løpet av disse to ukene var Iran allerede lagt i mørke. Internett og mobilnett ble kuttet. Informasjonslinjene stengt. Det som fulgte, er det historien alltid har lært oss å frykte når et regime handler uten vitner.
Meldinger, vitnesbyrd og lekkede opptak som nå når oss, beskriver et blodbad etter mørkleggingen. I løpet av ett til to døgn skal flere tusen mennesker ha blitt drept. Ikke i kaos. Ikke i sammenstøt. Men i målrettede operasjoner. Gate for gate. Kaldt og systematisk.
Dette er ikke lenger undertrykking.
Det er massakre.
Mørkleggingen var ikke et sikkerhetstiltak. Den var en forberedelse.
Fordømmelse uten handling
En fordømmelse er ikke i seg selv politikk. Den er et minimum. Når den ikke følges av krav, tiltak eller signaler som merkes, forblir den en protokollhandling.
I Eides uttalelse er språket avslørende. Han uttrykker bekymring. Han oppfordrer iranske myndigheter. Han forventer at forpliktelser overholdes. Han krever ingenting.
Når et regime samtidig har stengt en hel nasjon ute fra verden, er dette et bemerkelsesverdig lavt ambisjonsnivå.
Iran blør.
Og utenriksministeren oppretter en journalpost.
Sykehusene – og den selektive reaksjonen
Under protestene er også sykehus angrepet i Iran. Skadde demonstranter er hentet ut fra behandlingsrom. Dette har ikke kvalifisert til en tydelig fordømmelse. I beste fall har det utløst ytterligere bekymring.
Kontrasten er slående.
Da sykehus i Gaza ble angrepet, kom reaksjonene umiddelbart. Språket var entydig. Angrepene ble omtalt som humanitær katastrofe og grove brudd på folkeretten.
I Iran er reaksjonen mildere. Tempoet lavere. Alvoret tonet ned.
Hva er forskjellen?
Utenriksministeren fordømmer raskt i det ene tilfellet og uttrykker bekymring i det andre. Kanskje forskjellen ikke ligger i handlingen, men i hvem som angriper – og hvem som blir angrepet. Det kan han svare på selv.
Regjeringens og elitens stillhet
Denne tilbakeholdenheten er ikke begrenset til én minister. Stillheten fra statsminister Jonas Gahr Støre og Ap-regjeringen er påfallende. Også Stortinget forholder seg bemerkelsesverdig rolig.
Mens resten av Europa har skjerpet språket og markert at grensen er nådd, har den norske politiske eliten valgt stillhet. Som om mørkleggingen i Iran også har rammet regjeringskvartalet. Som om forbindelsen er ustabil. Som om taushet er den tryggeste linjen.
Hvor mange liv må gå tapt før denne stillheten brytes?
Diasporaens skuffelse – og sinne
Mange i det iranske diasporasamfunnet i Norge har flyktet nettopp fra den typen vold som nå utspiller seg. De kjenner mønsteret. De vet hva som følger når kommunikasjon kuttes.
Dette er et samfunn som i stor grad er høyt utdannet, sekulært og godt integrert. Mange arbeider i samfunnsbærende yrker. De har bidratt, bygget og deltatt.
Forventningen om tydelig solidaritet i et slikt øyeblikk er ikke bare rimelig – den er grunnleggende. Den bygger på verdier Norge selv hevder å forsvare: Universelle menneskerettigheter, livets ukrenkelighet, retten til å bli sett.
Når disse verdiene anvendes selektivt, mister de sin moralske kraft.
Skuffelsen er derfor ikke bare dyp. Den er rasende.
Bekymret for hva?
Når utenriksministeren sier at han er bekymret, er det verdt å spørre: Bekymret for hva?
– For mennesker som skytes i gatene?
– For pasienter som hentes ut av sykehus?
– For en befolkning fratatt enhver mulighet til å varsle verden?
Eller er bekymringen knyttet til noe annet – til en situasjon som har eskalert?
For eskalering er nettopp det ordet bekymring hører hjemme ved. Man blir bekymret når maktbalanser kan forskyves, når stabiliteten trues, når utfallet ikke lenger er fullt kontrollerbart.
Massedrap er ikke en eskalerende situasjon.
Det er et faktum.
Og det uunngåelige spørsmålet melder seg:
Er utenriksministeren bekymret for volden – eller for utfallet?
Massedrap utløser ikke bekymring.
Regimefall gjør det.
Når diplomati blir medskyldig
Å fordømme «etter boka» er det laveste trinnet i utenrikspolitikken. Når man fordømmer, må man også kreve. Kalle inn ambassadører. Stille betingelser. Gjøre det klart at visse handlinger har en pris.
Her fantes det handlingsrom.
Det ble ikke brukt.
Resultatet er ikke bare en svak utenrikspolitisk reaksjon. Det er et bedrag forkledd som diplomati. Et hån mot et folk som slaktes i kaldt blod – mens ordene veies, arkiveres og glemmes.
Hukommelsen
Vi iranere har lang hukommelse.
Vi har en kultur for å legge våre fiender bak oss og plassere dem der de hører hjemme – i historiebøker, poesi og folkeviser.
Men vi glemmer aldri våre venner som valgte stillhet.
Afshin Bagapour er sentral i Maximum Support for Iran.
Hovedillustrasjon: HRS