Det er frustrerende å måtte sitte på sidelinjen og observere at den alt overveiende del av våre politikere synes besatt av å stille opp på Danmarks side i den tvisten som har oppstått med USA om Grønland.
Ikke bare stiller vi opp for Danmark, vi oppfører oss også som om Norge er medlem av EU, noe vi ikke er, og EØS-avtalen har absolutt intet med tvisten om Grønland å gjøre. Som om dette ikke skulle være nok – EU og Norge oppfører seg som om EU er en militærmakt som kan forsvare Grønland.
Man later som om de vest-europeiske landene skal stille opp med sine forsvarsstyrker på Grønland og «glemmer» at de samme landene er medlem av NATO, hvor USA er det helt dominerende medlem. Mener våre politikere virkelig at NATOs vest-europeiske medlemmer, hvorav England og Frankrike besitter atomvåpen, skal beskytte Grønland mot verdens største atommakt – USA?
Hvor er realismen?
Danmark som kolonimakt
I vår artikkel den 12. januar Grønland – Hva nå? gjennomgikk vi historien fra Norge og det norske territoriet Grønland i 1397 forsvant inn Kalmarunionen og frem til Danmark overlot Norge til Sverige i 1814 ved den såkalte Kieltraktaten, mens de beholdt Grønland som dansk koloni.
Danmark behandlet Grønland som enhver annen kolonimakt har behandlet sine kolonier frem til 1978, da det grønlandske hjemmestyre gjennom hjemmestyreloven ble gitt en delvis selvstendighet innenfor visse avgrensede områder. Tilnærmet fullt selvstyre fikk Grønland ikke før Selvstyreloven ble vedtatt i 2009.
Etter denne loven har Grønland fullt indre selvstyre, mens Danmark har ansvar for forsvar, utenrikspolitikk og ankedomstolene. I tillegg forpliktet Danmark seg til å utbetale et årlig «blokktilskudd» som for tiden utgjør ca. 4 milliarder DKK, et beløp Grønland overhode ikke kan greie seg uten. Og likevel insisterer grønlenderne på å bli helt selvstendige, det vil si bli kvitt Danmark og i hvert fall ikke bli overtatt av USA.
Danske overgrep
Det er slett ikke utenkelig at ønsket om å bli helt selvstendige fra Danmark kan være historisk betinget. Det Danmark har utsatt det grønlandske urfolk, inuittene, for er langt verre enn den fornorskingsprosessen som samene ble utsatt for i Norge.
I Norge fikk vi i 1915 «De Castbergske barnelover», oppkalt etter initiativtakeren, stortingsrepresentant Johan Castberg. Loven fastslo blant annet at barn født utenfor ekteskap også skulle motta arv fra far og kunne ta hans navn. Dette var den gangen en radikal lov. Danmark vedtok ikke en tilsvarende lov før i 1937. Men – den danske loven ble ikke gjort gjeldende for Grønland og Færøyene.
Ikke før i 1963 fikk barn av ugifte grønlandske kvinner, stort sett med danske arbeidere som far, en lovfestet rett til å kjenne sitt opphav, og arve sin far og dessuten ta hans navn. For deler av Grønland skjedde ikke lovendringen før i 1974. Rettstilstanden gjorde det enkelt for danske arbeidere på Grønland å «ta for seg» blant de lokale kvinnene uten tanke på konsekvensene, i særdeleshet når disse kvinnene var lite vant med alkohol.
Hvor mange barn født av grønlandske mødre som på denne måte ble gjort «juridisk faderløse» kjenner man ikke til, men det antas at det det dreier seg om ca. 5.000. I følge den grønlandske nettavisen Sermitisiaq ble et krav om erstatning fremmet for den danske stat fra 26 «juridisk faderløse» grønlendere, men kravet ble i 2023 avvist grunnet foreldelse.
Tvangssterilisering og kidnapping
Om det var disse «ubehagelige» graviditetene som fikk danske helsemyndigheter til å begynne å tvangssterilisere unge grønlandske kvinner er ikke godt å si, men tanken er nærliggende. Det antas at ca. 4.500 grønlandske kvinner fikk innsatt spiral enten mot sin vilje eller uten å vite det, og det ble typisk gjort i forbindelse med legebesøk av andre grunner.
I desember 2025 vedtok Folketinget å tilkjenne en erstatning på 300.000 DKK til 126 kvinner som hadde saksøkt staten. Dette beløpet vil nå også kunne kreves av andre kvinner som opplevde dette, og som fremdeles er i live.
Som om ikke dette var ille nok – i 1951 ble 22 grønlandske barn helt ned til 9 år tvangsflyttet fra sine familier og sendt til Danmark for å bli oppdratt til å bli en ny grønlandsk elite ved å lære dansk, få utdannelse og derved bidra til kulturell utvikling i Grønland, som av danskene ble ansett primitiv og underutviklet.
Eksperimentet gikk dårlig, og i 2022 innvilget Danmark en erstatning på 250.000 DKK til de da seks gjenlevende «eksperimentbarna».
Hvorfor vil grønlenderne dette?
Amerikanerne har et ordtak som heter «You can’t have a cake and eat it». Brukt på grønlendernes situasjon betyr det at de må velge – de kan ikke både bryte med Danmark og samtidig tro at de får beholde de årlige 4 milliardene DKK.
Hvis de sier takk og farvel til Danmark, noe de har full rett til etter selvstyreloven, dog slik at det kreves folkeavstemming, så er det naivt å tro at Danmark vil fortsette med pengeoverføringene. Og når det sitter 31 medlemmer i Landsstyret som tjener ca. 450.000 DKK i året, pluss en rekke fast ansatte, så er det ikke enkelt å gå inn for en selvstendighet som i praksis betyr at pengeoverføringene som finansierer lønnen deres forsvinner.
Selvsagt er det usikkert hva USA egentlig kan tilby. Her som overalt ellers – man vet hva man har, men ikke hva man får. Men hvis president Trump er en så smart forretningsmann som han sier han er, så bør han gi Landsstyret på Grønland et løfte om at den dagen de har brutt fullstendig med Danmark vil det komme det dobbelte beløp fra USA, dvs. tilsvarende 8 milliarder DKK som Landsstyret kan bruke til å bedre infrastrukturen og boligsituasjonen på Grønland, og at dette bare er starten.
Det vil bli akkurat som Don Corleone sa i filmen Gudfaren – «I will give him an offer he can’t refuse». Deretter kan grønlenderne velge om de vil utstede sine egne pass i det selvstendige Grønland, eller om de vil takke ja til amerikanske pass. Valget bør være enkelt.
Det eneste Norge hittil har fått ut av sin støtte til Grønland ved å sende to offiserer dit, er 10 prosent straffetoll på eksport til USA. Ja, det er usaklig av Trump å ilegge slik toll fordi Norge er uenig i det han driver med, men vi kan ikke ønske oss en annen president. Han er lovlig valgt og sitter i tre år til.
Norge og resten av Vest-Europa bedriver nå politisk korrekt seigpining. Det er bare å innse det – dette er en kamp Danmark aldri kan vinne. Og det må snart våre politikere innse.
(Illustrasjon: AI)