I vår artikkel «Venezuela – hva nå?» den 5. januar gjorde vi oss noen refleksjoner rundt USAs spektakulære militæroperasjon for å bringe diktatoren Nicolas Maduro til USA og stille ham til ansvar for den omfattende smugling av narkotika han hevdes å stå ansvarlig for. Narkotika som har kostet hundretusenvis av amerikaneres liv. At USA samtidig fikk kontroll over Venezuelas enorme oljereserver som hittil har sikret billig, sanksjonert olje til Kina, Russland og Cuba var selvsagt heller ingen ulempe.
Vi var også innom situasjonen i Iran, der vi skrev følgende:
Et regimeskifte i Iran er ikke mulig å gjennomføre på noen timer slik det var i Venezuela. Det kan bare gjennomføres gjennom indre motstand fra Irans egen befolkning, selvsagt godt hjulpet av USA og eventuelt Israel. Det skulle forundre oss mye om det ikke allerede er et stort nettverk av motstandsfolk som kan mobiliseres ved behov, som vår egen Milorg under krigen, eller «stay behind» – gruppene i etterkrigstiden. CIA pleier å være dyktige på slikt.
I dagene som har gått siden vi skrev dette har kronprins Reza Pahlavi, sønn av den tidligere sjahen, oppfordret folk til å ta til gatene for å protestere mot det muslimske diktaturet. Noe de har gjort i mengder, i byer over hele Iran. Oppstanden er så stor at den ikke kan stanses, selv om landet er mørklagt og de som deltar i demonstrasjonene trues med dødsstraff grunnet «krig mot Allah».
Ayatollaen i Teheran er selvsagt fullstendig klar over at slik situasjonen har utviklet seg har president Trump intet annet valg enn å gjøre hva han tidligere har lovet – angripe Iran for å bli kvitt mullastyret og gi det iranske folk friheten tilbake.
I såfall vil vi på nytt se utenriksminister Barth Eide (Ap) på Dagsrevyen si at Norge er dypt bekymret over situasjonen og at dette ikke er i tråd med folkeretten. Barth Eide vil i såfall gjøre som Pontius Pilatus i Matteusevangeliet – toe sine hender (uten sammenligning forøvrig). Uansett hvor stor jubel det vil være hos majoriteten av Irans befolkning som høyst sannsynlig gir blaffen i folkeretten.
Så det er mye som skjer for tiden.
Grønlands historikk
Det enkleste problemet å løse er selvsagt tvisten mellom USA og Danmark vedrørende Grønland. Først litt historikk.
Som de fleste nok har fått med seg var Grønland fra gammelt av et norsk område, sammen med Island, Færøyene, Shetland og Orknøyene. Etter svartedauden som rammet Norge i 1349 ble landet sterkt svekket. Man antar at omtrent 60 prosent av befolkningen døde, noe som resulterte i at adelen i Danmark, Sverige og Norge i 1397 inngikk en unionsavtale, den såkalte Kalmarunionen, og det ble besluttet at kongen av Danmark skulle være unionens statsoverhode.
I 1468 pantsatte kong Fredrik 1. Shetland og Orknøyene til sikkerhet for medgiften da hans datter giftet seg med kongen av Skottland. Fordi medgiften aldri ble betalt ble Shetland og Orknøyene tapt for Norge og er i dag en del av Skottland. Deretter trakk Sverige seg ut av Kalmarunionen i 1523 og Norge ble mer og mer styrt fra København.
I 1660 begikk den danske kong Fredrik 3. statskupp og erklærte at heretter skulle kongen være eneveldig. Fra da av ble absolutt alt styrt etter danskekongenes forgodtbefinnende. Det var i denne «400-årsnatten» enorme verdier i form av sølv og kobber fra gruvene i Kongsberg og Røros ble sendt sydover for å finansiere en rekke håpløse kriger som danskekongene hadde rotet seg inn i, og stort sett tapt. Dette endte i 1814 da Danmark måtte gi fra seg Norge som krigserstatning til Sverige. Norge endte opp i en union med Sverige som varte til 1905. Danmark, derimot, beholdt Grønland, Island og Færøyene.
Island erklærte selvstendighet i 1944, hvoretter Færøyene og Grønland sto igjen som eneste rest av Kalmarunionen, det som i dag kalles Riksfellesskapet.
Langsint?
Noen vil sikkert mene at man er en smule langsint når man går og irriterer seg over Kalmarunionen i 1397. Poenget er at hvis man ser hen til historien og hvordan Danmark har behandlet Norge gjennom århundrene, så er det vanskelig å mobilisere særlig mye sympati med Danmark når USA ved president Trump sier at de ønsker å overta Grønland.
Strengt tatt burde danskene ikke ha så mye de skulle ha sagt i denne saken. Det bor ca. 60.000 grønlendere på Grønland, og det er de som må være forhandlingsmotpart når Grønlands fremtid skal avgjøres – ikke Danmark.
Grønlenderne ønsker mest av alt selvstendighet, i første rekke fra Danmark, men også fra USA hvis dette skulle bli aktuelt. Etter folkeretten har enhver folkegruppe under kolonistyre eller okkupasjon rett til selvbestemmelse. Problemet er at grønlenderne ikke har mulighet til å realisere noe slikt i overskuelig fremtid.
Grønland har enorme sosiale problemer. Alkoholisme er utbredt både hos kvinner og menn, selvmordsraten er høy, særlig blant unge, noe som gir ca. 10 års lavere gjennomsnittlig levealder enn i Danmark (69 år for menn, 71 år for kvinner). På toppen av det hele er seksuelt misbruk av kvinner og barn utbredt. Det er lett å forstå at innfødte grønlendere (inuitter) ønsker seg et annet liv, noe Danmark som koloniherre ikke har gitt dem.
Og hva har Danmark hatt igjen for å ha Grønland som koloni? Ikke mye – kanskje bortsett fra selvfølelsen. Det koster danskene i dag ca. 4 milliarder DKK i året i ren budsjettstøtte til de grønlandske myndigheter, tilsvarende 40 prosent av totalbudsjettet.
Ett eller to hundespann?
I tillegg til budsjettstøtten må Danmark stille opp med et visst forsvar av kysten for å kunne opprettholde sin suverenitet. Etter at Trump har vist interesse for Grønland er det blitt viktig for Danmark å vise tilstedeværelse. Onde tunger har derfor hevdet at det er feil at Danmark har økt det grønlandske forsvaret med ett hundespann. De har økt det med to hundespann.
Dette er kan hende å dra situasjonen litt langt, men det er ikke til å komme forbi at Danmark i alle år har neglisjert forsvaret av Grønland. Og når vi bare ved å ta et blikk på kartet og tar hensyn til jordens krumning ser at den korteste veien i luftlinje fra Russlands største militærbase på Kola og til østkysten av USA går rett over Grønland, da er det lett å forstå USAs ønske om full kontroll av luftrommet over Grønland. I tillegg kommer behovet for kontroll av Nordvestpassasjen som går nord for Canada og ned langs Grønlands vestkyst. Det samme med havpassasjen mellom Island og Grønlands østkyst.
Det er ikke bare de rene forsvarsinteressene som er viktige for USA. Grønland har rike forekomster av såkalte sjeldne jordarter som er viktig for elektronikkindustrien. Det mest spesielle er likevel betydelige forekomster av uran, noe Kina ikke har. Dette gjorde at Kina for en del år tilbake viste interesse for gruvedrift på Grønland. Uranutvinningen ble imidlertid stoppet av den grønlandske regjering – ikke av sikkerhetshensyn men av hensyn til miljøet, hvoretter kineserne lot være å fornye lisensen. Kineserne har i tillegg prøvd å investere i Grønlands infrastruktur, blant annet flyplasser, men det ble stoppet i København av sikkerhetsgrunner.
En kinesisk tilstedeværelse på Grønland ville vært fullstendig uakseptabelt for Trump, og gjøre sannsynligheten stor for en rask annektering.
Hva kan USA gjøre med dette?
Det aller enkleste er selvsagt at en enslig offiser fra US Army overleverer et brev fra president Trump til lederen av Grønlands regjering, Jens-Frederik Nielsen, der det står at fra og med førstkommende mandag er Grønland blitt en del av USA. For ordens skyld bør man selvsagt sende kopi til Danmarks statsminister Mette Frederiksen. Og det er ikke en ting i verden Danmark og Grønland kan gjøre med det. Utenriksminister Barth Eide vil da rykke ut og si at dette er et eklatant brudd på folkeretten, og det vil han selvsagt ha helt rett i.
Et ikke fullt så provoserende alternativ er å sette seg ned med den grønlandske regjering og overbevise dem om at de i realiteten ikke har noe valg, og samtidig få dem til å innse at å være koloni under Danmark ikke har brakt inuittene annet enn sosiale problemer. USA vil ha en betydelig større egeninteresse i å utvikle Grønland enn hva Danmark noensinne har hatt, noe som vil kunne gi grønlandsk ungdom bedre fremtidsutsikter enn hva de har i dag. Den danske overklasse i den grønlandske administrasjonen vil selvsagt si nei, nærmest uansett. Løsningen vil da være å gjøre som Don Corleone (Marlon Brando) i Francis Ford Coppolas episke film Gudfaren – «I will give him an offer he can’t refuse».
Andre alternativer finnes egentlig ikke. Hvis det er slik at USA og president Trump har bestemt seg vil en diskusjon med danske politikere være bortkastet tid. Ingen dansk politiker med respekt for seg selv vil ønske å ha på sin CV ansvaret for å ha gitt bort Grønland til USA. Da er det tross alt bedre å ha blitt overkjørt av Trump.
Sett utenfra bør det være en «no-brainer» for grønlenderne å akseptere å bli en del av USA så lenge alternativet er å fortsette som før under Danmark.
Men Mette Frederiksen vil muligens angre på at hun ikke aksepterte Trumps tilbud i august 2019 om å kjøpe Grønland. Noe i likhet med da USA i 1867 kjøpte Alaska av Russland for 7,2 millioner dollar. Da hadde Danmark fått et betydelig beløp som kunne ha dekket deler av statsgjelden. Hennes nei resulterte i at Trump avlyste statsbesøket som skulle finne sted bare noen dager senere.
Dersom man i tillegg skulle strø litt ekstra salt i såret til danskene kunne man jo ta kontakt med Landsstyret på Færøyene for å sondere terrenget om det er noen interesse av å bli en del av Norge igjen. Om en slik overtagelse vil gå økonomisk i pluss er usikkert, men på den annen side vil det bidra sterkt til nasjonalfølelsen.
Det er da noe.
(Illustrasjon: AI)