For et halvt århundre siden var elever i den svarte ghettoen i Soweto, et byområde sørvest for Johannesburg, med på å skrive historie. Tusenvis av elever skulket skolen og tok til gatene for å protestere mot en ny lov. Loven krevde at undervisningen i de øvre klassetrinnene skulle gjennomføres på afrikaans – et vestgermansk språk som har utviklet seg fra nederlandsk og er ett av de 11 offisielle språkene i Sør-Afrika. For dette var språket til mange av de hvite bosetterne.
Men svarte sørafrikanere forsto ikke på denne tiden afrikaans, og gjør det fortsatt ikke.
Protestene mot den nye skoleloven utviklet seg snart til et opprør mot hvitt overherredømme i Sør-Afrika. Elevenes protester gikk inn i historien som Soweto-opprøret 16. juni 1976. Den utløste opptøyer over hele landet og internasjonal fordømmelse av de beryktede raselovene, som delte Sør-Afrikas raser inn etter hudfarge og gjorde svarte til annenrangs borgere uten stemmerett, eiendomsrett eller rett til å opprette firmaer.
Savner apartheid
«Det var starten på vår kamp mot de hvite», sier Joyce Tubi Figeli (75) i et intervju med Berlingske. Hun var 16 år den gangen, og glad hun overlevde. Hun sitter nå hjemme, omgitt av barn og barnebarn i Soweto, hvor hun fortsatt bor.
I likhet med mange av vennene sine sluttet hun seg til den forbudte opprørsbevegelsen ANC, African National Congress, som kjempet mot det forhatte apartheidregimet. «Vi var alle med i ANC. Hele familien min», forteller Figeli til avisen.
Politiet gjennomførte ofte voldelige husransakelser i jakten på sympatisører, som myndighetene stemplet og behandlet som terrorister.
Soweto-opprøret har blitt kalt begynnelsen på slutten for apartheid, og den minnes hvert år i Sør-Afrika som «Ungdommens dag».
Men ifølge Figeli er det ikke mye å feire.
– Apartheid var ille den gangen. Men for å si det rett ut: Vi savner apartheid, sier hun til Berlingske.
Friheten ble misbrukt
Figeli forteller at på den tiden hadde moren hennes en godt betalt jobb som hushjelp for en hvit familie, som behandlet henne godt. I skoleferiene klarte hun selv å få arbeid som lærling i butikker. I dag er verre, verken barna og barnebarna finner lærlingplasser eller arbeid.
Arbeidsledigheten i Sør-Afrika er svært høy, blant de høyeste i verden. Offisielt i underkant av 33 prosent (2024-tall), men reelt antakelig høyere. Arbeidsledigheten blant ungdom er enda verre, der det offisielle tallet er 61 prosent, også det reelt antakelig høyere.
Dette forklares av mange med at landet sliter med stor ulikhet og fattigdom som en arv fra apartheidtiden, men ifølge Figeli er det mange som mener at friheten ikke har levd opp til forventningene.
Berlingske påpeker at Soweto, som mange andre sørafrikanske ghettoer, hjemsøkes av gjenger, narkotika, vold og kriminalitet. Mord, voldtekt og voldelige overgrep er en del av hverdagen. Kriminelle rekrutterer ofte barn og unge til å utføre sine forbrytelser.
– Nå er det barn som bryter seg inn i huset ditt og dreper deg. Ikke politiet. Ikke den hvite mann, forteller Figeli.
Man er altså blitt redd landets egne barn og unge.
Tre tiår etter avskaffelsen av apartheid synker Sør-Afrika stadig mer ned i en hengemyr av korrupsjon og kriminalitet. Denne typen ting tiltrekker seg ikke utenlandske investorer, kommenterer Berlingske, og viser til at veksten har i gjennomsnitt vært under én prosent per år de siste ti årene.
Ifølge Figeli har hennes gamle kampfeller i ANC mye av ansvaret for det.
Beriker seg selv
ANC har hatt stor makt siden Nelson Mandela ble valgt til landets første svarte president i 1994. En makt som stadig flere mener ANC har misbrukt for å berike seg selv. For Figeli er ikke alene med sine påstander.
Berlingske har også snakket med Julius Molahlehi (75), som fortviler over landets forfall. Om veier som ble bygget av apartheidregimet, men der «den svarte regjeringen ikke engang klarer å finne ut hvordan de skal vedlikeholde dem». Det samme med jernbaneskinnene som går langs veien i utkanten av Johannesburg.
– Ingen tog har gått på linjen det siste tiåret. Jernbaneselskapet har blitt plyndret innenfra av korrupte ministre og direktører. Langs skinnene har tyver tatt alt fra strømkabler til signalbokser, forklarer Molahlehi til avisen.
Når Molahlehi drar til sitt lokale sykehus for å hente reseptbelagte medisiner, risikerer han å gå tomhendt derfra. Fordi sykehuset er blitt systematisk plyndret av skruppelløse kriminelle organisasjoner med tette bånd til regjeringen. Da en regnskapsfører prøvde å stanse den massive mistenkte korrupsjonen, ble hun myrdet i hjemmet sitt. Det er bare én av utallige skandaler som hjemsøker den sørafrikanske regjeringen.
I likhet med Figeli er Molahlehi nostalgisk overfor gamle dager da hvite styrte landet – ikke over at den hvite minoriteten bestemte hvor flertallet av svarte afrikanere kunne bo og arbeide, for hvilken lønn og under hvilke forhold. «Men det var i det minste arbeid», fastslår Molahlehi.
Gitt opp ANC – og DA stormer frem
Kravene førte også til at fabrikker og gruver jevnlig ble lammet av streiker som krevde lik lønn og rettigheter. Molahlehi husker spesielt en av arrangørene: Lederen av gruvearbeidernes fagforening, Cyril Ramaphosa fra Soweto. Ramaphosa ble først generalsekretær i ANC – og deretter milliardær. I dag er han landets president.
Og i likhet med Figeli er Molahlehi ferdig med ANC. «Vi har gitt dem sjansen i 30 år. Nok er nok», sier han til Berlingske.
Molahlehi mener at det bare finnes én vei ut av sumpen av korrupsjon, kriminalitet og økonomisk stagnasjon som Sør-Afrika har sunket ned i siden apartheid ble avskaffet. «Den hvite mannen må tilbake til makten», sier han og legger til: «De svarte ministrene er ikke gode. De er bare flinke til å stjele.»
En meningsmåling viser at hele 42 prosent av ANCs egne velgere mener at bevegelsens ledere kun er i politikken for å berike seg selv, og i parlamentsvalget i fjor mistet ANC sitt absolutte flertall i parlamentet for første gang. Da måtte de danne en bred koalisjonsregjering med flere andre partier for å beholde makten. Heriblant Den Demokratiske Alliansen (DA).
DA, ledet av hvite politikere, har allerede overtatt makten i provinsen rundt Cape Town og haler innpå ANC på meningsmålingene. Dette til tross for at den hvite minoriteten i dag bare utgjør 7-8 prosent av landets over 64 millioner innbyggere. Som del av koalisjonsregjeringen har de også kunnet vise til resultater på nasjonalt nivå.
– De hvite ministrene gjør en god jobb. Alle kan se det. Og så er de beskjedne. De kommer til møter i små, gamle biler, sier Molahlehi.
– Men slike er selvsagt ikke godt nok for de svarte ministrene. De trenger en hel konvoi.
Det kan bli spennende å følge Sør-Afrikas vei videre.