Når urfolk i Australia vender tilbake til sin førkoloniale identitet, kalles det heling.
Når etterkommere av amerikanske urbefolkninger gjenoppdager språk, ritualer og historie, kalles det oppvåkning.
Når persere gjør det samme, kalles det islamofobi.
Denne forskjellen er ikke tilfeldig. Den er ideologisk.
For hva er det egentlig persere gjør når de vender blikket bak islam? De minner verden om noe ubehagelig: At Iran ikke ble født med den arabiske erobringen i år 651. At vår historie ikke begynner med sharia, hijab og kalifat, men med et moralsk univers der mennesket ble sett som ansvarlig – ikke underdanig. Gode tanker, gode ord, gode handlinger. Ikke blind lydighet, ikke hellig frykt.
Likevel fremstilles dette som farlig.
Islam som fredet fortelling
I vår tid behandles islam ikke som en historisk maktstruktur, men som en sårbar identitet. Den analyseres ikke – den beskyttes. Den kritiseres ikke – den unnskyldes. Ikke fordi den mangler politisk betydning, men fordi den har fått status som moralsk unntak.
Vestlige akademikere og aktivister kan dekonstruere kristendom, demontere europeisk kolonialisme og stille hele den vestlig sivilisasjon for retten. Men når islams erobring av Iran berøres, blir språket plutselig forsiktig.
Da snakker man om «kompleksitet», «kontekst» og «kulturell sensitivitet».
Resultatet er forutsigbart: Persere som nekter å definere seg gjennom islam, blir mistenkeliggjort. Å snakke om før-islamsk identitet blir (negativ) nasjonalisme. Å kritisere islamisering blir hat. Å kreve sekularisme blir fremstilt som vestlig propaganda.
2 prosent – og likevel alt
Den islamske republikken har styrt Iran i snart femti år. Det høres lenge ut – helt til man setter det i perspektiv.
Femti år utgjør rundt to prosent av Irans samlede historie.
La den synke inn.
Likevel behandles disse femti årene som om de definerer alt: Identitet, kultur, moral og tilhørighet. Som om et mullastyre etablert gjennom vold, henrettelser og tvang er blitt Irans «autentiske uttrykk».
Når persere minner om de resterende 98 prosentene, blir de anklaget for ekstremisme eller nostalgi.
«Javid Shah» er ikke nostalgi – det er et oppgjør
I dag roper folk «Javid Shah» i Irans gater. Dette er ikke blind lengsel etter fortiden. Det er et rop om identitet. Et folk som minner både seg selv og omverdenen på at Iran er mer enn mullahstyret, mer enn hijab-politi, fengsler og massegraver.
At dette ropet provoserer, er ikke overraskende. Venstresiden har et uoppgjort forhold til Iran. I 1979 samarbeidet deler av den iranske og vestlige venstresiden med islamistiske marxister og mujahedin for å bringe Khomeini til makten. Dette er ikke en tolkning, men et historisk faktum. De valgte revolusjon fremfor reform, ideologi fremfor realitet.
Resultatet kjenner vi.
Lite har egentlig endret seg siden den gang. Man kan sminke grisen – beklager til grisen – men den er fortsatt en gris.
I stedet for å lytte til hva folk faktisk roper i dag, velger mange på venstresiden å tie. Eller verre: De angriper prins Reza Pahlavi. Det er som om de er villige til å ofre både landet og menneskene, så lenge de selv beholder definisjonsmakten.
Ironien er slående: Grunnen til at venstresiden ikke sitter med makten i Iran i dag, er ikke først og fremst at de ble forfulgt – men at Khomeini sviktet sine egne støttespillere. Akkurat slik autoritære ideologier alltid gjør.
Hvem bygget – og hvem brøt ned?
Pahlavi-styret bygget Iran. Landet ble industrialisert. Veier, jernbaner, kraftverk, universiteter og sykehus ble etablert. Iran ble sekularisert i praksis, mullahenes makt begrenset, og lovverket modernisert.
Kvinner fikk stemmerett. De fikk tilgang til utdanning, arbeid og offentlige rom. Familielovene ble reformert, barneekteskap bekjempet, og kvinners rettslige status styrket. Kvinner ble borgere – ikke eiendom.
Iran ble koblet til verden. Vitenskap, teknologi, kunst og kultur ble prioritert. Et nasjonalt selvbilde ble bygget rundt iransk historie, språk og sivilisasjon – ikke rundt martyrkult, skyld og religiøs underkastelse.
Det som sjelden sies høyt, er at store deler av Irans infrastruktur fortsatt stammer fra Pahlavi-tiden. Det er dette mullahene har levd av i snart femti år. Selv flyene Iran bruker i dag, er fra Shahens tid – forlenget til bristepunktet av ideologisk isolasjon og inkompetanse.
Mullahregimet har ikke bygget et moderne Iran. De har tæret på det de arvet. Forvaltet forfall som om det var fremskritt. Byttet visjon med dogme.
Røtter som truer makt
Når folk i dag roper «Javid Shah», roper de ikke på autoritært styre. De roper etter rasjonalitet, verdighet og et Iran som igjen kan bygge – i stedet for å bryte ned.
Og derfor må dette ropet stemples. Som farlig. Som reaksjonært. Som fremmedstyrt.
Men la oss gjenta det, igjen og igjen:
Den islamske republikken utgjør knapt to prosent av Irans rike, tusenårige og mangfoldige historie.
Dette mørke kapitlet er ikke Iran.
Det er et avvik.
Det iranske folk roper ikke på fortiden av romantikk.
De roper på fremtiden – gjennom identitet, frihet og ansvar.